Ta med deg bråkebøtta hjem

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 30

Når noen er slemme med barnet ditt, kvesser du klørne. Første impuls å beskytte avkommet og stenge ute trusselen. Men hvor langt kommer du egentlig med det? Og har bråkebøtta vinger å gjemme seg under?

– Hvis noen rører barnet mitt, da …

Du har sikkert hørt både deg selv og andre si det. Ingen skal true barnet ditt. Ingen skal få stenge henne ute. Ingen skal få krumme et hår på hans hode!

Det er helt menneskelig. Fra naturens side er vi skapt til å beskytte avkommet vårt. Men når vi ikke er løver, blir det hele mer komplisert. Vi lever i et samfunn der vi er avhengig av hverandre for å fungere, der vi har forskjellige utgangspunkt og der de fleste lever i sin egen familieboble. Og kommer noen og truer idyllen, så nåde dem. Da stenger vi ute bråkebøtta og ofte foreldrene også.

Den nye gutten

Vår sønn har aldri tatt igjen. Det ligger ikke for ham. Vi forsøkte en stund å tøffe ham opp med judo. Han danset ballett med de andre, han skjønte ikke at man skulle få opp aggresjonen. Og dytter noen ham, ser han rart på dem. Derfor får han som regel være i fred. Men av og til blir han utestengt . Fordi han er lett å stenge ute. Og er han sammen med voldsomme gutter, så kan trolig verre ting skje også. Han er rett og slett ikke skapt sånn som dem, og han kommer aldri til å bli sånn.

Her en dagen var vi sammen med en gjeng andre foreldre og barn. Vi så det med en gang denne nye gutten kom inn i leken. Han fant sin andre alfahann, de var voldsomme sammen, og vår sønn ble stengt ute. Han fikk ikke være med og leke. Flere ganger la han seg i hengekøya. Jeg går ikke for mye inn i sånt. Han må lære seg å takle det, det er en del av liv og læring. Men denne gangen så vi at han trengte noe ekstra av oss. Da vi pratet med ham, begynte han å gråte. Jeg har aldri hørt ham snakke stygt om noen før. Han vil beskytte andre, selv når de ikke er snille med ham. Men denne gangen gjorde han ikke det. Han sa at denne gutten ikke var snill med ham. Og vi tok det på alvor. Det var lett for oss å se også. Enda vanskeligere er det at de går i samme klasse. Har han gjort deg noe, sa vi. Nei, han hadde visst ikke gjort noe fysisk. Ikke ennå, tenkte vi. Vi vet at han nettopp har begynt på karate.

medium_2072118691

Mannen min ble rasende. Løvepappaen kom frem. Han ble så sint at han forlot selskapet med sønnen vår. Jeg gikk hjem rett etterpå, og satte meg på verandaen med et glass vin og gråt. Mannen min hadde lagt seg, mørk i ansiktet. I dag har det ikke vært noen god dag, hadde sønnen vår sagt før han la seg. Etter at jeg hadde grått meg ferdig med mitt eget, begynte jeg å tenke. Denne gutten passet ikke inn i det amerikanske skolesystemet. Og han har et syndrom. Jeg kjente at jeg begynte å få denne motstanden mot foreldrene. Det er da det begynner å bli farlig. Når man skaper en fiende. Og det er første impuls. Snakke om denne gutten og foreldrene til andre. Ser dere hvor forferdelig han oppfører seg? Han var slem mot sønnen vår! Og hvorfor gjør ikke foreldrene noe? Ikke har han noen tragisk barndom heller. Det finnes ingen unnskyldning. Her er det fritt frem! Og så blir vi foreldre store bråkebøtter.

Noen ganger kreves handling

Et sted inni meg vet jeg bedre. Det å vende det andre kinnet til er hakket vanskeligere for meg enn min sønn. Men jeg tror ikke på krig. Og så er det den vanskelige balansen mellom å beskytte og slippe en annen inn samtidig. Men jeg tror på det. Naiv? Godtroende? Snillistisk? Ja vel. Det skal jeg bære med rett rygg. For det er sannelig enkelt å være det motsatte. Eller bare strø om seg med fine ord om dialog og inkludering og plass til alle. Noen ganger krever det handling også – og det koster å stå opp for det man tror på. Og en hver må begynne med seg selv.

Neste dag fikk jeg meg litt av en overraskelse. Min sønns løvepappa hadde tatt med seg bråkebøtta hjem fra skolen. De lekte i mange timer. Og jeg så en helt ny side ved denne gutten. I bilen hadde han vært høflig og veloppdragen, kunne min mann fortelle meg, og ungene hadde skravlet og ledd. Og i kveld sovnet sønnen min med et smil og sa: I dag har det vært en god dag.

medium_88568278

Ikke vet jeg om det fortsetter. Men jeg vet hva jeg tror på. Og det er ikke å slenge ham til ulvene. Vi skal følge med. Vi skal beskytte vår egen unge også. Men snakker du med bråkebøttene i voksen alder, har de ofte være ensomme og plagete sjeler. Den som har det vanskelig er vanskelig, lærte vi da jeg var telefonvakt i Kirkens SOS. Vi måtte høre på bråkebøttene også, selv om vi hadde mest lyst til å slenge på røret. I det minste prøve så lenge vi klarte. Det er enklest å lukke ute. Det betyr ikke at det er riktig.

Det var en sånn gutt hjemme i Norge. Som var ufyselig og ingen ville være i nærheten av. Bråkmakeren som endevente alle bursdager og sparket etter den ene og den andre. Samtidig maste han om å være med alle hjem. Vi skal ta ham med oss hjem, sa jeg til sønnen min, selv om vi ikke vil. Det gjorde vi ikke og det angrer jeg på. Det forsøker jeg å endre på nå. Endring er alltid mulig. Det velger jeg å tro på.

Ingen trodde på dem

Noen trenger kollektiv oppdragelse. Av og til får ikke foreldrene det til. Det kan ha mange årsaker som vi andre ikke aner noe om. Her i Panamas ghetto er de fleste barna vokst opp under tragiske omstendigheter. De har ikke hatt løveforeldre. Mange av dem har ikke hatt foreldre i det hele tatt. De vokste opp til å bli kriminelle, som skjøt på hverandre, robbet turistene og solgte narkotika. Så gjorde noen en frivillig innsats for dem. De måtte gjennom et flere ukers beinhardt program der de måtte lære seg å bli vanlige mennesker. Hygiene. Se folk i øynene. Lære seg å løse konflikter uten å skyte eller slåss. Ingen trodde på dem, foruten de som var dedikert til programmet. En fersk rapport viser at 85 av gjengmedlemmene i dag er lovlydige. Nå vil de frivillige slette rullebladet deres. Fordi de fortjener en sjanse til å bli noe annet. De har fjernet støtende tatoveringer, graffiti på veggene, fått seg jobb. Hvis de alltid skal bli behandlet som gangstere, vil de bli forbli gangstere.

Det samme gjelder bråkebøttene. Det er enkelt å ta med seg de stille, snille barna hjem. Det er enkelt å bare beskytte sine egne. Men jeg kommer til å strebe å være en løvemor for de som ikke er mitt eget opphav også, selv om det ikke ligger nær instinktet mitt, selv om det koster. Fordi noen må tåle de antisupre barna. Og jeg kan vise barna det jeg forteller dem – at konflikter kan løses uten å gå til krig. At det koster å stå opp for det man tror på. Men at det er den eneste måten å forandre verden på. Bittelitt om gangen.

PS! Vet du at jeg har kommet med ny bok? «Nærhet – i tastenes tid» handler ikke om å legge fra seg tekniske duppedingser for godt. Den handler om hvordan vi kan komme nærmere barna våre uten å overanstrenge oss. Klikk på bildet for å lese mer om boka.

PPS! Har du lyst til å hyre meg inn som foredragsholder? Intet oppdrag for lite, intet for stort – og jeg har allerede vært hos små foreninger og på store events.

Her er fem temaer jeg kan snakke om:

– Mer SOL og flere SMS-er i hverdagen. SOL = Sur Og Lat og SMS = Slurv med stil. Til flinke damer som trenger å senke skuldrene.

– Verdien av å snuble. På arbeidsplasser der det er rom for å gjøre feil er folk mer kreative og produktive. Dessuten ligger det enormt mye læring i å gjøre feil. Viktig å lære barna også – og du må gå frem som et eksempel.

– Hvordan se det vakre i det imperfekte familielivet, og være rausere med seg selv?

– Hvorfor slunkne pølsemiddager og sinneutbrudd gjør deg til verdens beste mamma.

– Hvordan leve med de irriterende mennene. Hadde det bare ikke vært for … Men det er det, jo. Så hvordan kan du gjøre best ut av samlivet?

Send meg gjerne en mail for forespørsel om pris, og drodling rundt tema: antisupermamma@gmail.com.

Leave a Comment:

(3 ) comments

løvemamma 30. September 2014

Veldig bra skrevet! En nyttig teknikk, vi har også gjort dette mange ganger med stort hell. Barnehagen og skole himler med øynene når de skjønner at skal ha med meg 4 unger hjem og hvilke unger det er…. de ønsker meg lykke til.

Lite vet de om de 4 (vel bare 3 av de, siste er lillebror og verdens enkleste) guttene som tidlig i barnehagen fikk stempelet vanskelige, urolige eller trøblete fint kan ligge på gulvet hos oss å leke så stille et det tar mannen 20 minutter å oppdage ar vi har flere unger i hus…

Reply
Lena Magerøy 1. October 2014

Veldig bra skrevet om et viktig tema. Jeg prøver også å se “bråkebøttene” med andre øyne, og inkludere dem, selv om det kanskje frister mest å la det være. Det betyr veldig mye for dem det gjelder, og kan hjelpe dem på veien til å bli gode voksne.

Reply
Gerd 5. October 2014

Tusen takk for et flott innlegg. Det fikk meg til å tenke, og det der er en teknikk som jeg skal huske på å bruke dersom det blir nødvendig. Ha en fin søndag.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: