Skaper vi late og tiltaksløse barn?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

feb 01

Da jeg var med på "Kjære mamma" på TV2 var det mange som var sjokkerte. Både blant mammaene som skulle vurdere meg og mammaene som hadde sittet i sin egen stue og sett på. Hva som skapte denne oppstandelsen? Jeg sov til klokken 10 og lot ungene ordne frokosten sin selv. Eller, det er ikke helt sant. Det var mormoren deres som fiksa det. Men det var ikke godt nok, selv om hun er langt bedre å å lage frokost enn meg. Det var jeg, selveste mammaen, som skulle tvinge meg opp og legge alt til rette for dem. Enda de er mer enn store nok til å ordne det selv. Enda jeg får langt mer overskudd av å sove litt lengre i helgene.

Å finne veien selv

Etterpå tok jeg barna med i Frognerparken, blid og uthvilt, for å kikke på statuer og la dem gå på oppdagelsesferd. Og der var det en ny episode disse mammaene reagerte på. Mellomstemann klatret opp i en statue og kom ikke ned igjen. Han ville ha hjelp av meg. Og jeg sto under statuen og ba ham om å finne veien selv. Har man klart å finne en vei opp, så klarer man å finne en vei ned, sa jeg. Han fortvilet og maste. Jeg sto på mitt. Og til slutt klarte han å finne et sted å sette foten. Et sted å gripe med hånden. Et sted å plassere den andre foten. Og sånn famlet han seg frem helt til han var nede. Stolt av seg selv. Klar for neste statue, med ny erfaring i pannebrasken. 

Jeg unnlot ikke å hjelpe fordi jeg er lat. Eller slem. Det hadde vært lettere å strekke ut en arm og trekke ham ned. Men jeg vil at han skal lære noe viktig, og jeg tror det er gjennom disse hverdagsepisodene jeg kan lære ham det. Læringen er: Man får ikke alltid hjelp når man ønsker det. Jo da, jeg var der. Men en annen gang er jeg et helt annet sted. Og hva gjør han da? Jeg vil også han skal forstå at alt har en konsekvens. Når du har klatret opp i noe, eller sklidd ned fra noe annet, må du vite at det kommer en vei opp eller ned etterpå. Og den veien må du som regel fikse sjæl.

Makelig anlagte

Det er slik jeg forsøker å oppdra barna mine: Til å finne veien selv, med meg som et sikkerhetsnett, helt til den dagen de ikke trenger meg lenger. Jeg vil at de skal ta ansvar for egne handlinger, og forstå at alt har en konsekvens. Enten positiv eller negativ, eller begge deler. Og denne innsikten kommer ikke av seg selv. Jeg tror ikke de våkner opp en dag og er ansvarlige og selvstendige, med tillit til seg selv og alt de kan klare, og en forståelse av hva de ikke kan greie, hvis noen alltid har fikset alt for dem og tatt dem i mot før de rakk å snuble.

Tvert i mot tror jeg vi mennesker i høy grad er makelige anlagte, og unngår å ta avgjørelser eller gjøre noe hvis andre kan gjøre det for oss. Mine barn er intet unntak. Det ble tydelig for meg da de begynte på skolen.

Gruer seg til skolestart

Barnehagen var ingen piknik den heller. Det var kleskurver som måtte inneholde det ene og det andre, tomme doruller som skulle bli smilende nisser, næringsrike matpakker som skulle smøres, kaker som skulle bakes, FAU-verv som skulle fylles, kunstutstillinger og teaterforestillinger og høstsuppetreff som skulle rekkes, dugnader som skulle utføres. Og så sa alltid mammaene med større unger: Dette er ingenting mot når ungene begynner på skolen. Da blir det travelt, da! 

Skal det virkelig være sånn, at man gruer seg til ungene begynner på skolen fordi det blir dobbelt så mye å gjøre - for foreldrene? I begynnelsen følte jeg meg som en alien blant de andre mammaene. Seksåringen fikk gå frem og tilbake til skolen, helt alene, som den eneste i klassen,. Alle de andre kjørte ungene sine. Den store mengden biler skapte kaos og farlige situasjoner. Kort tid etter skolestart kom det mailer fra skolen om at foreldre måtte vurdere å la bilen stå. Det hadde blitt for farlig for barna å bevege seg utenfor skoleporten om morgenen. Det endte med at foreldrene måtte bytte på å følge horder av unger til skolen om morgenen. Og jeg hørte om andre skoler, der foreldrene måtte ta på seg refleksvester og fungere som parkeringsvakter.

Begynner å jobbe mindre

Hvordan i all verden skal man klare å kombinere slikt med en vanlig jobb? Mange klarer det ikke - og begynner å jobbe 80 prosent. Majoriteten av dem er kvinner, selvsagt. Og det er ikke bare hektiske morgener som utfordrer hverdagen. Fra første skoledag går startskuddet. Nå går det med rekordfart fra en spent og famlende begynnelse med litt for stor sekk, fylt opp med skinnende penal og en drøss med forventninger, til løping fra foreldremøte til FAU-møte til SFO-møte, til lekselesing med slitne og grinete unger, en haug med stensiler som skal leses og gjennomkrysses (stadig ny informasjon på kjøleskapet), til karneval på skolen til diverse fritidsaktiviteter. Og barna gjør ingenting alene. De blir kjørt til og fra alt. De får kaka bakt og blir fraktet til festen. Og selvsagt er det viktig at en voksen gjør lekser med dem. Selv meldte jeg mine barn på leksehjelp. Og fikk beskjed om at det ikke var særlig smart. De hadde visst bare en voksen til å hjelpe alle ungene, da sa det seg selv at de ikke rakk over alle, så det beste ville være å gjøre lekser med dem hjemme.

Hva i all verden er vitsen med å tilby leksehjelp, da? Gjør det til et godt tilbud - eller fjern hele skiten.

Mamma begynner på skolen 

Etter hvert begynte jeg å få en sterk følelse av at det var jeg som hadde begynt på skolen, med ungene på slep. Det oppsto en amper tone mellom mannen min og jeg, og vi fikk følelsen av å være trippeltarbeidende.Vi burde sittet i FAU, er det ikke vår tur nå, herregud, er det i dag det er skidag, hvordan var det med den kjeksen som skal med, han blir lei seg hvis alle andre har, sist glemte jeg pølsene til grillingen, kjører du ham til karnevalet, har du fått solgt noen lodd, er du kvitt dorullene, er det du som skal følge ungene i dag, har han gjort leseleksen, har du husket å stemme på hvor de skal på leirskole.

Foreldre involverer seg mer og mer i alt barna gjør. I mailer og facebook-grupper florerer det av krangler om FAU-saker (vi ble jo enige om at det skulle være grøt, og ikke pølser, på juleavslutningen), diskusjoner om mobbing blant barna (datteren din lugga datteren min først!), og intens kniving om hvor leirskoleturen skal gå (kyst eller by eller landet?). Foreldrene skaper sine egne konflikter. Og forsøker å rydde opp i barnas med det samme.

Foreldrenes eller barnas konflikter?

Når barna mine kommer hjem og sier at de har blitt mobbet (dette har blitt et svært utvannet begrep) føler jeg for å skille klinten fra hveten. Er det noen som utestengt eller plaget deg over tid, eller har de ertet eller fryst deg ute akkurat i dag? Og samtidig som jeg lytter, forsøker jeg å prente inn noe om deres egen påvirkning og rolle i forhold til andre. Og stoler på at de klarer å rydde opp selv. Det gjør de som regel også, uten at jeg trenger å gå i krig med andre foreldre. For da tar jeg konflikten fra barna. Jeg går inn i noe som ikke er mitt. Og fratar dem en viktig erfaring som kommer godt med senere i livet, nemlig å håndtere konflikter. For konflikter kommer det til å bli plenty av i livet deres, det er det eneste som er helt sikkert. 

Må det være sånn?

Jeg lurer på hvordan det er å være barn i dag. På mange måter kan jeg forestille meg at det er omtrent som en av presseturene jeg var  på som journalist. Det skjedde masse morsomt, og så var det litt jobb innimellom, men jeg slapp å ordne noe selv. Alt ble lagt til rette, fikset og servert, og jeg bare fulgte med, halvblid og passiv, og sa takk innimellom. Det var slitsomt og behagelig på en gang. ​

Det er lett å bli blind. Tenke at "sånn må det bare være". Men vet du hva? Du har valg, Jeg forsto raskt at jeg var en mor som elsket ungene mine, men ikke alt det praktiske rundt, som jeg ofte opplevde som unødvendig dill. Derfor valgte jeg å kjøpe kake i butikken, eller frukt, når dette ble et krav på hundrevis av avslutninger og bursdager (jeg smalt opp flere kilo, og ga sikkert alle ungene begynnende diabetes). Jeg valgte bort enkelte av møtene på skolen, av to grunner: Det ene var at det tok dyrebar kveldstid bort fra ungene mine. Det andre var at de var høyst ineffektive. Svært mange av dem var tre kvarter for lange. Med evigvarende bildevisninger av ungene (der man egentlig bare er opptatt av å se et glimt av sin egen), demokratiske avstemninger (der absolutt alt skal gjennomdebatteres, og det gjerne er de samme som snakker, om og om igjen) og et informasjonsvelde (til oss, ikke ungene). 

Jeg fikk sjokk da jeg flyttet utenlands og så hvor annerledes det kan være. Både i Panama, og her i Spania, får barna tidlig ansvar for egen læring, og vi foreldre involveres i langt mindre grad. 

Da barna begynte på skole i Panama hørte vi ikke et ord fra verken rektoren eller lærerne på flere måneder. Men barna så ut til å trives, de lærte språket og fortalte stadig om nye science-prosjekter og annet de holdt på med på skolen. Til slutt ble vi urolige og tok kontakt. Jo da, vi måtte gjerne komme på et møte, men skolen så det ikke som nødvendig. På dette møtet så vi perm etter perm med hvor mye barna hadde gjort og lært. Og vi merket hvordan lærerne kunne beskrive barna våre, og kartlegge behovene deres, akkurat slik vi ville gjort det. De ble tatt opp og ned i nivå, i ulike klasser og med forskjellige oppgaver, så de verken skulle kjede seg eller miste følelsen av mestring. Begge deler så de på som like viktig.

Fra anklager til ansvar

Det samme opplever vi på den offentlige skolen i Spania. Vi hørte skrekkhistorier om lange dager, et tonn med lekser og et altfor høyt nivå. Så vi var forberedt på det verste. Og ja, de har lange dager. Men de får utfordringer ut fra sitt nivå, lekser blir gjort på skolen, de har en lang pause med varm mat og frukt og og fritidsaktiviteter foregår rett etter skolen (så vi slipper å kjøre og hente, med panisk lekselesing og turbospising innimellom) . Til nå har de vært forbausende lite slitne. Faktisk vil de rett ut igjen og spille fotball etter skoletid. Og vi har tid til virkelig å være sammen, fordi pappaen og jeg er ferdig med all jobb og huset er strøkent når de kommer hjem. Nå kan vi spise sen middag. Snakke om dagen som har vært. Kikke på det ungene selv vil vise oss fra skoledagen. Spille cluedo. Sånt.

På kort tid har barna gått fra å være anklagende mot oss (du glemte kjeksen i dag. Jeg hadde engelsklekse i går. Læreren sa jeg skulle si til deg at ...), til å ta ansvar for seg selv og egen læring. Hyggen hjemme har blitt større og ungene har vokst noen gode centimetere, 

Gi barna ballen!​

Fordi jeg er forfatter får jeg stadig mailer og tekstmeldinger fra skoleelever som vil skrive oppgave om meg og bøkene mine. Det synes jeg er kjempehyggelig og jeg vil gjerne hjelpe til. Men når de spør om jeg kan skrive oppgaven for dem og sende den på mai, sier jeg nei. Det ville jeg sagt til mine egne unger også. Oppgaven må du skrive selv, men jeg bidrar så gjerne. Da ender det som regel med to ting: Det blir helt stille (og de spør trolig en annen forfatter, som gidder) eller jeg får en telefon fra mammaen. Som vil intervjue med på telefon, fordi poden ikke tør (eller gidder). Hvor mange år er barnet, spurte jeg sist gang. Seksten år, sa moren. Så når tenker du hun er i stand til å ta ansvar for sine egne oppgaver, tenkte jeg. Men jeg sa det ikke. En hver forelder må gjøre som de tenker er best for sitt barn. Og selvsagt kan det være grunner til at enkelte barn trenger særskilt hjelp. Men i det store og det hele tenker jeg at barna klarer å ta langt mer ansvar enn vi tror. Og jo mer de tar ansvar, jo bedre blir stemningen hjemme og jo mer overskudd har man til de hyggelige stundene med dem. Dessuten får de en større mestringsfølelse, og forståelse av at de selv kan ta grep om eget liv, og dermed er det høyere odds for at de vil ta riktige valg og klare seg godt i voksenlivet. Det krever en innsats, fra alle som er rundt barna. Vi må tørre å sparke ballen over til dem, så de kan trene seg til å bli selvstendige spillere, som klarer seg godt alene og på lag, både på hjemmebane og bortebane.

Klem fra Antisupermamma​ :-)

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg mer om hvordan man kan få barna til å ta ansvar for seg selv, og være en god mor uten å slite seg ut. Her kan du lese mer om boken, og sikre deg et eksemplar: Antisuper-boka!

Leave a Comment:

(2 ) comments

Marthe 17. mars 2017

Du skriver så bra! Etter å ha sett deg på GMN i dag, måtte jeg inn og sjekke bloggen din. Mini på 7 måneder sover en lang dubb (for første gang på dagtid!), så nå koser jeg meg med innleggene dine og en varm (!) kopp kaffe, og kjenner at jeg blir en god smule klokere og «stødigere» i mammarollen. Det er så fint! Hurra for deg!! 🙂

Reply
v.udnaes@gmail.com 29. august 2017

Det er andre gang jeg leser dette innlegget – og jeg både elsker det, og får like mye ut av det nå som da. Tusen takk for det du gjør, og det du våger å skrive! Jeg er helt enig med deg, og står med deg som stolt mamma. La oss oppdra ungene våre på en trygg, utviklende måte som gjør de selvstendige når de er voksne!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: