Ser du barnet ditt?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jan 14

Har du hørt om moren som så sønnen marsjere i militæret? Hun lurte på hvorfor alle gikk i utakt, unntatt hennes sønn.

Vi lever i en tid der vi hyller ungene våre. Hver gang det kommer et nytt avkom til verden er det ikke et vanlig barn, men en prins eller prinsesse. Klarer han å vrikke på seg etter litt musikk har vi fostret en spire til en ny Michael Jackson. Klarer hun å trøste en venninne i barnehagen er hun ”uvanlig empatisk til å være bare fire år”. På facebook-gratulasjonene til barna slåss superlativene om plassen (gratulerer med dagen til vakre, empatiske, snille, smarte, livlige, morsomme, kloke, kreative … ). Ungene skal ha individuelle navn, helst noe som ingen andre har, og dyrkes som de unike og fantastiske, små menneskene de er.

Dette kommer etter en lang periode der unger skulle sees og ikke høres, og der unger ikke ble tatt på alvor (”viljen din er i lommen min, lille Per”). Men som alltid er det slik at det finnes en gylden middelvei. Selv om du ser barnet ditt som den nye Messias, er det ikke sikkert resten av verden er enig. Ditt barn er et menneske av kjøtt og blod med sterke og svake sider. Og i ulike situasjoner, under påvirkning fra forskjellige mennesker, kan dette mennesket ta gode og dårlige valg, foreta seg gode og mindre gode handlinger. Vi er født med noen egenskaper, men vi formes også av omverdenen og endrer oss i ulike miljøer og med forskjellige mennesker.

Det er mye fokus på mobbing i mediene. Og jeg tror mange foreldre bekymrer seg for at deres barn skal bli et av ofrene. De leser om mobbeofre som forteller om hvordan livene deres ble ødelagt for alltid, om psykologer som sammenligner mobbetraumer med krigsskader, og legger sine beskyttende vinger rundt barna.

Ryggmargsrefleksen er: Ingen skal røre mitt barn! Vi ser for oss poden som står alene i skolegården, snuppa vår som ikke blir invitert i jentebursdagen. Det må ikke skje! Vi følger med som hauker på alt som skjer rundt barnet vårt. Har han vondt i magen før han skal på skolen? Kommer de i bursdagen hennes?

Da barna våre startet på skolen her i Malaga, sa rektor at dette skulle være en mobbefri skole. Alle smilte og applauderte. Så la han til (fritt sitert): ”For å forebygge mobbing må vi se våre egne barn på godt og vondt. De kan være noen engler hjemme. Men det er ikke sikkert de oppfører seg sånn når du ikke er til stede”.

Sto ikke jeg der og tenkte, sammen andre mammaer og pappaer, at dette ikke gjelder mine unger? Jeg synes vi har fredelige og omsorgsfulle gutter. Men hvordan er de når ikke vi er der? Ser noen andre sider jeg ikke ser?

I terapien snakker vi om blinde flekker – det vi ikke ønsker eller evner å se hos oss selv. Disse flekkene tenker jeg kan være store som lerret i forhold til våre barn. Det kan hjelpe å være bevisst denne blindheten. Faktum om at barna endrer seg i ulike situasjoner, og særlig når ikke mamma- og pappasensuren er der.

Så lytt til andre som sier noe om barnet ditt. Lytt, fremfor å gå rett i forsvar. De sitter ikke på hele sannheten. Men det gjør ikke du heller. Du vet ikke hva som har skjedd, fordi dette er noe som har pågått mellom barna. Selv om du har vært fysisk til stede, kan det være subtile handlinger under leken som er vanskelige å oppfatte for en observatør. Hviskende stemmer, hånlige blikk. Noe som kan føre til en voldsom reaksjon hos den som blir utsatt for det. Og så er det han som får hele skylden fordi han har skreket noe upassende eller slengt ut en arm. Så vær forsiktig før du dømmer. Før du baksnakker et barn til andre foreldre (og dermed bidrar til utestengelse). Før du reiser fanen foran barnet ditt. Før du velger å gå i krig med andre foreldre.

Vi snakker om viktigheten av å ta barn på alvor, om å lytte og tro på det de forteller. Men husk at du bare hører en versjon. Det er alltid to sider av saken, ofte mangfoldige flere også. Hva skjedde før den andre sa du var dum? Hvorfor tror du at du ble utestengt fra leken? For på den andre siden av gjerdet sitter det trolig et annet barn og forteller en helt annen versjon til sine egne foreldre.

Det er din jobb som forelder å hjelpe barna med å nyansere. Dette er viktig i en tid med konflikt og uro, trange firkanter og fokus på prestasjoner. Det er vi foreldre som må gå i bresjen for å lære barna brobygging, toleranse og forståelse.

En forsonende bro får vi først og fremst ved å ta den andres perspektiv. Å plassere seg i den andres sko er selve oppskriften på å forstå den andre og dermed kunne løse en konflikt. Det krever trening å gå ut av seg selv og se situasjonen med den andres øyne. Men først da kan forsvar og sneversyn bli til åpenhet og forståelse.

Vil du vite mer om hvordan du kan bli bedre på å løse konflikter, og lære barna det? Jeg skriver om dette viktige temaet i boken Antisuper –boka

Jeg snakker stadig med barna mine om at de skal være respektfulle. Du trenger ikke like alle, sier jeg. Men du skal være respektfull. Det er lov å bli sint og si fra. Men det er ikke lov å slå og si stygge ting.

Mine barn er heller ikke perfekte. For en stund siden hadde en av barna våre besøk av en kamerat. Jeg visste godt at en av brødrene var sjalu og ville være med å leken. Han gikk rett inn i klovnerollen: Hei, se på meg! Se hva jeg gjør! Jeg er også med! 

Han fikk ikke ingen oppmerksomhet på det. Etter at gutten hadde gått fant jeg et ark. På arket sto det skrevet med store, skjeve bokstaver: ”Du er stygg” (og navnet til gutten som var på besøk etterpå).

Først ble jeg sjokkert. Så ble jeg varm av skam. Så begynte jeg å unnskylde min sønn. Impulsen var å krølle sammen arket og kaste det i søpla. Glemme alt sammen. Han er bare sjalu, tenkte jeg. Lei seg. Frustrert. Han hadde sikkert ikke vist lappen til den andre gutten heller.

Så måtte jeg stoppe meg selv strengt. Jeg var i ferd med å gjøre det jeg har sett så mange andre foreldre gjøre. Unnskylde barna, ta dem i forsvar når de ser at de gjør noe galt. Han er så følsom, sier de. Veldig sensitiv. Han har blitt plaget der han gikk på skole før. Han er trøtt. Sulten. Sosialt klossete. Har nettopp fått en lillesøster. Spist for mye sukker.

I dont care. Et barn må lære å bli ansvarlig for sine handlinger. Det finnes alltid forklaringer. Men det finnes aldri en unnskyldning for å oppføre seg stygt mot andre. Det er ikke greit. Punktum.

Så jeg gikk den lange og vonde veien og pratet med min sønn. Jeg kunne møte ham på de vanskelige følelsene. Men jeg var helt klar på at det ikke var greit å si sånt til et annet barn. Jeg plasserte ham i den andre guttens sko. Hvordan ville du ha følt det hvis noe skrev noe sånt til deg?

Han begynte å gråte. Jeg klemte ham. Men jeg tok ikke den dårlige samvittigheten bort og sa at alt var greit. Fordi det er den som kan få ham til å handle annerledes neste gang. Men etter at han hadde ringt og beklaget seg til gutten, og det måtte han gjøre helt alene, sa jeg at jeg var stolt . Fordi jeg så at det kostet ham mye. Den andre gutten sa det var greit med en gang, og da ble vi begge rørt og lettet.

Alt kan repareres. Og de fleste mennesker har empati, av og til må den bare lokkes litt frem.

Jeg vil ikke si at dette var mobbing. Vi skal være forsiktige med å kalle alt for mobbing. Definisjonen fra Utdanningsdirektoratet er slik: “Mobbing er gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vansker for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing. Atferden må finne sted to eller tre ganger i måneden eller oftere for å defineres som mobbing”.

Barn har ertet og utestengt hverandre i all tid. Selv om to venninner ikke ville leke med meg en dag på skolen, eller jeg ble kalt for stankelbein en gang i førsteklasse, kan jeg ikke kalle meg et mobbeoffer. Mobbing er alvorlig, så vi må ikke utvanne begrepet.

Men vi kan ta mobbing ved roten. Du får ikke gjort noe med andres barn. Men du kan jobbe med dine egne. Og du kan forsøke å se de barna som faller utenfor. Både vepsen og myggen. Bølla og billa. Jeg tror ikke vi kan skape et samfunn der alle barn inkluderer alle, hele tiden. Akkurat som oss voksne finner de seg venner og miljøer der de liker seg best. Det er menneskelig og lov. Det viktigste er at ingen er uten en venn.

Det er fint å være løvemamma. Bare pass på at løveungen din oppfører seg også.

Antimobbeklem fra Antisupermamma

PS! Humor er en god mestringsstrategi for å håndtere vanskelige situasjoner, enten det er mobbing eller vanskelige samtaler. Her kan du lese mer om hvordan du bruker humor som et viktig og sterkt kommunikasjonsmiddel: Antisuper humor!

Leave a Comment:

Leave a Comment: