Var ferien god nok?

By Kristine Henningsen | Diverse

Aug 17

Det har vært mye diskusjon i media om barn og ferie. Det er tydeligvis et klasseskille som er i ferd med å oppstå på dette feltet. Og i stedet for å akseptere at noen barn er mer privilegerte enn andre, slik det alltid har vært, så skal man ikke be barna fortelle om ferien når skolen starter. Som om ikke barna snakker sammen – og denne hemmeligholdelsen bare gjør skammen verre. Eller er det kanskje den som skaper skammen?

Voksne antagelser

Hvem er det som spør barna om hva de vil og hva de synes er viktig? Som vanlig antar vi voksne en hel masse om barnas univers uten å undersøke hva de faktisk føler og tenker. En gang ble det gjort en spørreundersøkelse om hva barna gledet seg mest til når jula kom. De fleste trodde barna skulle svare ”gaver”. En stor andel svarte ”julemiddag med familien”. Forhåpentligvis begrenset det pakkehavet litt – alt det materialistiske som vi tenker barna trenger. Som vi løper beina av oss for å skaffe. Og som ofte ender med å støve ned i krokene når julas maratonløp er over, og barna er ferdige med å takke høflig for alt de tror de vil ha. For når vi gir barna gaver forteller vi dem samtidig at det er det de trenger. Vi er deres rollemodeller. Vi kan gjerne fortelle dem at en campingtur i hagen er like fint som en reise til Mexico. Men det hjelper ikke hvis vi aldri gidder å campe i hagen og alltid bestiller turer til eksotiske strøk. Barna ser mer på hva vi gjør, enn å høre på hva vi sier.

Ingen er født med Gucci-behov

Når vi snakker om barn som har blitt mer egosentriske og storforlangende, så skyldes det ikke genfeil eller syndefall. Ingen barn er født med et sterkt ønske om en Gucci-veske. En skiferie til Aspen. Eller en Canada Goose-jakke. De er født med et tilknytningsbehov til andre mennesker. Et behov for trygghet og grenser, og en flokk de kan vokse i. Tidlig blir de påvirket til å ønske seg noe annet. For eksempel en eksotisk ferie på andre siden av jordkloden, der mor har timeglassfigur etter tre barnefødsler, barna leker smilende i sanden uten en eneste konflikt og far bærer minstemann på skuldrene mens han blotter Colgate-smilet. Og så forsøker man å skape dette bildet på sosiale medier, så man i hvert fall kan late som om ferien var perfekt.

Måtte ro til butikken

En kamerat av meg gikk personlig konkurs for flere år siden. Han var langt nede og ringte meg titt og stadig. Det verste var ungene, sa han. Alt han kunne tilby dem var en sliten kjellerleilighet. Han hadde knapt penger til mat. Han trodde dem ikke når de sa at de syntes kjelleren var spennende og at de likte å sove på liten plass. Vi er lært opp til å tenke at sånt ikke er nok. Vi må gi barna fancy leker. Morsomme aktiviteter. Fantastisk mat. Dyre ferier. En dag fortalte datteren hans at den fineste ferien hun hadde hatt var den han skammet seg mest over. Da han lånte hytta til en kamerat, og de måtte ro frem og tilbake til butikken. Det var ikke en kjeft i nærheten. Ingen barna kunne leke med. Ingenting de kunne finne på, hvis de ikke brukte fantasien. Men det gjorde de. De rodde og hogget ved og laget minihytte i skogen.

Noen år senere sa datteren at dette var den fineste ferien hun hadde hatt. Først og fremst fordi hun følte hun ble så godt kjent med pappaen sin. Da begynte han å gråte. Av glede. Og fortvilelse, fordi han hadde brukt hele sommeren på å skamme seg og tenke at ferien ikke var god nok.

Bilferie med plastsekk-vindu

Og mine barn? Vi har reist med dem verden rundt. Men når vi spør om hva de husker best så er det ikke luksusferien i Thailand eller Mexico. Nei, det er langhelgen i Liseberg. Da vi gikk rundt i tolv timer uten å tenke på klokken og tok karuseller til vi ble svimle og spiste oss kvalme på sukkerspinn og jeg jublet over hele tivoliet fordi jeg vant i racingspill. Vi bodde på et slitent hotell med halvdøde akvariefisk, fordi alt annet var opptatt. Og maten var vond. Jeg vet ikke hvorfor den helgen ble så bra. Lykkeøyeblikkene er ofte tilfeldige og lar seg ikke skape. For meg er de fineste ferieminnene litt hist og her. Den sommeren da jeg lærte meg å sykle i gata. Bilferien i Irland, da pappa bar meg på skuldrene i vannet og jeg kikket ned på de store, sorte krabbene som ikke kunne bite meg i tåa. Bursdagen på hytta, der jeg fikk styre båten for første gang samtidig som jeg spiste en krone-is. Bilturen til Lillehammer med en venninne, der det knuste vinduet hadde blitt erstattet med en plastsekk og vi lo av blafringen og blikket fra de andre bilistene.

Ingenting er skamfullt før andre forteller deg at det er det.

Gratis glede

Kanskje er dette det fineste du kan gi barna dine: Evnen til å skape gode øyeblikk uten at det koster noe. Og kanskje er dette den største gaven du kan gi deg selv: Tilliten til at det er nok å bare være sammen med dem.

Hvem vet? Kanskje blir den antisupre ferien  barna vil skatte aller høyest når de ser tilbake.

Postferieklem fra Antisupermamma

                                        En gul is under et blått håndkle kan være alt som skal til for å skape et godt minne

Leave a Comment:

Leave a Comment: