Smilende gråstein i skoleveggen

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Mar 27

I morgen er påskeferien over. Jeg husker hvordan jeg som barn gledet meg til å komme tilbake til skolen og møte vennene mine igjen. Fortelle om alt jeg hadde opplevd. Skrive en stil om da jeg var på fjellet og pilket med pappa. Sånt.

Gleder barna seg?

Gleder dagens barn seg til å komme tilbake til skolen etter ferien? Eller blir de stressa og fulle av prestasjonsangst?

Rett før påske skrev jeg et innlegg der jeg stilte spørsmål ved målingen av unger, helt fra de er født. Hvor trang skal egentlig firkanten bli, og hva med alle som er utenfor? Er vi i ferd med å gjøre det normale unormalt?

Innlegget førte til en storm av mail og meldinger fra mammaer og pappaer over hele landet. Mange av dem har slått seg sammen i facebookgrupper for å protestere mot måling av skolebarn. En måling de mener kan ta motivasjonen og selvtilliten fra ungene.

Redd for å være feil

En mamma fra en Majorstua-skole i Oslo fortalte at det finnes barn som gruer seg sånn til å gå på skolen at de kaster opp. De er redde for ikke å gjøre det bra nok på alle testene. For at de skal havne utenfor, være feil. Og det har ingenting med Canada Goose-jakker og Michael Kors-vesker å gjøre. Dette er et system skapt av de voksne.

Målingene gjelder også de aller minste, fra 1-4 trinn. Med litt for stor skolesekk og enda større forventninger. Unger som skal ut på egen hånd i livet, for aller første gang, og prøve seg frem. Snuble og feile. Finne sin vei. Med velmenende voksne ved sin side.

Men får de lov til det, i et skolesystem som prøver å perfeksjonere dem fra første stund? Og hvor velmenende er egentlig de voksne? 

Intensjonen med testene er å fange opp de som ikke klarer seg så bra, for å hjelpe nettopp dem. Men resultatene blir sett på som kvalitetsmål som man ønsker fremgang på. 

Og det er ikke bare det faglige barna testes på. I tillegg til de 2770 veiledende målene i basisfagene (her kan du lese mer om målene) skal personligheten måles og forbedres. Og kun det beste duger. Helst skal ungene bli en krysning av Einstein og Polyanna, tolker jeg skjemaene riktig

Seksåringer med prestasjonspress

Skjemaene har til hensikt å måle barnas sosiale kompetanse, også de aller minste. Disse barna er også i en kontinuerlig læringsprosess når det gjelder det sosiale. De trenger å fomle seg frem; feile og se konsekvenser, snuble og erfare, vise følelser og oppleve reaksjoner.

Slik jeg tolker det får de små muligheter til det. Utdanningsdirektoratet anbefaler negative egenvurderinger med sure fjes og fargekoder for de aller yngste. Hva gjør sånt med mestringsfølelsen til en seksåring? Eller bryter det ned motivasjonen og skaper prestasjonspress, lenge før ungen har klart å vokse seg inn i skolesekken.

Hva hadde antisupermamma svart?

Jeg har fått til sendt skjema etter skjema, som jeg har kikket grundig på før jeg har skrevet dette innlegget. Her kommer et eksempel – der jeg har lagt inn innspill til ungene og spørsmål til skjemaskaperne:

Dumme spørsmål – antisupre svar:

“Jeg kan mestre eget sinne”

Hva betyr det? At man holder kjeft og lar være å banke i bordet, når man føler at noe er urettferdig eller galt? Hvor skal man i så fall gjøre av sinnet, og hvordan skal man bli hørt?

“Jeg kan mestre andres sinne”

Jeg skjønner ikke hva dette betyr heller, jeg. At man ikke tar igjen? At man ikke blir redd? Vennligst spesifiser.

“Jeg kan bruke humor”

I så fall, lille venn, får du stående applaus av meg! Det blir mindre og mindre rom for galskap og sprell, og mer og mer krav og alvor (noe dette skjemaet er et godt eksempel på). Men klarer du å bruke humor oppi dette skjemaveldet, kan det være en sabla god mestringsstrategi. Jeg heier på deg, småen!

PS! Humoren må vel være “korrekt”? Vennligst spesifiser hva ungene kan og ikke kan tøyse med.

“Jeg kan vise glede”

Igjen, stående applaus hvis du får det til! For jeg håper det er ekte glede, den spontane og sprudlende gleden, det henvises til– og ikke den krampaktige: “Jeg er positiv hele tiden og klarer å trylle alle vonde følelser til smil på et blunk” – gleden. Du vet: Svarte tanker som skal gjøres gule og alt det der.

PS! Jeg foreslår å legge inn et punkt til: “Jeg kan vise at jeg er lei meg”. Jeg beklager at jeg trekker inn såkalte “negative” følelser i dette skjemaet, men jeg har tro på at vi er født med hele følelsesregisteret for en grunn.

- Jeg er positiv

Ah! Der kom det, ja. Ref. punktet over. Alle følelser legges i positive- eller negativ-kategorien. Og følelser som sinne, tristhet, frustrasjon, irritasjon, rastløshet, slitenhet, motløshet – de skal lukes bort som ugress. Ungene skal smile hele tiden, være evig løsningsorienterte og trykke ned alt det vanskelige.

Stalltips til deg, småen: Sett på deg en blid maske. Så får du full score på testen (og slipper surefjes og minuspoeng). Og bak masken kan du være så trist eller sint du bare vil. Du vet, som klovnen.

- Jeg er arbeidsom og utholdende i læringsarbeidet

Har ungene noe valg, da? Ellers blir de kanskje stemplet som pøbel eller eivneveik. Be aware, kido!

- Jeg gjør det jeg vet er riktig

Nå er jeg forvirret. Hva er det som er riktig? Hvem er det som avgjør hva som er riktig? Hvor er fasiten som gir ungene smilefjes, for de får tydelig ikke finne ut av dette selv? Vennligst spesifiser og utdyp. Ellers tror jeg det blir som i Pink Floyd-låta Another brick in the wall: Wrong, do it again! Wrong, do it again! Helt til man gjør nøyaktig det de voksne forventer.

- Eleven forstår andres reaksjoner

Er det lov å ha andre reaksjoner enn å være blid, positiv og løsningsorientert?

- Eleven har et realistisk selvbilde

Ok, så først skal man passe inn i positiv, arbeidsom, blid og harmonisk-rammen. Og så skal man forstå seg selv etterpå? Det er en helt umulig ligning. Barna får ikke mlighet til å skape et realistisk selvbilde, nettopp fordi de ikke får lov til å være seg selv.

- Eleven tør å være seg selv sammen med sine venner

Ja, kanskje er det der de kan senke garden og vise hele følelsesregistreret? Utenom skoletid, selvsagt.

- Eleven tør å være seg selv i klassen

Ja. Hvis de har en lærer som er tenker sjæl og lar skjemaer være skjemaer. Dessverre har jeg hørt om et par lærere som nesten mistet jobben fordi de ikke ville holde på med alle disse skjemaene. Og jobb trenger de fleste, særlig i disse tider. Så ikke ta sjansen, småen. Ta på deg masken og repeater for deg selv: Blid, arbeidsom, positiv, raus. Blid, arbeidsom, positiv, raus … (så håper jeg du har foreldre som tåler hele deg når du kommer hjem).

- Eleven kan vedstå seg sine handlinger

Hva betyr det? At de kan ta konsekvensen av det de gjør? Innrømme hva de har gjort? Det tror jeg ikke at jeg hadde turt, hvis straffen var surefjes og dunkle farger.

- Eleven reagerer i samsvar med utløsende faktor/handling/utsagn

Og jeg som trodde jeg hadde god språkforståelse. Er det meningen at en seksåring skal forstå denne formuleringen? Jeg gjør det ikke. Er det en slags årsak-virkning-greie? Jeg tror det er noe fra kjemipensum som har sneket seg inn i skjemaet. Rett opp.

- Eleven takler å tape/ikke ha rett.

I så fall har seksåringen kommet lengre enn meg - og jeg nærmer meg 42 i høyt tempo. I vår familie er vi forbannet dårlige tapere. Ingen dreper hverandre. Og det går alltid over. Vi bare trenger å være sure en stund.

- Eleven kan motstå gruppepress

Åh, som jeg håper at du kan det, kido! For her er det de voksne som står for gruppepresset. Da slipper du kanskje å bli en evig smilende gråstein i bygningen. Ikke bare er det kjedelig og meningsløst. Det kommer ingenting konstruktivt ut av det. Det er ikke brikkene i veggen som har skapt de store tankene. Det er de som har turt å være annerledes, og stolt på seg selv, som har forandret verden. 

- Eleven takler å bli misunnelig

Betyr det å fortrenge den vanskelige følelsen eller trylle misunnelig om til raus?

I så fall er det bare å hjernevaske seg selv: Jeg er raus, raus, raus. Og husk hva jeg sa: Du kan være grønn av misunnelse bak maska. Det er det ingen som ser.

Over hele landet

Du tror bare det er Oslo-skoler dette gjelder? Sorry, mac. I følge Gunn Imsen, professor i pedagogikk, NTNU, er ikke dette et spesielt Oslofenomen. Hun sier: “Vi finner det over hele landet, hvor korrekt bruk av kompetansemål overvåkes av fylkesmannens nasjonale tilsyn. Dette er oppsiktsvekkende, og handler dypest sett om demokrati. I troen på at et perfekt regelverk og perfekte mål vil føre til høy kvalitet, har myndighetene glemt at vi er et demokratisk land hvor enkeltmenneskets rett til å tenke, mene og uttrykke seg fritt står sentralt”.

Selv tenker jeg det er skadelig med en skole som måler deg til en hver tid, fremfor å ha høyde for at et hvert barn er forskjellig og utvikler seg i ulikt tempo. ​Og hva med førsteklassingene, der den mentale modenheten kan variere med flere år? En kan begynne å lese når han begynner på skolen, mens en annen knekker koden i slutten av andre klasse. Dette er helt naturlig. Men målingen tar ikke hensyn til dette - og på den måten kan det lage avvik av noe som er helt normalt.

Det bør også være rom for å være sitt uperfekte jeg, uten å få sanksjoner i form av surefjes. Flere undersøkelser viser at på arbeidsplasser der det er takhøyde for å prøve og feile, er arbeidstakerne mer glade, kreative og engasjerte. Gjelder ikke det samme for barn?

Jeg tror også det er farlig med et samfunn der alt annet enn det såkalt positive undertrykkes. Hvor blir de vanskelige følelsene av? De vokser og gror et sted. Og da kan de bli større og farligere enn hvis man hadde fått ventilere dem ut med en gang.

We don't need no education, i følge Pink Floyd. Det er jeg uenig i. Jeg tror barna trenger, og ønsker, utdanning. Men neste setning stiller jeg meg 100 prosent bak: We dont need no mind control.

Jeg tror jeg vi trenger det motsatte, for blant annet å forebygge utbrenthet og unngå massesuggesjon: En generasjon som evner å tenke sjæl, klarer å kjenne på vanskelige følelser og tør å gjøre oppgjør.

Hilsen Antimålingsmamma

PS! I boken jeg har skrevet, Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske, kan du blant annet lese om hvordan jeg taklet å ha en sønn som var utenfor firkanten - hva jeg lærte, hva jeg gjorde og hvilke enkle verktøy som fungerte som ren magi. Her kan du lese mer om boken: Antisuper! 

Leave a Comment:

(8 ) comments

Liselotte 29. March 2016

Vi bruker skjemaene ved skolen til barna mine, og jeg leser ikke så mye inn i spørsmålene som du gjør her.

Hos oss er skjemaet “bare” et utgangspunkt for samtale med barnet. Barnet trenger ikke sette ord på alt – det har kanskje (sannsynligvis!) ikke ord for alt – men barnet kan formidle en følelse. Så kan vi snakke om den følelsen. Her ser du trist ut. Når blir du trist? Hva skjer rett før du blir trist? Hva kunne vi gjort annerledes slik at du blir glad?

Hva er galt med at barnet kan formidle en følelse i en situasjon med en emoji? Hvorfor må man tolke det som “sanksjon” og en “måling”? Kan ikke det å kunne ta utgangspunkt i en liten trist emoji hjelpe barnet å sette ord på de vanskelige følelsene med en gang – når den voksne ser hvor krysset er satt, og kan hjelpe barnet ved å stille spørsmål og lete etter ordene – sammen?

Hvordan skal vi ellers kunne hjelpe barna å sortere følelser, bli aktør i eget liv – hvis alternativet er “hvordan har du det”? “Fint.” “Hva har skjedd på skolen i dag?” “Ikkeno.”

For meg er ikke den lille tegningen et “surefjes” som er en “måling” av barnet mitt. For meg er de små emojiene en av flere dører til å kunne sette ord på hvordan barnets liv er for tiden, og en mulighet til å kunne ta barnet i hånden og gå veien sammen. Sammen med barnet, sammen med skolen. Det syns jeg rett og slett er en super ting.

Reply
Röger 29. March 2016

Sjekk ut Sudbury School! Det er en spennende form for skole der tradisjonell skoleopplæring er erstattet med en helt annen modell enn Enhetsskolen.

http://sudburyschool.com/content/sudbury-model-education

Reply
Siw 29. March 2016

Kristine, jeg stiller meg 110 % bak ALT du skriver!!! Har delt deg på min facebook-side for Hjertepedagogen – dette er “god knall” for mine pedagog-venner <3

Hilsen en annen Antimålingsmamma

Reply
Georg Blichfeldt 29. March 2016

Hei! «Eleven kan motstå gruppepress» Kan det virkelig være riktig at eleven skulle skulle ta stilling til denne påstanden. For meg høres det ut som noe læreren skal evaluere? Kan det være en misforståelse her. Hvis ikke er det jo helt … … …

Reply
Malin 30. March 2016

Kjempebra skrevet! Jeg synes det er så fantastisk at sånne som deg, altså som når ut i media og er godt plantet på jorda, skriver om dette. Jeg håper så inderlig skolen får en omveltning snart og at skoleprestasjoner får mindre fokus slik at barn kan få bære barn, og ungdom få være ungdom! Det er ungdommer idag som slutter på vgs selv om de har bare femmere og seksere, fordi de likevel ikke føler at de er gode på noe. Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape egentlig? Og ikke minst for lærerne sin del, at de får tid til å gjøre det som egentlig er deres jobb, ikke å fylle ut skjemaer og rapportere seg ihjel. Fortsett å fremme dine synspunkter! Jeg heier på deg!! Klem fra lærer, vgs

Reply
elisabeth 30. March 2016

I completely disagree. As a Norwegian teacher and mom in New York, I appreciate the report cards that we get for our kids 3 times a year. My daughter is in second grade and she has no idea she is getting grades, as this is sent to the parents. As a parent I would like to see how my child is doing so I can help her in the right areas. She doesn’t know yet she is being measured, but I think its a good way for teachers, parents and administrators to come together to give support when needed.

Reply
Trude 30. March 2016

Er foreldrene lovpålagt å la barna testes? Vi har ikke skolebarn riktig enda, men jeg vurderer ulydighet i alle testsituasjoner.

Reply
jonas 30. March 2016

Kanskje du kunne få en journalist til å be skjemamakerene om å svare på disse spørsmålene i et intervju?

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: