Umulig vitenskap

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

mar 05

Det var det venninnen min kalte det da hun fikk barn: Umulig vitenskap. Og jeg er så hjertens enig. Hvordan kan noen lage en oppskrift for hvordan man skal håndtere barn, når de er fullstendig ulogiske? Og hvordan kan man forberede seg på å få barn som man ikke har møtt ennå? Det er jo vidt forskjellige individer som kommer ut. 

Kjenner du til den berømte boken: "What to expect when you`re expecting"?

Jeg har en ny tittel på like mange ord: "You dont have a freaking clue"


                                                              7 punkter jeg aldri kommer til å forstå:


1. Han er stuptrøtt - og vil bare stupe kråke

Poden løper rundt på gulvet, stuper kråke over fanget ditt, henger seg i taklampa. Hvis dette er sent på kvelden betyr det sannsynligvis at han er overtrøtt, og at du burde lagt ham for lenge siden. Selv blånekter han selvsagt for at han er trøtt. Det gjør gjerne andre som observerer ham også, for eksempel velmenende besteforeldre. Dermed fremstår du som en gal person når du forsøker å fange loppa, mens du innbitt hevder at han er utslitt.


2. Hun vil bare leke med det som ikke er leker

Rommet er fullt av leker. Stua er full av leker. Bilen er full av leker. Alt er fullt av leker. Men alt hun vil ha er telefonen din. Smykket rundt halsen din. Eller fyrstikkene. Alltid fyrstikkene.


3. Han har energi som en duracell-kanin - og når han kommer ut klarer han nesten ikke å gå ...

Han sykler, løper, tar saltomortaler, stuper kråke i sofaen, og er så spinnvill at du tenker: Nå må han ut og få ut litt steam. Men hva skjer når dere kommer ut? Da klarer han nesten ikke å sette den ene foten foran den andre. Bare en liten tur til butikken, der han ikke engang trenger å bære, fremstilles som en ekspedisjon til Nordpolen. Når han endelig kommer inn døren er han utslitt. Til energien begynner å stige  igjen, og han spinner rundt på gulvet som en tornado ... 


4. Hun vil gjøre husarbeidet - som du ikke vil at hun skal gjøre ... 

Kan jeg hjelpe deg, mamma? Ja da. Kanskje du kan rydde på rommet ditt? Nei, det vil hun ikke. Det er kjedelig, selv om det er lekene hennes og hun kan bestemme hvor alt skal være. Hun vil helst tørke støv (les: så det renner vann inn i tv-en), støvsuge (les: ripe opp pianolakken på bordbeina), sette på potetene (les: så du snubler i poteter på gulvet). Dette er også merkelig: Når du spør henne om hun kan hjelpe til med noe, er det plutselig ikke morsomt å gjøre husarbeid lenger. Da er det slitsomt og kjedelig. 


5. Han er A-menneske i helgen og B-menneske på ukedagene

Hver morgen kjemper du for å få liv i ham, hele uka, og leverer ham som en zombie i barnehagen. Enda han har lagt seg til normal tid og du drøyer lengst mulig med å vekke ham. Så lar du ham være litt lenger oppe på fredag og tenker at han endelig kan sove litt lenger på lørdag. Men hva skjer? Han er oppe som en supermann før sola står opp, er slettes ikke trøtt, men klar for en aktiv dag med mor. 


6. Hun liker bare vann etter mørkets frembrudd

På dagtid er vann vondt. Eller kjedelig. Hun vil ikke drikke, eller hun vil ha noe helt annet. Men etter mørkets frembrudd, når hun ligger i sengen, da er vann alt hennes hjerte begjærer. Hun er så tørst at man skulle tro hun hadde vandret et helt døgn i ørkenen, og hun må ha vann , og gjerne en gang midt på natten også.


7. Han vil bare ha lekene sine når du skal gi dem bort

Lekene flyter rundt, utslitte, halvødelagte, han har vokst fra dem, eller har ingen interesse. Så da tenker du at dere kan gi dem bort til Fretex. Kanskje han til og med vil være med på å sortere ut leker som andre kan få glede av?

Den tabben gjør du bare en gang. Nå ser han på alt med øyne som om det er mini-ferrarier eller gullbelagte dukkehus. Selv Mikke Mus-puslespillet som mangler brikker og han aldri har rørt er en favoritt. Og det herpa kameraet fra et gammelt Donald-blad er plutselig det fineste i hele verden.  

Og jeg? 

Jeg har sluttet å forsøke å tenke logisk. En periode, midt i verste selvstendighetsalderen, oppførte jeg meg som om vi hadde en psykopat i huset. Bare gjør som han sier, så han ikke detonerer igjen!

Det var det eneste som hjalp. Avlede. Overleve. Slukke branner. Helt til det gikk over. Og det gjorde det. Det gjør det alltid. 

Nå skriver jeg disse innleggene mens jeg humrer godt. Og det kuleste? Barna ler også, når de ser seg selv på gamle videoer eller hører oss fortelle historier. Gjorde vi virkelig det? 

Innimellom ser de på oss med et medlidende blikk. Det må være vanskelig å ha barn, sier de. Ja, selvsagt er det tøft i perioder, sier vi, og fullstendig absurd. Vær forberedt på at ungene kommer til å drive dere fra forstanden. Og du vil elske dem høyere enn ditt eget liv, og trolig savne alt etterpå. Det er et mysterium - akkurat som ungene selv.

Klem fra Antisupermamma

                           Jada, men bare vent til de kommer ut. Da klarer de nesten ikke å sette den ene foten foran den andre!

Leave a Comment:

(1 ) comment

Skogfrue 5. mai 2018

Mitt avkom konkluderte med at hun slett ikke skulle ha barn, når hun reflekterte over dette for noen år siden. «Jeg ser hva du har gått gjennom, mamma», sa hun. Og mente at det der ikke var noe for henne.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: