Til deg som er feriesliten

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 19

Denne sommeren bestemte vi oss for å gjøre så godt som ingenting, Det er flere grunner til det. Den ene er at barna går på spansk skole (vi er i Spania mesteparten av året), og har mye lekser. Dessuten blir det både fotball og musikkskole til høsten. Etter ønske fra dem alle tre, men likevel. Det blir mye aktiviteter og organisering. Dessuten er hele familien på roadtrip nesten hver helg i Spania. Det er rimelig og enkelt, både prismessig og med tanke på klimaet. Så mens andre familier farter til Syden, Sommarland, Tusenfryd og alt det der, er vi stort sett på samme sted. Hjemme.

Overlevelseshytta​

Den eneste fornøyelsesparken vi skal til er Liseberg, som er fast post hvert år (se barnas nedtellingsplan på bildet). Ellers skal vi på noen småturer hit og dit, i hytter og telt. Og heldigvis, heldigvis, er barna jevnlig på hytta med besteforeldrene.

Hvordan hadde vi overlevd ellers?​ En ting er at vi ikke kan ta oss fri i to måneder - den spanske skolen begynner ikke før 11. september. En annen ting er at jeg rett og slett ikke har lyst til å ha så lang ferie.

Jeg har aldri likt sommerferien spesielt godt. Ikke før jeg fikk barn heller. Først bruker jeg lang tid på å komme ut av hverdagens rutiner (som jeg er veldig glad i) og ned til ligge-og-se-palmeblader-vaie-i-vinden-stadiet (som for meg er like meningsløst som å se maling tørke). Så blir jeg sløv og rar, akkurat som jeg går på noe. Jeg drikker for mye vin, og eter meg ut av sommerkjolene. Til sist blir jeg rastløs. Hva er det egentlig jeg skal? Ikke liker jeg såkalt aktive ferier heller, der man skal klatre i fjell og rafte og annet skummelt. Det jeg vil er å ha hverdagens rutiner rundt meg, med små og gode avbrekk i helgene.

Før jeg fikk barn valgte jeg som regel å jobbe om sommeren. Da hadde jeg en unnskyldning for ikke å ligge på overfylte strender med sand i øynene og solkrem i ørene. Eller sitte på enda mer overfylte fly med skrikende barn, fulle fedre og innsjekkingskøer like lange og varme som en endeløs ørken.

Feriestemning på jobb

På jobb var det deilig feriestemning sommeren gjennom. Ta toget til jobb, og ha nesten hele vognen for seg selv. Drikke morgenkaffen i fred og ro og svare på de ytterst få mailene som ventet. Lange og deilige lunsjer, ofte i ensom majestet. Tusle hjem tidlig og nyte ettermiddagssola på verandaen med en god salat og et glass vin.

Så kunne jeg selv reise på ferie når vinteren herjet på sitt verste og andre skrapet is med poser under øynene og frosne fingre, eller bannende måket vekk snø som lavet hånende ned igjen plass dagen etter. Da kunne jeg reise til Mexico eller Thailand, på behagelige fly og nyte strender og fasiliteter med langt færre turister.

Stengt barnehage - hva nå?

Dette er ikke like lett når man får barn. Verken å ta ut lang ferie om vinteren eller skape late dager. Det er da du skjønner at solkrem i ørene og køer som Sahara-ørkenen er barnemat i forhold til en barnehage som er stengt i flere uker. Hvordan skulle vi overleve med tre viltre bleiebarn en hel sommer, uten å få energien ut i organiserte aktiviteter? Det tok ikke lang tid før vi booket oss inn på alt som var av aktivitetsparker og charterferier. ​Så fulgte noen somre med overfylte lekeparker og dampende sydendager, der barna trodde restauranten var en gedigen lekeplass, havet var det samme som et langgrunt basseng og leke med bøtte og spade betydde sandkrig, der det var om å gjøre å treffe mest mulig og flest mulig. For ikke å snakke om å reise med andre familier, som skal gjøre alt enklere og hyggeligere. Og du bruker uforutmessig mye tid på å irritere deg over de andre foreldrenes oppdragelse, eller mangel på oppdragelse, og har andres særheter og vaner så tett innpå deg, døgnet rundt, at du må legge deg et par dager i fosterstilling når du kommer hjem.

​Sosedager hjemme = allidrett i drivhus

Så denne sommeren bestemte vi oss altså for å ha late dager hjemme.

Vår utfordring er imidlertid at barna ikke er late. Hvordan skal man da skape late dager? "Sosetiden", som de kaller denne "nedetiden" på dansk, der det er meningen at man bare skal være sammen, uten å gjøre annet enn det som faller en inn som familie, er en god ide. For ja, barna har godt av å kjede seg. De må få komme ned, etter en organisert hverdag som kan virke overstimulerende. Det er i de stille rommene de finner seg selv og sin egen kreativitet. Og så videre.

Utfordringen er bare at mine barn ikke er rolig sosete, på den måten at de sitter og klistrer inn jordbærblader i et selvlaget album, vandrer rundt og kikker på solsikkene mens de filosoferer over livet, hopper fra stein til stein over elva eller sitter foran peisen med oss om kvelden og spør oss om livets mysterier. De er aktivt sosete. Det blir som selvorganisert allidrett i drivhuset vårt (som rekkehuset blir når sola står på hele dagen). Mesteparten av tiden vil de turne i sofaen, så kopper og glass fyker vegg i mellom, spille musikk på full guffe, helst i kor, sykle det forteste de kan ned bakken, så det nesten alltid ender på legevakten, ha rollespill med kosebamsene så det ljomer i veggene. Sånt. Blide og fornøyde, Ja da. Jeg kan ikke klage på at de krangler heller. Det er bare jeg som blir slått i bakken av energibølgene deres. Og som konstant venter på at et vindu skal knuse eller et bein skal brekke (ikke uten grunn).

Skjermnekt (ko ko!)

Attpåtil innførte vi skjermnekt denne sommeren. For hele familien. Hva i pokker tenkte vi på? Vel, den fikk vi fort spise i oss. Det har blitt krisepadding innimellom her, for både store og små. Rett og slett for litt fri. Sosetid for voksne, om du vil.

Vi har også forsøkt å ta barna med på våre hverdagsaktiviteter, som det så fint heter. Og nei da, jeg blir selvsagt ikke sint når støvsugeren river opp pianolakken på høyttalerne, det ikke går an å se seg selv i speilet fordi såpa lager en hvit hinne eller det er digre vannpytter på gulvet etter oppvasken. Jeg vet de gjør sitt beste og jada, jeg kommer helt sikkert til å savne det, Jeg burde nyte hvert sekund, ikke sant?

Men jeg gjør ikke det. Jeg er rett og slett ikke skrudd sånn sammen. Og det er en menneskerett - å si at man er mer glad i hverdager enn ferie. Å bli sliten av å ha fire mennesker tett innpå seg, i flere uker, nærmest døgnet rundt. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Det har enda mindre med sutring å gjøre. Det er en helt normal og legitim ytring. Som viser at vi er forskjellige. Og heldigvis er det flere i min kategori. Flere enn jeg trodde.

Lov å være sliten

Jeg har fått mange mail fra fortvilede mammaer i ferien. Mammaer som ikke aner hvordan de skal holde ut. Den siste kom fra en trebarnsmor på campingferie med mann og barn. Den minste krever endel ekstra av dem, og er attpåtil tre år og i den alderen der han er overalt og ingen steder, helst før frokost. Jeg tar ekstravakter på sykehuset, skriver hun, ikke for å få de ekstra pengene, men for å komme bort innimellom. Få en følelse av fri. og når jeg endelig har fri er den dårlige samvittigheten der, Hvorfor klarer jeg ikke å nyte tiden med barna? Er jeg for mye med den minste - hva med de andre to? Hvordan skal jeg klare å balansere meg selv mellom dem? Kan man leie inn en søvn-nanny (jeg driter i hva det koster!). ​Og så den lille riften, som hele tiden får skorpen til å rives av det sommerlige skrubbsåret, oppdateringene på sosiale medier. Smilende feriefjes, overalt, til alle døgnets tider. Hvordan får de det til, skriver hun, hvorfor er alle andre så lykkelige i ferien? Hva er galt med meg? 

En dag skammen og de vonde tankene tok overhånd, valgte hun å betro seg til en kollega. Jeg er så sliten, sa hun, og kjente hvordan det raknet innvendig. Jeg orker snart ikke mer,

Gråten var ikke langt unna. Hun følte seg sårbar og fortvilet. Og hva sa kollegaen? Favorittuttrykket til en mamma for mye:

"Vi er jo veldig heldige som har dem, da".

Boks henne heller i magen​

Hva er det en medmamma vil oppnå ved å si noe slikt? Til deg som måtte ha slike ord ytterst på tungen: Spar deg. Utsagnet funker like effektivt som å slå en annen person i magen. Prøv heller det neste gang: Boks mammaen så hardt du klarer i magen. Slå luften ut av henne. For det er nøyaktig det samme du gjør med slike utsagn, bortsett fra at ordene rammer enda hardere.

Jeg skal fortelle deg noe som kan funke: En klem. Et bekreftende nikk. En kopp kaffe. Et gjenkjennende, i det minste bekreftende, smil. 

Det er ingen som forventer at du skal ordne opp praktisk. Hele forskjellen for om hennes dag blir god eller dårlig kan være om du klarer å møte henne på de vanskelige følelsene, fremfor å fremkalle mer dårlig samvittighet og skam. Fordi hun ikke klarer å være takknemlig, der og da,

Og hva slags reaksjon forventer du, egentlig? At hun skal si: Ja, det har du sannelig rett i! Herlighet, jeg har rett og slett glemt å være takknemlig. Nei, fra nå av er ferie helt topp. Sola skinner, de blå posene er som tryllet vekk, og slitenheten også. Takk for påminnelsen!

Ferieproff eller hverdagsgod?

Jeg sendte henne en melding tilbake. Og fortalte henne nøyaktig det jeg skriver til deg i dette blogginnlegget. Det er ikke alle av oss som er like gode på ferier. Kanskje er vi desto bedre på hverdager? La oss innbille oss det. Vi mennesker er som regel ganske gode på det vi liker best. Og takk og lov for mangfoldet, ellers hadde livet blitt dørgende kjedelig. Dessuten er det ikke bare vi voksne som er ulike. Barn er også forskjellige. Noen barn er sose-unger mens andre er salto-unger.

På bildet som barna mine har laget er det altså nedtelling til Liseberg. Det er fint å ha noe å glede seg til, tenker jeg. Og mor gleder seg aller mest. Dette kommer nemlig til å bli som en to dagers ferie. Stå på bakken og se mannen min og sønnene mine hvine i karuseller og vinke til meg, mens jeg smiler og tar bilder (jeg er livredd alt, inkludert tømmerrenna). Jeg skal drikke kaffe mens jeg smugkikker på andre foreldre, og hva de baler og ikke baler med, kjøpe meg langt mer is enn det som er bra for meg, og nyte å se energien til ungene kanalisere seg ut i de ulike attraksjonene. Da blir de godslitne etterpå, og hele familien er i vater.

Hverdagsluksus​

Jeg pleier å si at man trenger en aleneferie etter familieferien. Den får du når august melder sitt inntog, kjære mamma. Du vet, når du kan sitte og se barna turne på tjukkaser i digre haller mens du drikker kaffe med andre foreldre, spise lunsj i fred og ro på jobben, legge barna klokken 19 i egne senger. Sånt. Ren hverdagsluksus.

Saltoferieklem fra Antisupermamma ​

PS! Boken jeg har skrevet, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, får du nå til sommerlig røverpris (og fri frakt!) - i en begrenset ferieperiode. Kanskje den kan redde sommeren, i det minste gjøre den mer utholdelig? Du kan lese mer om boken her - og bestille, hvis du ønsker:​ Ja takk, ta meg dit!

Soseferie i teorien

Soseferie i praksis

Leave a Comment:

Leave a Comment: