Slik man ikke skal se på et barn

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

jan 10

Jeg skal fortelle deg om en fest jeg var på for mange siden. Og en hangover som aldri ble borte.

Ennå husker jeg detaljert hvordan jeg hadde pyntet meg. En skinnende, lilla kjole til litt over knærne. Nylonstrømper. Et hjertekjede i sølv. Håret i høy hestehale. Øredobber som matchet kjolen.

På festen møtte jeg en mann som jeg ble veldig betatt av. Han var kjekk, med kul sveis og glimt i øyet. Olabukser og dressjakke. Smilende. Vennlig. Oppmerksom. I flere timer satt han og hørte på alt jeg fortalte. Og sa at han syntes jeg var interessant, særlig til å være så ung. Og vakker. Særdeles vakker, sa han. Han hadde bare øyne for meg hele kvelden.

Da jeg skulle på toalettet fikk jeg denne varmen i ryggen. Du vet, når du kjenner at du har noens øyne på deg og prøver å gå ekstra grasiøst.

Jeg hadde nesten ikke tid til å gå på do. Ville bare tilbake til ham som jeg var så betatt av. Vi hadde ikke et minutt å miste, for festen ville ta slutt. Han ventet tålmodig på meg hver gang. Smilende. Og drakk sitronbrus med meg, for han ville vi skulle gjøre alt likt. Det var ikke mye alkohol på denne festen, det var ikke en sånn fest, mer et selskap med voksne og barn. 

Så kom tiden da selskapet var slutt og han måtte gå. Da vi sto i gangen og tok farvel, tok han tak i meg og løftet meg høyt opp mot taket. Jeg hvinte av fryd og følte meg som en prinsesse. Hans prinsesse. Kjæresten min, sa han, du er kjæresten min og nå skal jeg ta deg med på restaurant!

Var det sånn det fungerte? Var vi virkelig kjærester allerede? Jeg kjente hvordan det bruset gjennom kroppen, og jeg kunne nesten ikke vente til vi så hverandre igjen.

Så kjente jeg to andre hender rundt kroppen. De var min fars. Resolutt grep han tak i meg og tok meg ut av armene til min nye kjæreste. Min far bar meg inn i stua. Så gikk han ut i gangen og ba mannen vennlig, men bestemt om å gå.

Jeg var rasende på min far. Vi skal på restaurant, sa jeg. Nei, sa min far. Det skal dere ikke. Hvorfor ikke, sa jeg og stampet i gulvet. Fordi, sa min far, han så på deg slik man ikke skal se på et barn. 

Jeg gråt meg i søvn og var sint på pappa. Han var dum og slem og skjønte ingenting. Jeg skjønte ingenting - og tryglet ham å skifte mening. Men min far var urokkelig. Den mannen skulle aldri inn i huset vårt igjen. Men han gjorde ikke noe galt, sa jeg, vi bare pratet sammen og han var kjempesnill! Hvorfor? Fordi, sa min far, jeg likte ikke måten han så på deg på. Dessuten får ikke fremmede menn ta med datteren min på restaurant.

Mannen i selskapet var trolig i trettiårene. Jeg var syv. Og skammen over det som hadde skjedd kom ikke før mange, mange år etterpå. Da jeg forsto at det var unormalt for en syvåring å være kjæreste med en i trettiårene. Da jeg tenkte det måtte være noe rart med et barn som flørtet med en voksen mann på den måten. Hva hvis jeg ikke hadde hatt en far som beskyttet meg, og vi hadde dratt på den restauranten, hva ville skjedd? Og hvis det hadde skjedd noe måtte det vel være delvis min skyld også, som gikk inn i situasjonen med åpne øyne?

Ja, det var "bare" tanker og bilder i mitt eget hode. Ingenting seksuelt skjedde mellom meg og denne mannen. Likevel følte jeg en voldsom skam. Dette var noe jeg ikke måtte fortelle til en kjeft. Det var noe unormalt med meg, noe galt, noe ekkelt. Men bildene fra kvelden forsvant ikke, i hodet var de som ferske polaroidbilder. Og i kroppens hulrom vokste skammen som et ekkelt, uhåndgripelig dyr.

Helt til jeg en kveld i voksen alder, og etter at jeg selv hadde blitt mor, snakket med en venninne. Hun er selv mor til fire, og barnepsykolog, Nærmest tilfeldig sa hun: Det der med at det ikke er normalt for et barn å oppføre seg seksuelt, er bare noe tull. Jeg har selv en seksåring, og hun oppfører seg nesten prepubertalt til tider. 

Først da åpnet jeg meg om hva som hadde skjedd den gangen. Det føltes som å stikke hull på en byll, som hadde fått ligge i kroppen og verke altfor lenge. Og min venninne gjorde det tindrende klart for meg: Min oppførsel, mine klær, mine ord, kunne ikke på noen måte ha forsvart et eventuelt overgrep. Ikke var oppførselen min unormal heller. Jeg hadde fått følelser for en mann, på samme måte som når en liten jente blir betatt av onkelen sin, besatt av en popstjerne eller vil gifte seg med pappa. Hva som skjer i en situasjon mellom et barn og en voksen, er den voksnes fulle og hele ansvar. Alltid. Fullstendig. Uansett. 

Alt falt på plass innvendig. Det gule, ekle verket rant sakte ut av kroppen. Det gikk opp for meg hvordan jeg hadde tatt ansvar for denne situasjonen i alle år, selv om jeg bare var et barn. Jeg hadde til og med delvis tatt ansvar for et overgrep som i teorien kunne ha skjedd. Og det er farlig. For skamfølelsen etter noe slikt ville trolig vært langt større. Og nettopp derfor kunne jeg risikert å holdt kjeft om det. 

Statistikken viser at barn som har blitt utsatt for overgrep i snitt holder på hemmeligheten i 17 år. Her er det store mørketall. Noen sier aldri noe. Når man har holdt det for seg selv så lenge, kan man kanskje leve med det? Eller ikke. Jeg mistet en god kamerat i selvmord, en som sto meg nær. Rett før han tok livet sitt ringte han meg og fortalte om hemmeligheten han hadde båret på i over 30 år. Hvorfor sa du aldri noe, gråt jeg, jeg kunne ha hjulpet deg. Og nå var det så mange hint, så mange tegn, som jeg forsto at jeg aldri hadde sett ordentlig. Fordi det var for ydmykende, sa han. Attpåtil var overgriperen en av hans aller nærmeste. En farsfigur som ble berømmet for at han var så flink med barnet. Kameraten min følte på en voldsom skam, og delaktighet, fordi han lydig hadde gitt etter for overgriperen. Han ville være snill. Takknemlig. Og etterpå kom alle de vanskelige følelsene, som til slutt ble for tunge å bære.

Jeg har tre gutter. Som jeg prøver å beskytte mot alle som ser på dem slik man ikke skal se på et barn. Og jeg forsøker å lære dem det jeg selv lærte som barn. At ingen har rett til å trå over deres kroppslige grenser, at ingen har rett til å ta dem på steder de ikke vil, at ingen har rett til å be dem om å holde på en hemmelighet de ikke vil bære. Og jeg forteller dem at de alltid bli hørt, og trodd, uansett hva de kommer og snakker med meg om. Og hvis det har skjedd et overgrep, er det mitt ansvar å ordne opp i det. Barna skal bære skolesekken sin selv. Men en slik sekk er for tung for dem å bære. Den må vi voksne ta. 

Det er vanskelig å snakke med barna om overgrep. Det er ubehagelig. Vondt. En enormt vanskelig balansegang, der vi skal lære barna å være åpne og fordomsfulle i møtet med andre. Og samtidig be dem om å være oppmerksomme og grensesettende, fordi det finnes voksne som skader de som er mindre enn seg. Som mor baler jeg hele tiden med denne balansegangen. Jeg forteller barna om hvordan voksne mennesker kan forsøke å lure dem inn i biler med hundevalper og godteri, og ta dem vekk fra meg for alltid. Og jeg ber dem om å møte verden med nysgjerrighet og mot. Jeg gir dem friheten og sender dem ut i verden, og jeg sitter hjemme og er redd for hva som kan skje dem.

Det er ubehagelig å være på vakt. Og samtidig så viktig. Å passe på sine egne unger, og andres. Man vet at mange overgrep starter i barnehagen. Og personalet læres opp til  å se tegnene. De subtile symptomene. Angst under bleieskift. Spesielle ting barna ikke vil spise. Plutselig innesluttethet. Se etter tegnene du også, selv om det er vondt. Det er lett å tenke at sånt ikke kan skje. Og tenk om du tar feil! Men hva om du har rett. Og det skjer. 

Statistikken er nådeløs. I en skoleklasse med 28 elever blir 1-2 elever utsatt for seksuelle overgrep, i en eller annen form. Vi blir vettskremt av pedofilringer og og saktegående varebiler som lokker barna med godteri. Og det skal vi være. Men faktum er at statistisk sett skjer bare 1 av 10 overgrep av en ukjent. De fleste overgrep gjøres av en barnet kjenner godt, og som barnet har et tllitsforhold til. En som ikke trenger å bruke fysisk makt, og dermed gjør overgrepet vanskeligere å oppdage.

Som nyutdannet gestaltterapeut jobbet jeg en periode med prøveklienter. En dag fikk jeg en henvendelse fra en en ny klient, som kun ville snakke med meg på telefonen*. Han sa han skulle fortelle meg noe han aldri hadde sagt til noen. Noe han nesten ikke klarte å bære, og han var på randen av å gjøre slutt på alt. Noe han ikke orket å si til noen, ansikt til ansikt.

Han hadde seksuelle fantasier om niesen sin. Hun var seks år.

Impulsen min var å legge på røret. Og det hadde vært det enkleste. Fordi jeg ikke tålte ham, ikke maktet å høre på det jeg ble fortalt. Det vrengte seg i magen, og polaroidbildene av en sjuåring kom tilbake. Nippende til en sitronbrus, i blank selskapskjole med matchende øredobber, og med stjerner i øynene. Bildene av hva som kunne ha hendt med henne, hvis ingen grep inn, kanskje, og kanskje er skremmende nok.

Det er enkelt å tenke på pedofile som monstre, det gjør det lettere å håndtere dem. Da kan vi sperre dem inne på et mørkt sted og slippe å forholde oss til dem. Men faktum er at ikke alle pedofile er overgripere. Og nå satt jeg og pratet med denne mannen, som gråt og gråt, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg trøste? Skjelle ham ut? Det eneste jeg visste var at jeg måtte forsøkte å holde hodet kaldt. Har du gjort noe med henne, sa jeg. Nei, sa han. Men det holdt for ham at han tenkte på det, og var redd for det. Vær takknemlig for redselen din, sa jeg, det er den som holder deg fra det, det er din "rett og galt", det er din sunne samvittighet. Du må aldri sette deg i en situasjon alene med henne, eller noe annet barn. Du må aldri ta henne med på restaurant, drikke sitronbrus med henne og kalle henne vakker, og tro hun er kjæresten din. Fordi du er en voksen og hun er et barn, og alt du gjør i en situasjon med henne er ditt fulle og hele ansvar. Selv om du bærer på skam og skyld, må du aldri gi et lite barn den samme ryggsekken. Og du må oppsøke profesjonell hjelp, der noen lytter og hjelper deg, for slike steder finnes, og her har du nummeret, redd dere begge og ring. Nå.

Jeg skalv da jeg la på røret. I mange timer etterpå. Fordi jeg forsto at det er flere av dem der ute, at de lever midt i blant oss, at de er mennesker, at noen til og med gråter, de som ser på et barn slik man ikke skal se på et barn. Og overgripere finnes overalt, i alle nyanser og innpakninger, og kan være en i barnas innerste ring. Og det finnes mange syvåringer der ute, med kjoler til litt over knærne, som tenker at en kjæreste er det samme som en som drikker sitronbrus med deg og løfter kroppen din høyt, høyt opp mot taket.

Så hva kan vi gjøre? Være åpne og snakke om det. Selv om det er ubehagelig. Å lukke øynene og håpe på det beste kan gå bra, men det kan også være russisk rulett. For ditt barn, et barn du kjenner, eller et helt annet barn, som kunne vært ditt eget. Vi må snakke med barna om det, som best vi kan, enten vi er supre eller antisupre. Så de aldri får en ryggsekk de ikke kan bære. 

Hilsen Antisupermamma

PS! Vil du sikre deg et av de siste eksemplarene av boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske? Det er ingen lettvint selvhjelpsbok, men en bok som kan hjelpe deg til å stå bedre i eget liv. Uansett hvordan livet ditt er. Her kan du lese mer om boken - og bestille den: Antisuper-boken!

*Innlegget er delt med klientens tillatelse. Han går nå i terapi og får profesjonell hjelp​.

Leave a Comment:

Leave a Comment: