May 21

Vi flytter.Til Panama. I juli.

Jeg måtte si det på tre inn- og utpust, så uvirkelig er det. At det er nå i sommer at hele kaosfamilien reiser til Panama for å bo der i ett år. Med Antisupermamma i spissen.

Hvorfor Panama, er det mange som spør. Jeg husker ikke lenger eksakt hvorfor. En venninne meg vurderte en periode å flytte dit, og så ble det Mexico i stedet. I noen måneder under fødselspermen. Nå reiser vi med to skolebarn og ett førskolebarn for å bo der i ett år. For det satte i gang et eller annet, denne samtalen med venninnen min. Vi skal ikke bare flytte et års tid da, tenkte jeg. Og så gikk jeg hjem til mannen min og sa akkurat det: ”Du! Hva med at vi flytter til Panama?”.

pool-1

Min mann er vant til mye rart fra meg. Jeg har hoppet alene i fallskjerm og kjørt rally med Petter Solberg og ofte latt impulsene styre. Det har nok gjort sitt til at han har blitt den fornuftige og gjennomtenkte av oss. Da jeg maste meg til en hund en gang i tiden insisterte jeg på at jeg ville ha Båtsmann. Det vil si en St. Bernhardshund. Da satte han foten ned. Er du klar over hvor mye mat en sånn hund trenger, sa han. Og var jeg klar over hvordan den ville ta opp halve plassen i bilen og sikle ned alt av tepper? Nei, det hadde jeg visst ikke tenkt på. Så ble det en liten og familievennlig cavalier i stedet (selv om den i en periode, der barna foret den under bordet, ble tatt for å være en St. Bernhardshund-valp).

Før vi fikk barn sa alle: ”Bare vent til ungene kommer! Da blir det ikke sånn lenger. Da …”. Og så var det en rekke fraser som mer eller mindre fortalte oss at livet ville være over og det var slutt på all moroa.

På en måte fikk de rett. Å få tre barn på tre år var som å miste seg selv i en periode. Etter søvnløse netter og timevis med kolikkskriking lurte jeg ofte på om jeg var død eller levende. Vi fikk mange råd på den tiden. Men det eneste som virkelig hjalp var trøst. Forsikringen om at dette kun var fase. Helsesøsters ord har tatovert seg inn i pannebrasken: Når minstemann bikker fire år vil dere få et nytt liv. Da har dere tre kamerater som dere kan ta med på det meste, og dere slipper trolig å dele dere opp i ferier og på fritidsaktiviteter.

Det fikk hun rett i. Når minstemann bikket fire var det som å få livet tilbake. Det er klart det er mye organisering og høye lyder og sånn. Men de liker å gjøre de samme tingene og de er gode venner, og det gjør alt mye enklere for oss. Ikke minst har de blitt selvhjulpne. Verken min mann eller jeg savner perioden der vi skiftet 40 bleier om dagen. Det var ikke rom for bisetninger eller refleksjon (heldigvis). Vi ropte så høyt vi kunne over det trestemte behovskoret: Sink-salve! Bleie! Grøt! Bæsj! Hjelp! Jeg husker det som en evig runddans med lite søvn, hender i håret, brystbetennelser, sinneanfall, brødskivesmøring, gjeting. Og jeg kan nesten ikke huske at jeg så meg selv i speilet i løpet av de årene. Sånt er ikke akkurat krutt for forholdet.

Men en ting har vi tviholdt på. De eksotiske feriene. Fra barna var bittesmå har vi tatt dem med ut på reiser. Vi har heldigvis aldri har vi gått i den fella at vi har trodd vi skulle på ferie. Vi har bare flyttet foreldrejobben til litt hyggeligere omstendigheter. Barna har hatt blide foreldre rundt seg og det har vært mindre krangling om påkledningen. De har blitt eventyrlystne unger som maser om å reise. Så nå flytter vi altså til Panama. I ett år. Hele familien. Jeg skal skrive, min mann skal være pappa på heltid. Eller, heltid og heltid. Barna skal gå på internasjonal skole. På dagtid skal han ha pre-førtiårskrise og kjøre porche og spille golf. Barnas største dilemma er: Hvem heier vi på når Strømsgodset skal spille mot Panama? Og så lurer de på hvor langt det er dit. Av og til når vi nærmer oss storsenteret i Krokstadelva lurer de på om vi er framme i Panama. Det er bittelitt lenger, sier vi da.

Det er så mange advarsler og formaninger når man får barn. Jeg husker en lege gikk ut offentlig og sa at barn ikke bør reise ut av Vest Europa før de har fylt fem. Som om det ikke vokser opp barn i andre land. Noen sa vi drev med barnemishandling når vi tok med førstemann rundt i Asia da han var 4 måneder. Jeg kan ikke huske at han gjorde stort annet enn å smile på den turen, med to blide og avslappede foreldre rundt seg, masse å se på og oppmerksomme bærere overalt. Denne gangen har nyheten blitt mottatt helt annerledes. De aller fleste sier de drømmer om å gjøre det samme. Og de som har gått på internasjonal skole eller har barn som har gått der, sier det er en gave. Så får vi bare håpe at det blir en god gave.

For det er skummelt også. Vi aner ikke hvordan det vil bli. Det blir fint for oss å være mer sammen. Men det er viktig å huske på at man er akkurat de samme selv om man flytter på seg. Et stort og fint hus tar ikke bort kranglene. Palmesuset er ingen kur mot PMS. Solen har slett ikke alltid en smittende effekt på sure barn. Og jeg er like morgengretten uansett hvor jeg våkner i verden. Men kanskje blir jeg litt mindre sur når jeg slipper å skrape is av ruta. Eller slipper den dårlige samvittigheten fordi vi ikke skøyter til Tverken med ungene før soloppgang (vi liker ikke snøen, rett og slett).

Det er likevel en catch. Akkurat som jeg ”glemte” at en St. Bernhardhund sikler, trenger mye mat og tar stor plass, har jeg ”glemt” en annen viktig faktor: Jeg tåler ikke sterk varme. Jeg blir rett og slett dobbelt så hissig, selv om det fysisk sett burde ha vært umulig. Mannen min sa litt forsiktig for en liten stund siden: Det er helt greit for meg og ungene, vi tåler varmen godt. Men jeg lurer på hvorfor du har valgt et land med 30 grader året rundt og ekstremt høy luftfuktighet?

Vel vel, aldri så galt at det ikke er godt for noe! Antisupermamma-bloggen kommer tydeligvis ikke til å legges ned med det første. Og jeg håper du vil fortsette å følge meg. Jeg vil blogge dønn ærlig om hvordan det er å flytte utenlands med tre små barn, både om gledene, sorgene og utfordringene. Men aller først skal jeg feire 17. Mai. Jeg er så glad i landet mitt at jeg ser frem til denne dagen, der jeg skal gå rundt i en varm stakk og gjete tre sukkerhøye kaniner hele dagen. Det har også sin sjarm. Og hvem vet, kanskje kommer det et blogginnlegg ut av det også.

God 17. Mai, folkens!

Jeg har plassert min blogg i <a href=”http://bloggurat.net/kart/registrere/1991/drammen”>Drammen</a> på <a href=”http://bloggurat.net/kart/”>norske bloggkart</a>!

Leave a Comment:

(1) comment

Marianne 15. June 2014

Nå må jeg bare følge bloggen din.. Reiste selv med Panama med to unger – de var da 12 og 14. Vi storkoste oss alle mann. Rett og slett fantastisk flott tur, nydelige mennesker og litt av hvert å utforske. Reis. Du er ikke gal. Ungene vokser på slike lange turer som et år. Vi var der kun drøye 3 uker, men kunne vært mye lenger. Have fun!

(Bilder fra turen vår hvis du er interessert: http://offcoursephotos.com/Trips/Marianne/Panama%202008/Index/index.html )

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: