Skaper du superbarn?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Oct 13

Det er mange supermammaer. Det er mange som prøver å være supermammaer.

Da er jeg nysgjerrig på: Hvordan blir det med barna de oppdrar? Supermammaer må vel forsøke å skape superbarn? Hva er ellers vitsen, mener jeg. Og kanskje blir de akkurat slik. Særdeles sunne og harmoniske barn, som leker suverent med andre barn, er høflige og greie, får realisert alle sine talenter, og er stinne av selvtillit og overbevist om at de kan bli hva de vil.

superbarn

Og senere er de overlykkelige og overtakknemlige for at mor og far gjorde så mye for dem da de var små. Fulgte dem opp på alle aktiviteter. Heiet på hver eneste fotballkamp og så hver eneste ballettundervisning. Fikk “ren” og hjemmelaget mat hver dag. Ble støttet og sett på alt de gjorde. Ofte får jo foreldre en del klager når barna blir store. Hvorfor lot dere meg slutte på balletten. Jeg kunne vært en ballerina nå! Hvorfor lot dere meg ikke begynne på kickboksing da jeg var fire. Det er da man skal begynne for å bli virkelig god!

Kanskje får jeg de samme klandrende bemerkningene. De har fritidsaktiviteter, det er ikke det. Jeg har meldt dem på fotball, som de hadde aller mest lyst til. Problemet er at de vil tusen andre ting også. Og de er tre. Pluss en hund. Jeg synes det er nok med lekselesing, fotballtreninger og cuper og serier og alt det der. Og jeg orker ikke å brøle dem av gårde fra aktivitet til aktivitet. Og minstemann på fire får pent vente til han begynner på skolen. Foreløpig sparker han ball med mor på sidelinjen, mens de to største trener. Og spiller Ipad når de gjør lekser. Ellers leker alle tre med ungene i gata. Jeg er så gammeldags at jeg tror de har godt av det. Fri lek med andre barn, der de må bruke fantasien og impulsiviteten, fremfor at vi voksne styrer dem til en hver tid.

Når det gjelder maten, prøver jeg å være flink, Men det blir ofte pølser. Av og til brødmat til middag. Lekser blir alltid gjort. Men av og til på morgenkvisten. Jeg leser for dem når jeg orker. Og jeg gjør meg flid med matpakken, når jeg har handlet og har overskudd. Men jeg prøver også å oppfordre dem til å tenke sjæl, til å tåle ubehag og bli selvstendige mennesker. Nekter de å ta på seg vanter? Da får de lære av å fryse litt på hendene. Sier de at de tørster i hjel den ene timen vi bruker inn til Oslo? Jeg stopper ikke og kjøper dyrt og dårlig vann på bensinstasjonen. Da husker de vannflaske neste gang. Klager de over at de ikke er gode i fotball? Da kan det være at jeg sier meg enig. Og at veien for å bli god, er å øve. Ellers bør de kanskje prøve seg på noe annet. Thats life.

Av og til føler jeg meg brutal. For jeg ser så mange motpoler. Foreldre som nærmest blir paniske når barna klager for et eller annet, og står på pinne for å oppfylle behovet deres på flekken. Foreldre som forteller barna sine at de er best i verden i alt de gjør, selv om det slett ikke er sant. Foreldre som tvinger på strømpebuksen mens barna hyler, fordi det er uhørt at de skal fryse så mye som et halv minutt.

Jeg tror likevel ikke jeg skal endre strategi. For det skriker i mot alt jeg tror på. Jeg ser at barna mine er normalt sunne og friske, selv om de ikke får hjemmebakt speltbrød og økologisk brokkolistappe hver dag. Jeg ser at de forstår verdien av å øve seg, når de ikke får noe til. Jeg ser at de tar med seg vannflaske når vi skal i bilen (som regel). Og at de går ut og kjenner på temperaturen, før de kler seg for dagen. Jeg ser at de tenker sjæl. Og det gjør meg godt. For jeg kommer ikke alltid til å være der. En eller annen gang må navlestrengen kuttes. Og sånn er det faktisk meningen at det skal være.

Jeg er også opptatt av at barna mine skal stille opp på det de har forpliktet seg til. Selv om de er slitne, så må de gå på fotballtrening. De har et ansvar overfor laget sitt. Det er viktig at barna lærer seg å sette grenser, og kjenner på hva de har lyst til. Men det er en balanse mellom det, og å skape barn som bare ser sin egen navle og som kun er interessert i å være med på laget når det passer dem.

Jeg tror på at barn vokser på ubehag. På at de tåler sannheten. Og jeg tror på at de skal følge sin egen vei, uten at jeg blander meg altfor mye inn. Kanskje blir det en Hollywood-stjerne av dem. Eller en regnskapsfører. Kanskje en danser. Eller en konditor. En bussjåfør. En lektor. Disse valgene må de ta selv. Først da blir det helt riktig. Uansett tror jeg det blir folk av antisupermammabarn også. Det tror jeg 100 prosent på.

Leave a Comment:

Leave a Comment: