Skader du barna – eller gjør dem en tjeneste?

By Kristine Henningsen | Diverse

Jun 10

Etter at jeg startet den lukkede Facebook-gruppa ”Uperfekt og stolt” (spør om å bli medlem, så legger jeg deg til!) ser jeg at mange har dårlig samvittighet for at de er helt normale mammaer som sier helt normale ting. Det er fascinerende lesning – og jeg kjenner meg igjen.

Før jeg fikk barn hadde jeg de idealistiske planene klare. Jeg skulle si minst mulig av de såkalt skadelige ordene: Hysj, nei og vent. Barn måtte få være barn – og bråke i vei så mye de ønsket. For hver gang barnet gjorde noe jeg ikke ville skulle jeg komme med alternativ (”i stedet for å slå i stykker datamaskinen min, kan du kanskje slå på den fine røde ballen”). I stedet for å bare si vent skulle jeg angi nøyaktig hvor lang tid barnet måtte vente (”mamma skal bare gjøre dette, så skal jeg hjelpe deg med skoene”).

Jeg hadde så mange planer. Og nå sier jeg som svigermor, som selv er trebarnsmor: Prinsippene preller av for hver unge.

Det er så sant det er sagt. Bare prinsipper og idealisme og tålmodighet og litt av hvert annet. Etter tre guttelopper på tre år har jeg gradvis fått et annet fokus: Jeg har ikke gjort det så gæærnt. Jeg mener: De våkner opp med et smil – stort sett. De deler med hverandre og andre – stort sett. De er høflige og respektfulle – stort sett. De er åpne og utadvendte – stort sett. Og de har hjertet på rett plass.

Og det på tross av at jeg i en lang periode følte alt jeg sa var nettopp: Hysj! Nei! Vent!

Det falt seg helt naturlig. Lydnivået var alltid ti decibel over normalt. Etter sengetid runget det i hodet et par timer, som etter en heavy metal-konsert. Og hvordan kan man omformulere hvert nei? Når en står og vil løpe ut av huset, en annen krabber på kjøkkenbenken og den tredje vil bæsje på gulvet. Da ropte jeg selvsagt: Neeeei! Nei, nei, nei! Og stoooopp!

Så var det dette med å vente. Selvsagt sa jeg vent. Hele tiden. Fordi mine barn proppet hele dagen med sine behov. Og vi var enten en eller to. Alltid en eller to for lite, med andre ord. Så var det bikkja da. For han var det ofte vent helt til kvelden kom. Da fikk han turen sin og ligge på fanget. En dag han skrapte på døra og jeg ropte veeent, husker jeg en barna sa: Mamma, heter han egentlig vent?

Som om man ikke har dårlig samvittighet fra før, liksom.

Men ok, i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke er så gæærnt. Hvis jeg ser på enkelte andre barn, så betyr vent det samme som at de går bananas. Nei betyr at de går i krig med foreldrene i en time. Og hysj skjønner de ingenting av. De vil jo lage lyd!

Jeg kjenner en mor som har ett barn. Ett barn som hun lever og ånder for – og hun tilstreber å gjøre alt etter ”perfekt mamma”- boka. Jenta er 6 år og vant til å få dekket et hvert behov til en hver tid. Hun er vant til milde og pedagogiske svar. Hun er vant til å få utfolde seg i full frihet. Hadde det enda vært en superharmonisk og veloppdragen unge er det mulig jeg hadde angret meg for at jeg ikke fulgte samme oppskrift (som om jeg hadde klart det!). Men hun hviner så folk holder seg for ørene. Moren kan ikke prate med andre voksne, for hun tramper og avbryter og skal ha oppmerksomhet NÅ. Og hvis moren sier nei bryter hun fullstendig sammen.

Nå er det forskjell på barn, det skal sies. Jeg tenker uansett at barn ikke har vondt av å stå i ubehag og venne seg til verden slik den faktisk er. Og verden består av mye hysj, nei og vent. Jeg tenker på sist jeg var på vei fra Panama, køen på flyplassen var lang som et år og jeg var redd jeg ikke kom til å rekke neste fly. Skulle jeg hoppet opp og ned og skreket i frustrasjon og krevd å komme først i køen? Da ville de trolig ha buret meg inne.

Og alle nei-ene - alle avvisningene man får – opp gjennom livet. Det gjør vondt – ja. Men hva er mest hensiktsmessig – legge seg ned for godt eller forsøke igjen? Jeg har selv tålt mange nei. Og jeg har fått mange ja. Jeg hadde aldri fått dem hvis ikke jeg hadde forsøkt på nytt, kanskje på en litt annen måte, med et annet menneske, i en annen tid.

Og dette med å hysje. Ungene mine krangler lite. Men de har et lydnivå som om de vil hverandre til livs. De sitter en centimeter fra hverandre i sofaen – og roper til hverandre! I bilen er det umulig å høre hva den voksne medpassasjeren sier, hvis de sitter bak. Og jeg vil nødig være ansvarlig for å sprenge trommehinnene til andre mennesker. Så selvsagt ber jeg dem om å snakke normalt. Hvordan skulle det ha gått hvis voksne mennesker skulle sittet på et stappfullt tog og ropt til hverandre? Ingen hadde hørt hva den andre hadde sagt. De hadde blitt kastet av toget.

Dessuten: Folk liker ikke unger som avbryter, hviner konstant eller ikke tåler å bli snakket til. Det er et faktum. Så ved å la ungene holde på sånn gjør du dem en bjørnetjeneste.

Ja da, mye av dette er aldersrelatert. Men når skal man begynne å venne ungene til å dempe seg, vente og tåle nei? Jeg tror på en gradvis tilvenning, ikke at ungene snur automatisk når de er atten og flytter ut.

Så ikke straff deg selv for hardt. For selv om du sier mye hysj, nei og vent vet jeg at det er like mange ganger du slipper det du har i hendene for å blåse på et sår, ler når hun skråler og synger entusiastisk, og du sier: Ja! Klart jeg skal komme og gi deg en nattakos, lille venn.

Så fortsett som du gjør, du. Og vit at du gjør barna dine en tjeneste. De trenger balanse i livet sitt, den viktige balansen mellom å ta hensyn til egne behov og ta hensyn til andres. Og barn er fra naturens side grenseløse i sine behov, så det er du som må sette grensene. De dør ikke av å vente litt, dempe seg eller få et nei. Snarere kan de leve bedre når de lærer seg å gi og ta – den beste måten å fungere i forhold med andre mennesker.

well done, du uperfekte mamma! Det du tror er gæærnt kan være med på å gjøre verden til et bedre sted.

Varm klem fra Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: