Ubehag er ikke farlig

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

May 14

Jeg får stadig mail fra mammaer som er redde for å skade barna sine. Når jeg pirker litt i det finner jeg som regel ut av det ikke dreier seg om barnemishandling. Det handler ikke om å slå dem eller terrorisere dem psykisk eller gi dem hele ansvaret for familien. Det handler om helt hverdagslige ting. Som at man noen ganger blir så sint at man eksploderer og brøler til. At man ser henne gråte fordi hun ikke vil du skal dra på venninnekveld. Eller at han får et raserianfall fordi du ikke vil lese ti sider til i Kaptein Sabeltann-boka.

Da spør jeg: Hvordan blir et barn som aldri har opplevd ubehag? Som ikke har fått øve seg på å stå i eget sinne, tåle egen frustrasjon, kjenne på eget savn?

Barndommen er en oppvarming til voksenlivet. Vi skal lære ungene å fly. Da kan det være greit at de vet hvordan de skal lappe vingene, hvis uhellet skulle være ute. Det kan være greit at de vet at torden ikke er farlig, så de buklander hver gang det blir uvær. Og at de vet at regnet gjør dem våte og kalde, men at de blir varme og tørre igjen med litt tålmodighet.

Ellers blir det som en av venninnene til min mor. Hun fløy etter datteren konstant, så hun aldri skulle falle. Og den gangen hun ikke var der, gikk datteren på snørra så det sang. Rettere sagt: Hun falt rett på nesa så blodet sprutet. Hun hadde ikke lært å ta seg for. En naturlig refleks var rett og slett blitt bedøvet.

Lær barna å ta seg for når de løper på flat mark – og beskytt dem mot fjellskrenten til de er større og får tak i fornuften sin.

Vi lever i et samfunn der det viktigste av alt er å beskytte barna. Det er støtsikker sand og klatreforbud i trærne, ingen barn skal si et stygt ord til hverandre, du må ikke bli for sint, det er røde tanker og grønne tanker og himmelen vet hva. Det er ingenting galt med dette – og det er flott at vi bryr oss om og beskytter barna våre. Men det er også en fare hvis det går for langt den gode veien. Hvis et barn aldri har klatret på et gjerde, hvordan skal hun lære seg å ta risikoer og kjenne sin egen balanse? Det er en grunn til at barn ofte tester grenser i lek. De lekeslåss og vil helst klatre så høyt at det kiler i magen. De gjør det ikke for å gjøre livet surt for oss eller for å være slemme. Det er en naturlig trening til å finne sin plass i voksenlivet. Er jeg blant de sterkeste eller de svakeste? Hvor hardt kan jeg ta i før det gjør vondt? Hvor går grensen mellom lek og alvor? Hvor høyt tør jeg å klatre? Hva er høyt nok for meg – når er det gøy og når blir jeg redd? Hva gjør jeg når jeg blir redd? Stivner jeg her og skriker på hjelp eller prøver jeg å klatre ned? 

Alt dette er viktig læring. Det er en måte å bli kjent med seg selv på. Det er også en måte å bli kjent med andre på – og dermed trene seg i relasjoner. Hvis et barn aldri har opplevd sinne, hvordan blir det når hun kommer ut i jobb i voksen alder og sjefen blir sint? Da blir sinne noe farlig og skremmende, fremfor noe gjenkjennelig som hun kan tåle.

Og hva med å stå utenfor? Det er flott at det er så mye fokus på at man alltid skal inkludere alle i leken. Likevel er det nærmest uunngåelig at noen innimellom faller utenfor. Fordi vi mennesker grupperer oss, i større eller mindre grad. Vi finner de som er like oss, eller som har noe vi trenger, og så siler vi ut de andre.

Det er ikke noe gøy å være den ungen som faller utenfor. Ikke mammaen hans heller, for den saks skyld. Jeg har kjent det på kroppen. Jo da, sønnen min var invitert til å være med i bursdager og sånn. Men han gikk mye alene. Ennå vet vi ikke hvorfor det ble sånn. Om han hadde hørselsproblemer eller det var noe helt annet. Men han trakk seg unna. Eller han ble holdt unna. Eller begge deler, det er ikke godt å si. Uansett gled det over.

I dag er kanskje dette et sår for ham. Samtidig har han fått noe annet: Verdifull erfaring i det å stå utenfor. Han vet han kan underholde seg selv. Han klarer å finne seg venner som er lik ham. Og han kan hjelpe andre i samme situasjon. Når det kommer en ny gutt eller jente i klassen er det han som tar seg av nykommeren. Det faller helt naturlig for ham. Og hva er bedre enn når man kan bruke sine sår til å gi en annen støtte? Da gjør man jo det mest meningsfylte av alt – er med på å skape en bedre verden. 

Jeg har også blitt mer inkluderende. ​Fordi jeg vet hvordan det er å være mammaen til gutten som er annerledes har jeg fått et ekstra øye for de som faller utenfor. Jeg inkluderer enten jeg vil eller ikke. Ubehaget var ikke farlig, selv om det gjorde forbannet vondt. Jeg vokste og erfarte og tar i dag valg som kan endre en annens verden. Bittelitt. 

Så ubehag er ikke farlig. I hvert fall ikke så lenge kjærligheten og støtten er der parallelt. Jeg tror det er farligere å aldri kjenne på ubehag. Jeg er overbevist om at mange unge mennesker søker til rus,  skader seg selv, shopper og perfeksjonerer kroppen fordi de ikke er vant til å håndtere vonde og vanskelige følelser. Vi lever i et samfunn der det er et stort press på å ha det bra. Tidlig lærer vi barna å ikke sutre og være takknemlige for det de har. Vi lever i et av verdens beste land! Lykken velger vi selv, det er bare å tenke positivt!

Men hvor blir de vanskelige følelsene av – de vi alle er utstyrt med for en grunn? Sinne, tristhet og frustrasjon kan puttes i en boks. Men hva når denne boksen blir full? Da kan det bli som en trykkoker innvendig. Og det er da de større, farligere følelsene kan komme. Den forbudte aggresjonen som har ligget som skiver i spenn inni kroppen – nå er det er bare et tidsspørsmål før det store jordskjelvet kommer. Tårene man ikke fikk gråte som har forsteinet seg og blitt til en udefinerbar og uutholdelig smerte. Tankene som har blitt til et skammens troll, som vokser seg stor og stygg i magen og må holdes innesperret for en hver pris.

Ut med det, sa min mor bestandig. Og jeg bannet og svertet og grein og kastet puter. Jeg trøstet mine foreldre når jeg så dem gråte og jeg tok i mot unnskyldningen når de hadde vært for sinte på meg. Jeg så dem krangle og skvære opp. Dette har vært gull for meg. Jeg lærte at sinne ikke er farlig. Jeg lærte at konflikter er noe man kan løse sammen. Jeg lærte meg at frustrasjon glir over. Jeg lærte at jeg kan be om tilgivelse og at jeg kan gi tilgivelse selv. Og på den måten går livet videre.

Så ikke ta fra barna dine tårene, sinnet, frustrasjonen. La dem stå i ubehaget og fortell dem at det er normalt. Hjelp dem til å hjelpe seg selv med å håndtere vanskelige og vonde følelser, fremfor å gjemme seg for dem eller trykke dem ned. Da gir du barna dine en gave. Da vil de selv oppdage at de vonde følelsene glir over i noe annet, uten at de trenger å lese en ”bli lykkelig på 1-2-3-bok”, ty til rusmidler, kjøpe seg en jakke med canadagjessfjær til ti tusen kroner eller stenge seg inne i kjelleren i skam over at de ikke klarer å være blide og positive hele tiden. Da ser de livets magiske kontrast: Lyset blir så mye sterkere når man har opplevd mørket. 

Behagelig klem fra Antisupermamma

PS! Vil du være med på mitt minikurs i å bli "uperfekt og stolt av det"? De som har tatt kurset, over 500 til nå (!) sier de føler seg gode nok, eller bedre nok, etterpå. Kurset har 4 moduler som blir sendt til deg sporenstreks etter at du har meldt deg på - og minikurset er helt gratis og uforpliktende. Meld deg på her (ligger kun ute gratis et begrenset antall dager!):

Leave a Comment:

Leave a Comment: