Vær smartlat i jula

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 03

Latskap er et ord som er urettferdig utskjelt. Er det rart så mange jenter går i flink pike-fella? Vi er oppdratt til å stå på.  

Alle andre får det jo til?

Å stå på innebærer i stor grad å klare alt selv. Ikke spørre om hjelp. Sånt er bare for de svake og de late. Og du skal ikke bry andre, skal du vel? De har nok med sitt. Ikke bare dét – de ser ut til å klare det strålende: Balansere jobb og unger, ha et perfekt kjæresteliv, kose seg med venninner, reise på eksotiske ferier, planlegge og gjennomføre den perfekte familiejul.

Men jeg skal fortelle deg en ting: Svært mange mammaer fikser det ikke. De brenner seg ut, eller blir godt svidd i kantene. Det vet jeg, fordi jeg får drøssevis med meldinger fra kvinner som sliter. Jeg får også mailer fra blant annet fastleger og helsesøstre. De forteller om mødre som er utslitte, føler seg utilstrekkelige, er triste, føler seg overveldet, ikke kjenner seg gode nok, ikke makter å leve opp til idealene. En helsesøster skrev noe som berørte meg sterkt: "Vi forbyr de nybakte mødrene å lese mammablogger, for det gir dem bare høye skuldre og dårlig samvittighet. Unntaket er dine antisupre innlegg. Det trøster dem og får dem til å senke skuldrene, føle seg normale og mindre alene".

Først må du puste selv

Kanskje er det fordi jeg sier det som det er for majoriteten av oss: Småbarnsperioden er slitsom. Vi kan ikke forvente å være uthvilt hver dag, ha et like heftig sexliv med kjæresten som da vi møttes, eller se vennene våre like mye som før. Vi velger å få barn, og da velger vi samtidig bort noe annet. Men: Det er heller ikke riktig at du skal gå døgnet rundt med en engstelse som du ikke klarer å plassere, en følelse av at du trenger bærekran for å komme opp av sengen, en tyngende skyldfølelse over alt du ikke klarer å være, eller kjenne deg som en seigmann som blir strukket i alle retninger.

Da må noe gjøres. Og det er bare du som kan gjøre noe med det. Din hovedoppgave er å ta vare på deg selv.

Ikke nok oksygen

Blir du provosert? Du tenker kanskje jeg burde skrevet barna. Men det er som med oksygenmasken på flyet: Du kan ikke hjelpe en annen uten å puste selv. Og svært mange kvinner har ikke nok oksygen i kroppen. De burde hatt en pustemaskin. Men hjelpemidler er ikke tillatt. Vi skal klare alt selv, ikke sant?

En venninne av meg har nettopp født. Nabokvinnen, som kommer fra Marokko, var sjokkert da hun så min venninne på butikken tre dager etter fødselen. Hvorfor i all verden var hun oppe av sengen allerede? Hadde hun gått fra forstanden? Nå trengte hun hvile, pleie og hjelp, måtte hun forstå.

Men vi er ikke er vant til å spørre om hjelp. Og andre tilbyr seg kanskje ikke heller? Holdningen er: Jeg klarte alt selv, da får jaggu hun klare det også,. I Marokko lå man ofte en måned i sengen, kunne nabokvinnen fortelle (en måned!), og ble vartet opp av andre kvinner. De hjalp hverandre gjensidig. Hva kan være bedre enn det?

Koster krefter

En fødsel er noe av det mest ekstreme du kan utsette kroppen for, både psykisk og fysisk, og i tiden etterpå fungerer du som en mat, varme- og ruggemaskin. Døgnet rundt. Men her til lands skal vi helst opp av sengen så fort som mulig og fikse alt. Vi leser om hvordan andre kvinner er tilbake på jobb etter en knapp uke, og har kvittet seg med babykiloene i rekordfart. 

Da kan vel du også? Nei, majoriteten av oss kan ikke det. Selv om vi presser oss. Ikke egentlig. Det koster så mye krefter å være flink og flittig at vi ofte må betale for det senere. Smellen kan komme i form av angst, depresjon eller denne uforklarlige følelse av tristhet og utslitthet. Og hvorfor skal du presse deg, egentlig? Hvem er det du gjør det for?

Måler oss på alt på "toppen"

Det er liksom ikke nok å "bare" ta seg av barna – gi dem trygghet og grenser, mat og kjærlighet. Vi måler oss selv, og gjerne andre mammaer, på alt som er på toppen. Altså på toppen av mating, bleieskift, trøsting, blåsing på sår, bading, helsestasjonkontroller, legebesøk, legging, vekking, følging og henting i barnehagen, sinneanfall – og så videre og så videre. 

Sånt telles ikke. Det kan vel hvem som helst klare?

Nei, da blir vi mer imponerte over kvinner som blir slanke og stramme i rekordfart etter fødselen, som ikke "forgifter" ungene med butikkbrød, klarer å beholde roen når poden skriker i butikken, ikke blir oppgitt når maset om den femtende nattaklemmen kommer, lager sunne og estetiske matpakker, arrangerer fete temabursdager og løper Birken dagen etter.

Menn er greiere mot seg selv

Vi mammaer har ofte dårlig samvittighet for alt vi ikke gjør, uansett hvor mye vi faktisk gjør. Menn er langt greiere mot seg selv. Etter en lang dag på jobb legger de seg ofte rett ned og hviler. Trenger de å snu ryggen til ungene og gjøre noe annet, så gjør de det. Og er ikke det greit, egentlig?

Vi kvinner burde la oss inspirere. Gjør det noe om ungene må vente litt på middagen? Kanskje du heller trenger en stund der du kan fylle opp batteriene?

Det gjør du ved å gjøre ingenting. Ser på badevannet som fyller seg opp. Ligger på sofaen med dobbelthake og stirrer  i veggen (putt gjerne propper i ørene mens du ligger der – da må noen andre svare når ungene roper, eller de må rett og slett ordne seg selv). 

Når slitenheten blir overkvinnende​

Vet du hva jeg gjorde i går kveld, da jeg kjente at slitenheten ble overkvinnende? Jeg sa til ungene at de måtte ordne kveldsmaten selv. Så la jeg meg i badekaret med en diger kopp te og så en hel episode av favorittserien min på Netflix. Det var akkurat det jeg trengte der og da – ro, varmt vann, et godt grøss, den deilige smaken av krydder-te. Slike stunder trenger ikke alltid vente til ungene er i seng. Noen ganger må du ta dem når du trenger dem. Det er lov, kjære mamma.

Etterpå følte jeg meg piggere og blidere, som en mobil som hadde ladet en halvtime og kunne yte litt til uten å pipe desperat. Det førte igjen til at jeg la barna med en helt annen tålmodighet. Attpåtil hadde de ryddet av bordet etter seg, og da fikk de en lengre stund med meg på sengekanten. Nå hadde jeg jo både lyst og overskudd til å gi dem litt ekstra! Badekarstunden hadde vært vinn-vinn.

Bli smartlat​

Jeg kaller det å vært smartlat. Fordi du er smart når du tar vare på deg selv. Det gjør også at andre må ta tak. Gubben eller ungene (de klarer det ofte forunderlig godt, når de først må). Da kommer dere ikke i en ord sirkel der det forventes at du skal fikse alt.

Du har selv ansvar for å bryte denne sirkelen. Det gjør du rett og slett ved å bli latere. Da tvinges andre til å ta grep. Da vil du også se at alt du tenker bare du kan klare, får andre utmerket til. Nei, kanskje ikke på helt den måten du ville gjort det. Men du sitter vel ikke på fasiten?

Barna dør ikke av en bleie på skeive, to sokker som ikke matcher, en bustete hestehale, en slunken pølse til lunsj, eller et plaster som har falt av. Det er ikke sikkert pappaen er så nøye som deg på alt. Det er ikke så farlig.

Det som er farlig er når du blir utslitt.

Ikke kall det "å hjelpe til"

De tradisjonelle kjønnsrollene henger i, fra den tiden menn arbeidet og kvinnene var hjemme. Da var det en klar fordeling: Kvinnen tok seg av hus og unger, og mannen var på kontoret. Han fikk middagen servert da han kom hjem, barna måtte være stille fordi far var sliten, og han var stort sett fritatt for husarbeid.

Nå jobber stort sett både mor og far. Men fremdeles er det mange som kaller det "å hjelpe til" til de vil at mannen skal gjøre mer hjemme. Det naturlige å si er at han skal ta sin del av ansvaret. Ellers forteller vi oss selv, og ham, og ungene, at vi har hovedansvaret for hus og barn. Og det har vi ikke. 

Å gjøre ingenting

Er du alene med barna? Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Jeg vet, det er enklere å strekke ut en hånd enn å be om den. Men husk at slik er det for andre også. De fleste liker å føle seg trengt, det er godt for selvfølelsen. Og så blir det kanskje lettere for din venninne å spørre deg en gang hun trenger hjelp? Slik skaper vi en god vekselvirkning. Og for all del - la barna ta ansvar hjemme. De trenger å øve seg til voksenlivet. Dessuten er det viktig for dem å føle seg til nytte, og at de har sin spesifikke rolle i familien (ja, selv om de protesterer). Da slipper du å gå rundt som en martyr og klage over at du må gjøre alt her hjemme. 

Det er ikke alle som har tid eller råd til "me-time" på SPA, kjæresteturer til Paris og yogaretreats med venninner. Og nei, jogging og grønn juice er ikke løsningen på alt. Løper du ikke fort nok fra før, kjære mamma?

Kjenn godt etter. Kanskje trenger du hvile enda mer? God, gammeldags hvile. Gjøre ingenting. Putte propper i ørene, legge deg på sofaen med teppet over deg, la noen andre ta støyten. Jeg er overbevist om at flere slike stunder er en god vei til ekte overskudd.

Klem fra smartlate Antisupermamma 🙂

Leave a Comment:

(3) comments

Trebarnsmamma 15. August 2016

Fantastisk artikkel! Tusen takk. På tide å bli lat! 😀

Reply
Meg 8. May 2018

Trebarnsmor her med 3 stk under 9 år. Nettopp blitt sykemeldt etter en heavy «møtt veggen» opplevelse der eg over lengre tid på jobb 100% og hjemme skulle klare alt. Skjøv under ett teppe at eg var gørr sliten og ville ikke kjenne på det. Så sa det pang! Nå slapper eg av mens barna er på skolen og bhg og samler krefter igjen og har egentid(noe ikke eksisterende på mange år), så har eg litt mer overskudd til de kommer hjem. Litt etter litt klarer eg reise meg igjen. Eg skal bli flinkere til å gi *aen i hvordan huset ser ut til en hver tid og si ja til alt, for vi rekker ikke over alt. Og nå er det min tur til å bli prioritert 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 14. June 2018

    Bra! Jeg heier på deg! 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: