Sterke mammaer gråter også

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

feb 21

Det er et av disse øyeblikkene der tristheten kommer sigende inn over meg. Uforklarlig og uunngåelig. Som når du kjører på veien i strålende solskinn og tåka kommer fra ingensteds, legger seg over ruta, siver inn i bilen, tung og klam. Det blir vanskeligere å puste og alt får et grålig skjær.

Er du lei deg, mamma?

Det kan være summen av flere ting. Synet av nakken til sønnen min der han sitter på gulvet og trykker på ipaden. Den tynne nakken med fjonene over. Tenk om han blir uteligger, en av dem som sitter og tigger på gaten med ustelt hår og bøyd rygg. Hvordan vil det gå med ham? Utenfor vinduet er det overskyet og vindfullt. Kriger og flyktningkriser, ondskap og uro. Selv her inne, i denne varme stuen, føles det ikke harmonisk. Jeg så akkurat en bursdagmelding på Facebook, fra en venninne til en annen. Var den ikke litt varmere enn den jeg fikk av henne for noen måneder siden? Hun liker nok henne bedre, ja. Mannen min gikk nettopp opp i andre etasje, uten å si fra, og la seg. Og ungene sitter med ryggen til og er i sin egen verden.

Luften er kjølig og vibrerer av uro. Jeg krøller meg sammen i stolen, forsøker å samle meg, bli varm, gi meg selv den nærheten og tryggheten jeg trenger. Men det er så vanskelig når man er en. Og så vondt når man er en blant flere.

Så hører jeg en stemme si: Er du lei deg, mamma?

Radar for tristhet

Det er sønnen min som står foran meg. Han har lagt fra seg spillet og ser på meg med et granskende blikk under den lyse luggen.  

Barn er forskjellige. Våre også. Dette ene barnet har en radar for mennesker som trenger noe ekstra. Og akkurat nå er det jeg som er trist. Jeg tenker at  jeg ikke må begynne å gråte. For vi mammaer skal være  sterke, ikke sant? Vi skal ikke lene oss på barna. Legge våre sorger over på dem. Det er vi som er klippen, som fikser alle problemene. Men akkurat nå føler jeg ikke at jeg klarer å få til noen ting. Tåka blir til regn. Og jeg begynner å gråte. Sønnen min hopper opp på fanget mitt, klapper og stryker på meg. Så, så, mamma, det går bra, så, så, få det ut. Ordene jeg har sagt til ham så mange ganger, når han har vært redd fordi han mistet meg i butikken, tryna på sykkelen, drømt vondt. Han stryker og trøster. Helt til regnet gir seg. Og jeg kan puste lett igjen.

Hva er det, mamma, spør han. ​

Skammens tårer​

Hvordan skal jeg svare på det, tenker jeg. Ikke har jeg slått meg og ikke har det skjedd noe spesielt. Det er bare denne følelsen som kan komme, en snikende melankoli, en gnagende bekymring, en stikkende redsel, en tung tristhet. Så da sier jeg det så enkelt jeg kan. At jeg ikke helt vet. At det bare var noen vonde følelser som kom over meg. Og nå har jeg fått dem ut og føler meg bedre.

Jeg avdramatiserer. For det er jo ikke mer dramatisk enn det? Det er ingen depresjon, som kan være som kvikksand du ikke klarer å komme deg opp av, men bare synker lengre og lengre ned i. I slike tilfeller trenger du hjelp. En som kan bruke egne krefter til å hjelpe deg til å finne dine, så du kan komme deg opp til overflaten igjen. Et barn har ikke styrke til det. Et barn skal heller ikke forsøke å bruke sin styrke til det. Musklene er ikke utviklet nok. Og hva om de slipper taket. Men de er sterke nok til å gi en lang og varm klem, så man kan komme over et vondt øyeblikk. 

Likevel føler jeg for å unnskylde meg. Forklare. Komme i balanse. For bak tårene har jeg kjent på den varme, gufne skammen. Fordi min lille sønn har sittet og trøstet sin store mamma. Jeg, som skal være hans omsorgsperson og beskytter.

- Huff, dette ble ikke riktig, sier jeg.

- Hva ble ikke riktig?

- Du, som har sittet her og trøstet meg. Jeg er den voksne og du er barnet mitt.

- Blir ikke voksne lei seg?

- Jo, men .. Jeg vil bare ikke at du skal føle noe ansvar for meg.

- Hva mener du med ansvar?

- Jeg vil ikke du skal føle ansvar for å trøste meg. 

- Får jeg ikke trøste deg? 

Observerer hele registeret

Han ser forvirret ut. Litt trist også. Kanskje fordi han føler jeg har snakket ned den fine trøstejobben han nettopp har gjort. Og jeg får opp et minne, av meg selv som kommer hjem fra skolen med sekken på ryggen, så vidt annenklassing. Pappa som legger på telefonrøret og begynner å hulke. Han har nettopp fått vite at onkelen hans er død. Og nå trenger han en klem. Jeg kaster fra meg sekken og løper bort til ham, strekker armene opp. Og han tar i mot. Gråter og gråter, den store kroppen over den bøyde ryggen. Etterpå takker han meg. Og jeg føler meg stor. Sterk. Nyttig. Snill. Stolt. 

Så hvorfor sensurerer vi oss foran barna? Jeg tror det er sunt for dem å se hele følelsesregisteret. Vi er ikke roboter. Barna skal ikke lære å bli roboter. Og de gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør. Hvis du aldri gråter, kan dette tolkes som at det ikke er rom for å gråte i familien. Dette mikrosamfunnet der de skal lære seg å bli mennesker. Ekte, sammensatte, fullendte, uperfekte mennesker.  Jeg sier ikke at du trenger å presse gråten frem, hvis det ikke kjennes naturlig. Men trenger du å jobbe så hardt for å holde den tilbake?

Det er forskjell på å gråte for å få følelser ut (på samme måte som det er naturlig å le når man er glad) og å bruke barna som en gråtepute, Du skal ikke si til sønnen din at han må være hjemme for å trøste deg, fremfor å gå ut og spille fotball med kompisene. Du skal ikke få hjelp av datteren din til å fikse kjærlighetssorgen. Aldri gi barna en sekk de ikke kan bære. I slike tilfeller, der du ikke klarer å dra deg selv opp, der det handler mer om en normal følelsesreaksjon, må du snakke med en god venn. Eller en profesjonell. Det er noe helt annet å dele med barna hva du føler. Både gledesstunder og triste øyeblikk. Og la dem trøste deg, hvis de vil. Det er godt for barna å kunne gi, å oppdage at de har evnen til å gjøre godt, lære å gi og ta. Begge deler er like viktig, og gir en følelsesbalanse av takknemlighet og verdi.

Grenser for følelser

- Men nå er det nok, sa sønnen min, og hoppet ned fra fanget mitt.

Tilbake til det han holdt på med. Eller noe helt annet. Og jeg slapp ham gladelig. For jeg tenker det er bra at han setter grenser. Du kan tåle en annens vonde følelser, og være en støtte, til en viss grad. Men du må ikke utslette deg selv. Du må lære å kjenne etter når nok er nok, hvor grensen går, hva du trenger av påfyll. Først da kan du gi til en annen uten å bli tappet selv. 

Og jeg følte meg mye bedre. Man gjør som regel det, etter en god gråt og en lang klem. Etter en stund kom mannen min kom ned, blid etter en minisiesta. Den varme hånden hans mot skulderen i det han gikk forbi. Det lille trykket som sier: Jeg ser deg. Takk for at jeg fikk sove. Vi snakkes mer når jeg har våknet skikkelig. 

Livets uperfekte gang​

Været utenfor var det samme. Men i morgen ville det bli nytt vær. Det er en foranderlig og uforanderlig sannhet. Og inni stua virket alt litt lysere og varmere. Jeg så på sønnen min og tenkte at han kanskje ikke ble uteligger likevel. Nå så jeg ham for meg som en som kunne trøste. En venn, en pappa, en mann, som klapper og stryker når det er nødvendig. Og som har erfart at voksne mennesker også kan gråte, og ta i mot trøst. Kanskje en dag sitter han i sin egen stue, med sin lille familie, og har en tung stund. Fordi det er grått inne og ute, og han lurer på hvordan det hele skal gå. Og så kommer et lite menneske opp på fanget hans og varmer og trøster. Og alt blir litt bedre.

Sånn går livet, og generasjonene, sin uperfekte og varme gang, i rolige og urolige tider.

Trøsteklem fra Antisupermamma​

PS! I boken min, "Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske", skriver jeg​ om hvordan du kan håndtere vonde og vanskelige følelser, når de kommer snikende på i hverdagssituasjoner - og hvordan dette kan være en gave til barna dine. Boken kan bestilles her (få eksemplarer igjen!): Antisuper-boka!

Leave a Comment:

Leave a Comment: