Speil, speil – nei, det blir feil …

By Kristine Henningsen | Diverse

Jul 31

Kjære Ørjan Burøe,

Jeg refererer til ditt blogginnlegg ”Speil speil på veggen der” - om at barna er en speiling av foreldrene – som ble delt i Facebook-gruppa jeg administrerer stolt: Uperfekt og stolt.

Du virker som en fin fyr som er engasjert i ungene dine og vil det aller beste for dem. Og heia mannebloggen din - som rommer både humor og alvor.

Dette var et av de mer seriøse innleggene - og da tar jeg det seriøst. Ettersom du har en stor blogg som trolig påvirker mange, synes jeg det er viktig å nyansere temaet. Ulikt min seksåring skal jeg holde meg til saken – han er nemlig ingen speiling av meg – og saklig sette spørsmålstegn ved det du skriver:

1. Er det riktig å gå inn i (mine)felt du ikke aner noe om?

I ditt tilfelle handler det om en dame som står foran deg i butikkøen - og roper tilbake til sitt barn (”nå er du stille!”). Du prikker henne på skulderen og opplyser om at ”skriking mot skriking hjelper nok ikke”. Hun snur seg og hveser at du skal passe dine egne saker. Og mannen bak kassen og du er skjønt enige om at hun har lavt blodsukker.

For det første kan nok denne mammaen, som de aller fleste mammaer, sin teori. Hun vet at i en ideell verden vil hun snakke rolig til barnet sitt og barnet vil svare rolig tilbake. Problemet er at det ofte ikke funker sånn i praksis. For det første er barn forskjellige. Temperament er medfødt og noen barn har rett og slett mer vilje og kraft enn andre. Jeg har tre gutter av samme kjønn – og de er levende eksempler på det.

For det andre aner du ingenting om hva som har skjedd før det rant over for denne mammaen. Sannsynligvis har hun prøvd med det gode en god stund før hun sprakk. Det er svært sjelden barnet spør forsiktig om hun kan få en is og moren snur seg og brøler: NEI, FOR SVARTE SVINGENDE! HER BLIR DET IKKE NOE IS!

Sinne er et tegn på overload. Det er en sekundærfølelse som kan legge seg oppå tristhet, frustrasjon og mye annet. Mammaen kan ha mistet noen som sto henne nær, barnet kan ha vært trøtt og sutrete hele dagen (ja, det er forståelig - og ja, det er lov å bli sliten av en falsk fiolin i øret i 8 timer), et jobbintervju kan ha gått rett vest, være midt i en skilsmisse, barnet kan ha vært våken hele natten. Det kan tilte over for alle og en hvert innimellom. Vi er ikke pedagogiske roboter. Vi er mennesker. Og vi trenger menneskelig omsorg, enten vi er store eller små.

Derfor kan det være lurt å la pekefingre og briljante teorier ligge, og heller spørre seg selv om man kan gjøre noe for denne mammaen? Og kassamannen kunne gjort det samme som kassamannen i min nærbutikk - da toåringen gikk bananas fordi han ikke fikk et Lynet McQueen-blad. Han laget morsomme grimaser som lot toåringen glemme sinnet sitt et øyeblikk – og kjørte pastillesken gjennom båndet først. Da gikk hele raserianfallet over. Jeg har fire barn, sa han og blunket til meg. Jeg kunne kysset ham, så glad ble jeg. Vi voksne trenger også å bli sett og forstått. Da kan vi være mer for barna også – fremfor å bli spist opp av dårlig samvittighet og følelsen å være feil.

2. Er barna kun speil av oss selv?

Hjelpe meg, hvor enkelt alt hadde vært da! Hvis jeg var rolig – så ble barna rolige. Hvis jeg ikke sutret, så sutret ikke barna. Hvis jeg satte meg ved middagsbordet når maten var klar, så gjorde de det samme. Hvis jeg la fra meg telefonen når jeg ble snakket til, så gjorde de det samme med sin.

Forstå meg rett: Jeg er med deg på at vi er rollemodeller. Du kan ikke være frekk mot andre og forvente at barna skal være høflige. Slafse i deg maten og lære barna å lukke munnen. Men å hevde at barnas oppførsel er en direkte speiling av din – nei, den er jeg ikke med på.

Jeg er nesten fristet til å snu det på hodet og si at jeg er en speiling av barna. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg hadde så mye temperament før de ble født!

Poenget er at de kom ut som tre ulike personligheter. Ikke små leirklumper som jeg kunne forme slik jeg ville. Dessverre og heldigvis. Noen foreldre får barn som er lik dem selv. Andre får barn som er ulike dem selv. Og de fleste får barn som er temmelig ulike hverandre.

Selv var jeg veldig stolt av at vi ikke hadde barn som slo. De er som små gandhier, sa jeg bråkjekt, akkurat som min mann og jeg var som barn. Til tredjemann kom. Er det noen som plukker ham på nesen, så måker han til uten å blunke. Seksbarnsmor, overlege og ernæringsekspert Berit Nordstrand gikk offentlig ut og sa at alle fem barna hennes ikke var kresne – og at hun trodde det var fordi de gjorde alt riktig. Så kom sjettemann og måtte lures i alt som var sunt. Nordstrand satte fingeren på noe viktig: Barna kan speile oss til en viss grad. Men de er også selvstendige, små vesener som kan seile helt sin egen sjø hva oppførsel angår. Noen dager mer enn andre.

Barna speiler dessverre ikke meg når jeg snakker med dem. Jeg prøvde meg på den pedagogiske varianten her om dagen og sa til min sønn: ”Jeg elsker deg - og jeg liker ikke at du gjør det der mot meg”. Da svarte han: ”Du er en promp og jeg vil bytte familie”.

Ingen direkte speiling der, altså.

3. Hvorfor sammenligner vi barn med voksne?

Så er det dette med å sammenligne barn med voksne, som på mange måter har blitt en ny trend: Ville du likt at noen gjorde det mot deg?

Det er flott å ha respekt for barn og sette seg i deres sko. Men barn er ikke små voksne – så det blir en umulig sammenligning. Jeg skal forklare:

Ørjan, du forteller at du og din kone har ”artige” prosjekter der dere kjefter på hverandre i full offentlighet. Så kan dere oppleve hvor flaut og krenkende det er.

Som alltid i slike eksperimenter glemmes det vesentlige: Dette er en vekselvirkning mellom foreldre og barn. Det er ikke sånn at foreldre begynner å kjefte på barna i full offentlighet uten at de har gjort noe først – eller at begeret er fullt. Som regel er det slik at det renner over når det er for mye. De færreste foreldre går inn for å krenke barnet sitt med vilje.

Og vet du hva? Det er jo seg selv man krenker mest! Hvor mange ganger har jeg ikke vært flau over at jeg ikke har orden på barnet mitt. Så pinlig! Nå tror alle at jeg har gitt ham godteri hver gang vi er i butikken eller bare ikke klarer å oppdra ham. En mor med ryggrad som en smeltet sjokolade.

Jeg sier: Gjør om på eksperimentet. La din kone sutre om å få en is om og om igjen, vri seg som en kålmark hver gang du prøver å ta henne i armen, legge seg ned på gulvet og nekte å reise seg igjen, kalle deg for en bæsjeku. Så skal vi se hvem som føler seg flau. Da er det kanskje du som til slutt roper: Nå er du stille! Og kanskje står det en fyr bak deg som prikker deg på skulderen og sier at ”det hjelper nok ikke å skrike sånn” og at du bør sørge for å få opp blodsukkeret.

Da skulle jeg ha tatt den fyren i armen og sagt: Ser du ikke at pappaen forsøker så godt han kan? Det er vel ingen som vil krenke kona i full offentlighet. Dessuten ser jeg på bloggen hans at han er en varm og dedikert pappa og ektemann. Men perfekt er han ikke - og det skriver han heldigvis selv.

Det er ikke jeg heller. Jeg sitter absolutt ikke på fasiten. På en fiktiv mammaprøve hadde jeg garantert fått mer "F" enn "R". Og småbarnshverdagen har spist opp det meste av flotte prinsipper, teorier og ideologier. Nå sier jeg som den engelske dikteren John Wilmot:

Før jeg giftet meg hadde jeg seks teorier om barneoppdragelse. Nå har jeg seks barn, og ingen teorier”.

Uperfekt klem fra Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: