Den trange firkanten

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Mar 13

De fleste synes barnet sitt er fullkomment når det kommer ut av kroppen. Det deles med stolthet på sosiale medier: Den lille prinsen eller prinsessen er helt perfekt!

Men så skal det veies, måles og vurderes. I mange år.

Hva er normalt?

Med tiden har vurderingen av unger blitt stadig mer utvidet og avansert. Det holder ikke lenger å telle fingre og tær og se med egne øyne at barnet er velskapt.

Aller først er det den såkalte Apgar-skåren, der flerfoldige ting blir testet – blant annet hjertefrekvens, hudfarge, pust og våkenhet.

Sett fra et helsemessig perspektiv er dette viktig. Undersøkelsene gjør at man oppdager alvorlige avvik og kan handle, hvis mulig, på et tidlig tidspunkt. Samtidig krymper stadig rammene for hva som er normalt.

Hva er et avvik? Og hva er normal utvikling?

Pinsettgrep og krysskrabbing

På helsestasjonen blir barna undersøkt, observert, veiet og målt et stort antall ganger før de begynner på skolen. Vokser han som han skal, eller er han utenfor kurven? Fester hun blikket? Har han pinsett-grep? Sover hun hele natten? Krysskrabber han? Har hun forsøkt å ta noen skritt? Er ordforrådet aldersadekvat? Klarer hun å hinke? Kan han forklare hva man gjør hvis det blir oversvømmelse på badet?

Jeg var alltid litt stresset før jeg skulle på helsestasjonen med barna. Var alt som det skulle være? Var han innafor? Jeg satt ytterst på stolen og tolket helsesøsterens kroppsspråk. Anerkjennende nikk eller rynking med brynene?

Så var det barnehagestarten. Enda flere observasjoner, forventninger og skjemaer. Hva bør barna kunne når, var oppførselen som den skulle være, tall og skraveringer, stempling med smilefjes og surefjes.

Noe som skal fikses

Når man har samtaler med pedagogene i barnehagen er det fort gjort å glemme de tingene som faktisk er bra, som at ungen din er empatisk, spiser godt, liker å tegne og ake med bestekompisen. I stedet går du og gnager på det som pedagogen satte fingeren på. Det som kunne utvikles og forbedres. For eksempel at han ikke snakker med syv ords setninger eller at hun baler med påkledningen.

Hjernen fungerer slik: Den legger mest vekt på det negative. Alt før “men”-et blir som regel glemt. Det er synd, for det er ofte dette som er viktigst. I tillegg har vi mødre en tendens til å klandre oss selv, uansett hva som er såkalt galt med barnet. Det er vår feil, det er vi som ikke har stimulert henne nok, være nok til stede for ham, øvd mer med påkledningen, lest nok for ham, gitt henne mer næringsrik mat.

Skammet meg

En av våre sønner falt utenfor i barnehagen, både på det språklige og sosiale. Jeg følte jeg hadde feilet som mor og skammet meg. Jeg var misunnelig på alle som hadde unger innenfor firkanten, de som snakket med syv ords-setninger og hadde tatt på seg sokkene siden de var halvannet.

Det ble satt i gang et stort apparat med spesialpedagoger, som fulgte sønnen vår tett i barnehagen, og PPT-tjenesten, som gjennomførte alle mulige tester.

Sønnen vår ble mer og mer innadvendt, blek og usikker. Det ble hevdet at han ikke forsto hva testene handlet om, alt ble gjort til en lek. Men man skal aldri undervurdere et barn på den måten. Selvsagt merket han at det var noe galt, selv om han ikke evnet å si det med ord. Følelsen av å være annerledes, noe som måtte repareres, ble trolig forsterket.

Man blir ikke noe mindre utenfor av det.

Aksept gir selvtillit

Det gikk så langt som til et møte med BUP. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Bare ordene fikk det til å vrenge seg i magen.

Men det var nettopp dette møtet som fikk alt til å endre seg. På BUP møtte vi et menneske som evnet å se sønnen vår med friske øyne og et klokt sinn. En som ga oss et etterlengtet perspektiv fremfor nok et skjema å fylle ut. Sønnen deres har ikke noe her å gjøre, fastslo hun. Hun la til at hvis hennes familie hadde vokst opp i dagens samfunn, så hadde hele gjengen fått en diagnose. Men det feilte dem ingenting, mente hun. De var bare annerledes. Utenfor den tradisjonelle firkanten, som i dag er enda trangere. Selv hadde hun begynt å reflektere over følgende:

Kanskje er det samfunnet som burde fått en diagnose, fremfor menneskene som lever i det?

Forsøk å se sønnen deres som det unike mennesket han er, sa hun. Aksepter ham og gi ham selvtillit til å være seg selv. Det verste for en liten gutt må være å gå rundt og føle seg feil. Det beste er å føle seg god nok som den man er.

Begynte å blomstre

Vi bestemte oss for å akseptere sønnen vår som han var og vise fingeren til skjemaer og tester. Og det var dette som endret sønnen vår. Han ble tryggere og mer selvsikker. På skolen ble han en av de mest faglige sterke og fikk gode venner. Da var vi lettet fordi vi ikke hadde utsatt skolestarten hans et år, slik vi hadde blitt rådet til.

Da vi fjernet det tunge forstørrelsesglasset fra ryggen hans, fikk sola slippe til og han begynte å blomstre.

En diagnose kan være bra på mange måter. Man forstår barnet sitt bedre og kan få den støtten man trenger. Men vær klar over at det også stilles feildiagnoser. Og at en diagnose, feil eller riktig, alltid står i fare for å virke stigmatiserende. Den er med barnet inn i voksenlivet og kommer ofte en halvmeter foran. Menneskene blir farget av diagnosen sin, før andre får en sjanse til å se nyansene.

ADHD-mamma eller bare mamma?

Jeg synes det er trist med mammaer som kaller seg ADHD- mammaer, asberger-mammaer eller autist-mammaer. Har barna blitt diagnosen sin? Og skal mammaen også defineres ut fra dette?

Et barn er mye mer enn en diagnose, så glem aldri å kikke etter alt rundt.

Glem heller ikke at barn utvikler seg i forskjellig tempo. Mentalt kan det være årevis mellom to førsteklassinger. Som regel jevner det seg ut.

Vi må heller ikke glemme det viktigste av alt oppi skjemaveldet: Å bygge opp barna ut fra nivået de er på. Fokusere på alt de er og kan, fremfor alt de ennå ikke er og kan. De er ikke små brikker som skal passe inn i et puslespill. De er organiske, unike mennesker som trenger støtte og kjærlighet for å vokse og gro og bli seg selv med stolthet.

Aksept for mangfoldet

Et grantre skammer seg ikke over å vokse sakte. En tulipan hyller ikke seg selv for å sprette ut av løken over natta. Trær og planter bare er, med sine styrker og svakheter, på akkurat sin måte. Og naturen rundt dem forsøker ikke å gjøre dem annerledes.

Kanskje kan vi lære litt av dette: Vise barna at de er gode nok, uansett hvordan de scorer på et skjema.

Klem fra Antisupermamma

PS! Vet du at jeg har kommet med ny bok? «Nærhet – i tastenes tid» handler ikke om å legge fra seg tekniske duppedingser for godt. Den handler om hvordan vi kan komme nærmere barna våre uten å overanstrenge oss.

PS! Har du lyst til å hyre meg inn som foredragsholder? Intet oppdrag for lite, intet for stort – og jeg har allerede vært hos små foreninger og på store events.

Her er fem temaer jeg kan snakke om:

– Mer SOL og flere SMS-er i hverdagen. SOL = Sur Og Lat og SMS = Slurv med stil. Til flinke damer som trenger å senke skuldrene.

– Verdien av å snuble. På arbeidsplasser der det er rom for å gjøre feil er folk mer kreative og produktive. Dessuten ligger det enormt mye læring i å gjøre feil. Viktig å lære barna også – og du må gå frem som et eksempel.

– Hvordan se det vakre i det imperfekte familielivet, og være rausere med seg selv?

– Hvorfor slunkne pølsemiddager og sinneutbrudd gjør deg til verdens beste mamma.

– Hvordan leve med de irriterende mennene. Hadde det bare ikke vært for … Men det er det, jo. Så hvordan kan du gjøre best ut av samlivet?

Send meg gjerne en mail for forespørsel om pris, og drodling rundt tema: antisupermamma@gmail.com.

Leave a Comment:

(6 ) comments

Minerva 13. March 2016

Godt å høre at det har gått bra med trekløveret ditt!
Personlig har jeg opplevd problemet fra den andre enden – et unikt lite snøfnugg av en gutt som vi alle sammen bekymret oss for – men hvor den ene “eksperten” etter den andre mer eller mindre trakk på skuldrene og sa “Nja, det er jo litt uvanlig/merkelig/atypisk – men han vokser det sikkert av seg”.
Slik at det skulle gå åtte år før han fikk komme til BUP, og en skikkelig utredning, og en diagnose som gir mening og verktøy og ikke minst en forløsende klapp på skulderen til stressede foreldre: Nei, det er ikke bare dere som er elendige foreldre. Dere har gjort det riktige – dere har sett, og lyttet, og lagt til rette.
Og en gutt som ENDELIG får litt mindre mas, litt mindre kjeft, litt mer støtte fra omverdenen – fordi han ikke bare er “lat” eller “vimsete” eller “vrang”, men rett og slett ikke fungerer helt slik som A4-barna.

Selv om vi selvfølgelig sitter igjen med litt dårlig samvittighet fordi vi ikke ville være de “vrange” foreldrene som maste MER, krevde MER, ikke tok til takke med “det går nok bra” tidligere.
Sukk.

Reply
Susanne Langvad 14. March 2016

Når barnet kommer til er det et skjema som brukes for å sjekke at de vokser og legger på seg slik de skal. På det skjema har du en midtstripe, og gråskravert over og under. Min datter lå UNDER den skraverte sonen også, men fulgte likevel kurven. Den vanlige helsesøsteren var ikke bekymret, men så måtte vi ha vikar en stund. Hul tilkalte til slutt barnelegen, for det var tydelig at hun menta at barnet ikke fikk nok mat.legen så på skjemaet, så måmin høyde, og spurte om farens høyde. Jeg kunne fortelle at han var heller ikke så høy. Vikaren fikk beskjed i veldig klare ordelag at her var det ingenting galt. Barnet fulgte kurven, og begge foreldrene var lave, så her kunne det ikke forventes at barnet var stort. Men hun var til gjengjeld raskt ute motorisk. Nå er hun voksen og rager noe så imponerende som litt over1.50 over bakken.
Hun gikk når hun var 1 år og 1dag, men startet sent å prate. Søskenbarnet hennes startet tidlig å prate, men var senere å gå. Så alle barn er forskjellige.

Reply
Ingunn 14. March 2016

Dette er godt å lese. Firkanten er trang, ja. Søsteren min fikk nettopp telefon fra helsesøster om sønnen på 15. Han er for kort, sa helsesøster. Søsteren min ble jo veldig overrasket og spurte hva helsesøster mente at hun skulle gjøre med det. Det visste ikke hs, men hun var bekymret. Heldigvis er søsteren min en godt voksen trebarnsmor som ikke friker ut på grunn av ting hun ikke kan styre, så det har gått greit, men vi har hatt noen diskusjoner om hva den telefonen skulle være godt for. Nevøen min er ikke særlig kort heller, han ser helt normal ut.

Reply
Irene 14. March 2016

*SUKK!* Når noen kan gjøre apgar til en konkurranse, så sier det litt om hvilken gal verden vi har fått!

Mine var langt framme mentalt sett, men laaaaaangt bak fysisk. Her snakker vi sette bein under seg for første gang på ettårsdagen, snu seg fra mage til rygg rundt 5-månedersalder, gikk da de var 16, 18 og 20 måneder. Ingen klatra noen gang ut av sprinkelsenga. Skravla gjorde de fra de var året og leste fra fra de var fem. En fikk sin første tann etter “fylte” 11 måneder. Noen lå godt under kurven på lengde og vekt i alle år, noen fikk bekymrede blikk fra barnelegen på 1. klassekontrollen fordi de var veldig tynne. Da jeg beskrev far, farfar og oldefar, forsvant bekymringsrynkene.

Jeg ble raskt klar over at å sammenligne barns utvikling er som å sammenligne oksestek og banan.

Alle er flotte, helt normale ungdommer. Ikke overraskende er det ingen av dem som har vært å finne på håndballbanen eller på friidrettsbanen, men like lite overraskende har alle vært opptatt av bøker og musikk.

Reply
Jenny Marie Gulbrandsen 14. March 2016

Wow! Takk!

Reply
    Karianne 29. March 2016

    Applaus!

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: