Tåler mammanettrollene dagslys?

By Kristine Henningsen | Det forste aret

Jan 13

Dette skulle egentlig vært et innlegg om sinne. Om hvor sinte vi mammaer kan bli på avkommet og om hvor dårlig samvittighet vi får etterpå. I stedet ble det et innlegg om Fotballfrua. Nå trodde du kanskje sinnet snudde seg mot henne etter at hun og mannen har blitt tatt med designerbuksene nede? Nei. Det er mammanettrollene jeg vil til livs. Så jeg vil dele den gangen jeg opplevde å bli utsatt for netthets. En god stund før jeg ble Antisupermamma med rak rygg. Hvordan oppleves det når noen skriver at du skulle vært fratatt barnet ditt, i en av landets største aviser, under bildet av deg selv som stolt og smilende småbarnsmor?

Vi mammaer er glade i å mene ting om hverandre. Mange av oss tror av en eller annen ubegripelig grunn at vi sitter på fasiten når det gjelder foreldreskap og unger. Jeg fikk et spørsmål her om dagen: Er det Antisupermamma som er greia nå? Er det feil å være Supermamma? Selvsagt er det ikke feil. Jeg presenterer bare meg selv – og dermed mammaer som trenger å le, senke skuldrene og føle at de er gode nok som de er.

Du får meg aldri til å snakke stygt om en annen mamma, eller fortelle hva som er riktig og galt, hvis det ikke dreier seg om alvorlig omsorgssvikt. De fleste mammaer er heldigvis glade i barna sine og gjør så godt de kan ut fra situasjonen. Man kan se på en supermamma som en som har noe å bevise eller en som forsøker å vise omsorg på sin måte. Hva er galt med det? Jeg bare ønsker ikke, eller orker ikke, å være en supermamma selv. Jeg har valgt å være en mor som er grei mot meg selv oppi familiekaoset, som tenker at mitt beste er godt nok og tviholder på at barn trenger to ting: Kjærlighet og grenser. Resten får komme som en bonus når jeg har overskudd. Gir du mer enn du evner ender du som regel opp som en sliten og usjarmerende martyr.

Selv var vi opptatt av at moroa ikke skulle stoppe helt opp da vi fikk barn. Derfor reiste vi Asia rundt med den førstefødte da han var fire måneder. Vi var på Helsestasjonen før vi reiste. Vi snakket med en barnepsykolog. Vi forberedte oss godt og dro kun til de trygge stedene uten skumle mygg og med godt utbygd helsevesen. Og vi hadde det supert! Vi var sammen hele tiden, brune og blide, etter måneder med kolikk og trilleturer på tung snø med bikkja som en hjulvisp rundt vogna. Så da en venninne av meg spurte om å få intervjue meg etter reisen, tema: dra på tur med baby, sa jeg stolt ja. Selvtilliten hadde fått en liten oppsving etter den røffe starten med ammeproblemer og skriking, som jeg tenkte skyldtes at jeg var en ubrukelig mor.

Dette var på den tiden da man kunne gi anonyme kommentarer på Dagbladets nettartikler. Mammaene rottet seg sammen i flokk og kastet meg på det virtuelle bålet. Kommentar etter kommentar poppet opp under bildet av meg og en smilende baby i bæremeis. Den nyvunne selvtilliten ble til gråt og magevondt. Fremdeles kan jeg kjenne hvor kvalm og skjelven jeg var mens jeg leste og mannen min forsøkte å ta fra meg datamaskinen. Den ene kommentaren sitter som tatovert inn i pannebrasken: Du skulle vært fratatt barnet ditt.

Jeg gikk rett til bunns. Jeg fikk tanker om at de ville hente barnet mitt og måtte se inn til ham flere ganger om natten. Jeg fikk destruktive tanker om meg selv som mor igjen. Kanskje var jeg for egoistisk til å få barn? Kanskje var jeg akkurat så udugelig som jeg hadde trodd? Og det var ydmykende overfor alle som var stolte over at vi var med i nettartikkelen. De så selvsagt bare kommentarene til slutt, de også. Og syntes synd på oss. Det var synd på oss. Det er synd på alle som opplever netthets i en eller annen form. Tenk over det før du skriver deg inn i flokken. At det er et menneske som sitter bak skjermen på den andre siden. Uansett hvor stor og fancy den skjermen er, så er det et vanlig og feilbarlig menneske bak som trenger det samme som deg og meg: Bekreftelse. Det er som oksygen for oss flokkdyr. Sånn er det bare. Derfor blir utestengelse så sterkt. Det griper rett inn i hjerteroten og rister løs. Særlig når man er nybakt mor og på gyngende hormongrunn og trenger bekreftelse mer enn noen gang. Hetsende kommentarer sårer minst like mye på en skjerm, kanskje mer, enn om du skulle sagt det direkte. Og at det er der til evig tid. Så alle kan se det eller grave det frem. Igjen og igjen. Trollene lever godt i mørket. Det eneste som hjelper er å sette dagslys på dem – og det ble langt mindre hets etter at de måtte stå frem med fullt navn. Mange av trollene sprakk og ble borte. Nå gjenstår det å si fra til de seiglivede om at det ikke er greit å snakke hetsende til andre uansett hva man mener. Si det like enkelt og udiskutabelt som til barna: Du kan være uenig, du kan være sint, men du får ikke si stygge ting og du får ikke slå.

_MG_8126 copy

Fremdeles kan nettrollet være med meg, selv om kommentaren er slettet for lenge siden (da hjelper det med truse på hodet!)

 

Jeg har heldigvis en fandenivoldsk side. Og jeg ble sterkere. Jeg fikk perspektiv og humor på tilværelsen. Jeg så at tre harmoniske og aktive gutter vokste opp og ikke sto noe tilbake for de andre ungene. Hjerteegg og tusen nattahistorier og fisk fire dager i uka hadde kanskje ikke alt å si likevel. Antisupermamma vokste seg sakte, men sikkert frem. Nå har alle tilbakemeldingene fra dere fått vektskålen i balanse. Jeg forstår at det er flere av oss. Jeg er ikke alene. Og det er helt greit å vite at det er fem behov i en familie på fem. Jeg er fremdeles et menneske selv om jeg er mamma.

Og dette mennesket føler med Fotballfrua. Først fikk hun tyn for at hun la ut bilde av seg selv i undertøyet etter at hun hadde født. Ja, klart det er et dårlig signal til andre jenter i et overfladisk og kroppsfiksert samfunn. Husk også at det er et ønske om bekreftelse. Hun var stolt. Og det var det grunn for. Hør her, Karoline: Du er flott! Jeg skulle gjerne sett ut som deg etter å ha født. Tør jeg å innrømme at jeg var sikker på å komme inn i mine skinny jeans rett etter at morkaka var nappet ut? Det ble ikke sånn. Den rakk meg til knærne. Resten jobber jeg fremdeles med, i større eller mindre grad. Hold in, og ”hold inn magen – nå knipser jeg!”, funker greit det også. Og det er en feit trøst i at det er flere av oss. Så gjør heller det, Karoline, enn å retusjere bilder av deg selv. Det er enklere og rimeligere.

Så fikk frua pepper for at hun ville gi ungen lavkarbo. Vet du hva, Karoline? Du er velkommen på lunsj når som helst (ta med medbragt da, det er hele poenget). For jeg tipper at ungen ikke går på Atkins, med feit bacon til frokost og null frukt til lunsj. Du snakker garantert om å redusere inntak av sukker og tilsetningsstoffer, for å forebygge overvekt og diabetes og kreft. Jeg beundrer deg for det! Selv kjøpte jeg is med altfor mye sukker og tilsetningsstoffer i dag, fordi alle måtte bli med meg og mellomstemann til legen. Og lot som om jeg ikke så at hele pakken gikk ned før (pølse)middagen, fordi jeg var alene og ikke orket å holde oppe prinsippskjoldet mot tre insisterende, og uvant enige, unger etter en lang dag.

2010-02-11 15.32.35

Kjære Fotballfrue, er vi velkommen til lunsj?

Så er det den stakkars mannen til Karoline. Herr. Fotballfrue som la inn støttende kommentarer på bloggen hennes fordi han ble lei av alt dritet hun fikk. Han forsøkte å sile ut de verste kommentarene fordi han ikke syntes at hun fortjente det. Og det gjorde hun nok heller ikke. Hun forbeholder seg bare retten til å være supermamma, eller superdame, akkurat som jeg forbeholder meg retten til å være det motsatte. Kanskje var han redd for fotballkarrieren også, at det var det han mente når man skrev at det kunne være krevende å være en del av blogguniverset hennes. Der hadde ikke min mann noe å være redd for, i alle fall. Han er togkonduktør i NSB. Togene kommer til å fortsette å gå selv om han kaller seg Fred og sier jeg er vakker som Drammenshimmelen og god som Aas-øl. Så kanskje det var deg, kjære, som sablet ned det ene anonyme nettrollet på Dagbladet? I så fall – takk for at du elsker meg på ditt klossete vis.

Så får frua tyn for at hun ikke viser frem ungen raskt nok etter fødselen og for at hun opprettholder det perfekte bildet av sin egen tilværelse. Hun og datteren ligger under lysekrona i matchende pysjamaser og starter trolig dagen med sukrinte og speltkjeks. Her åpnet vi dagen med tre uttissede senger på grunn av øreverk og smertestillende, og nå lukter det herlig desinfiseringsmiddel i hele leiligheten. Så jeg kommer gjerne på besøk, Karoline! Bare husk å sette bort krystallet og legge plast over møblene. Mine tre har en tendens til å strø om seg med armer og bein og det må være noe med hørselen før de får aldri med seg at de skal GÅ inne og bruke INNESTEMME og sette glasset LENGER inn på bordet. Disse forholdsreglene tatt i betraktning tror jeg vi skulle fått det riktig hyggelig. Vi kunne tøyset og sleivsparket litt i skinny jeans og baggy bukser, sånn som jeg ironiserer nå og du kan ironisere med meg. Det får folk som stikker nesa si frem i offentligheten tåle. Men ingen skal behøve å tåle hets og ondskap.

Og du? Skal det taes bilder så kan jeg stå ved siden av deg så du ser litt (mye) tynnere ut. Og blir du angrepet på bloggen etterpå (hvordan kunne du finne på å ta en antisupermamma i hus!) så skal jeg be min mann om å forsvare oss begge. Med fullt navn og adresse. Kanskje løfter jeg fanen selv også. Det går nemlig an å være seg selv uten å tråkke på andre. Det er like lett som å være normal.

Jeg ønsker alle en supre/mellomsupre/antisupre en strålende uke!

PS! Innlegget om sinne kommer snart. Jeg har ikke blitt en overbalansert yogi her i Panama, altså – trolig er jeg bare bedøvet etter tre ukens aktiv ”ferie” med strandloppene.

Nybakte mammaer trenger støtte og vern - akkurat som poden

Gi hverandre litt slakk. Nybakte mammaer trenger støtte og vern – akkurat som poden

Leave a Comment:

(12 ) comments

Heidi Wikstad Amundsen 13. January 2015

Sanne ord til ettertanke for alle og enhver…… Jeg sier som i en barnesang: “Du er du – og du duger…”

Reply
Monica 13. January 2015

Du er helt super, Kristine! Og alle gutta dine, inkludert den “store”, er heldige som har deg. Og takk for at du setter ord på ting som mange ikke tør å gjøre – det gjør det så mye lettere for andre å tenke at de er bra nok. 🙂
Kos dere videre der nede!

Reply
therese 13. January 2015

Mammaer er som unger egentlig, utrolig utspekulert, rotter seg sammen og er ufyslige mot hverandre…. Litt ironisk når de helt sikkert sier st akkurat d ikke er lov å gjøre for barna.

Reply
Gudrun 13. January 2015

Flott innlegg!! Gjer mot andre slik du vil andre skal gjere mot deg

Reply
EventyrElin 14. January 2015

For et fint innlegg fra deg! Jeg mener mangt og meget om bedriften Caroline Berg Eriksen, og så mener jeg noe helt annet om mennesket Caroline Berg Eriksen. Uavhengig av begge disse ønsker jeg som du at nettrollene kommer opp og frem i lyset. For mens vi alle supre, mellomsupre eller antisupre mammaer (vet ikke helt om jeg er enig i denne klassifikasjonen, dog, for jeg tror de aller fleste er litt av alle deler, men det er jo en digresjon) bretter dyna godt om våre små og håpefulle, sprekker trollene og blir borte som dugg for solen.

Det gjorde vondt å høre om historien din. At du har kommet velberget ut av den er godt å høre, men jeg kan bare forestille meg hvor tøft det var da du var nybakt mamma uten det der fantastiske skjoldet som ungene brer over oss etter hvert som de ser dagens lys. Tommel opp for et velskrevet, raust innlegg!

Reply
    Kristine Henningsen 22. January 2015

    Så utrolig hyggelig! Takk for klokt og fin kommentar fra deg også 🙂 Og enig – de fleste av oss er nok litt av alt, som naturlig er.

    Reply
    Kristine Henningsen 22. January 2015

    Hjertelig takk for en klok og støttende kommentar! Og helt enig – de fleste av oss er trolig litt av alt 🙂

    Reply
Victoria 16. January 2015

Du er bare helt fantastisk! Og en SUPERmamma i mine øyne 🙂 stå på videre <3

Reply
    Kristine Henningsen 22. January 2015

    Hjertelig takk 🙂

    Reply
Arne Garvang 21. January 2015

Strålende, Kristine!

Reply
Live 5. February 2015

Knallbra sagt! <3

Reply
    Kristine Henningsen 10. February 2015

    Takk 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: