Vet du hvor lei jeg er av å snakke om mine defekte pupper? Men jeg blir spurt, igjen og igjen, Og jeg svarer ja, igjen og igjen. Til tross for at det er som å rippe opp i et gammelt sår. Selv om jeg føler meg naken, på en ubehagelig måte, som om genseren min er gjennomsiktig og alle ser på puppene mine som ikke virker.
Nei, ikke alle får det til
Jeg gjør det likevel. Helt frivillig. Nå sist, på Dagsnytt 18 på NRK, i beste sendetid. Hvorfor? Fordi det er et viktig tema, som berører langt flere enn meg selv. Mammaer som er på et dårlig sted. Jeg har selv vært der. Tre ganger på rappen prøvde jeg, i månedsvis, gjennom trøske og brystbetennelser og melkeproduksjon som ikke klarte å mette en kvart magesekk. For nei, ikke alle kvinner klarer å amme. Og derfor provoserer det meg grenseløst, når jeg leser alle disse artiklene om at alle kvinner kan få det til, at vi må slutte å se på amming som kos (som om noen vil gi ammingen på båten, bare fordi det ikke er koselig, når vi blir bombardert med info om at amming er det eneste riktige for barnet). De aller fleste kvinner ønsker å amme, fordi de ønsker det beste for barnet sitt - det er et faktum.
Samfunnet skaper skam
Å høre, om og om igjen, at du kan få det til når du ikke får det til, må være som å sitte i en rullestol og høre at du ikke prøver hardt nok. Herregud, det er da bare å reise seg og gå! Er du lat, eller?
Det skaper skam. Og det er det aller verste. Følelsen av at ingenting annet enn ammingen betyr noe. Og det er i høy grad samfunnsskapt. Jeg tør å påstå at perioden der vi hører aller mest på norske helsemyndigheter, er når vi er nybakte førstegangsmammaer. Vi er sårbare og famlende. Uansett hvor tøffe og rebelske vi har vært tidligere, sniker usikkerheten seg inn hos de fleste av oss. For dette er helt nytt. Annerledes enn alt vi har opplevd. Dette nye livet som vi har fått i fanget over natten og plutselig er større enn alt annet, større enn oss selv. Selvsagt vil vi gjøre alt riktig fra første stund.
Og hva da, når du ikke klarer å gi ungen det mest basale av alt? Hva trenger du mest, skam eller trøst? For min del ødela den manglende ammingen tre barselperioder. Drepte all glede og alt overskudd. Bleiene jeg skiftet. Nettene jeg rugget og trøstet. Trilleturene i frisk luft. De små smilene og samtalene. Av- og påkledning. Klemmene og kyssene. Det telte ingenting. For jeg ammet jo ikke. Jeg klarte ikke det jeg hele tiden fikk høre var viktigst av alt. Og det gjorde dagene tunge og mørke. Og hva gjorde det med mine barn, tenker jeg nå.
Evigvarende debatt
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var alene om å føle det slik. Men dessverre deler jeg skjebne med svært mange mammaer.
I stedet for å godta at en hver kvinne gjør så godt hun kan ut fra sine egne forutsetninger, har amming blitt en evigvarende debatt. Og nå har Helsedirektoratet brukt tid og ressurser på å oppgradere retningslinjene for amming. Fra denne dato av kan du trygt gi barnet fast føde fra det er fire måneder gammelt, selv om det beste selvsagt er å fullamme til barnet er seks måneder.
Her kan du se innslaget der jeg deltok (spol deg fram til cirka 18 40): Antisupermamma på Dagsnytt 18
Det åpnet med at Linda Gravlund, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, sa at de nye anbefalingene ikke er vesentlige forskjellige fra de gamle. Forskjellen er at det nå er mer åpent for individuelle behov, for at familien skal få bestemme selv.
Ikke vesentlig forskjellige? Det var ikke slik det opplevdes da jeg satt i barselgruppa, med flere andre mammaer, og vi hadde sultne fem måneders-unger og lurte på om vi kunne prøve med litt fast føde. Den ene moren satt der med blå poser under øynene, ungen gråt og gråt og det var som om han aldri fikk nok melk. Han våknet opp om natten også og virket helt desperat etter mat. Nei, det måtte hun ikke finne på, sa helsesøster, det var viktig at hun fullammet en måned til (!).
Lettvinte løsninger?
Så kom Cecilie Revhaug, barnelege og en del av Ammehjelpen, på banen. I løpet av de få minuttene hun pratet, klarte hun å bruke ordet lettvint fire ganger og ordet lettere en gang.
Tror du virkelig det, kjære Revhaug, at kvinner velger den mest lettvinte løsningen for sine barn? Og om vi så gjorde hverdagen litt enklere for oss selv, er det så galt? Må vi være evig lidende og selvoppofrende for å være gode mødre? Hva med alle som har flere masende unger, lite melk, ekstra sultne unger, alt det der? Skal de ikke få lov å legge til rette så alt blir lettere for hele familien?
Revhaug snakket også om ulempen ved at mammaer googlet seg frem til ammeløsninger. Det gjør dem bare forvirret, mente hun. Da er det bedre å snakke med kvalifisert helsepersonell. Jeg sier: Gud skje lov at vi kan søke på nett. Hadde jeg ikke hatt nettet i barselperioden, hadde trolig skammen min vært enda større. Og ammepropagandaen føltes enda sterkere. På nettet kan vi lese om flere som er i samme klarer-ikke-å-amme-båt, vi kan finne støtte og trøst i hverandre, snuble oss frem til lyssky sider om flaskemating, lese om hvordan de gjør det i andre land, hvordan ammetrendene har endret seg opp gjennom årene.
Trenger støtte, ikke info
Programlederen, Anders Magnus, understreket at amming er sensitivt. Og ja, det er det. Å amme eller ikke amme, det er det store spørsmålet i en nyfødt mammatilværelse. Å ikke klare det mest basale av alt, å mate ungen din, er bare vondt.
Revhaug mener helsesøstrene trenger mer kunnskap om amming.
Virkelig? Jeg følte jeg ble bombardert med brosjyrer og bøker og hjelpetelefonnumre og tilbud om ammekurs. Dette gagner trolig mange kvinner som trenger starthjelp - flott! Men i størst grad gagner det ammeeliten. De som får det til og dermed får bekreftet at de er mer enn gode nok. Vi andre føler oss bare mindreverdige. Vi trenger ikke mer info om amming. Vi trenger å vite om alternativene, uten å føle oss som late egoister. Vi trenger å høre at halvamming er godt nok, når ingenting annet funker. Vi trenger å få bekreftet at ungene som vokser opp på morsmelktillegg blir like fine som brystmelkbarna. Vi trenger å høre at det barnet trenger aller mest er trygghet og kjærlighet. Og vi trenger å høre at vi er gode nok, enten vi helammer, halvammer, kvartammer eller nullammer.
Frem til den dagen kommer jeg til å stille opp i debatter med defekte pupper.
Nullammeskammeklem fra Antisupermamma
PS! I boken jeg har skrevet, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, deler jeg mer om min første periode som mor - og hvordan jeg ble antisuper med rak rygg. Trenger du inspirasjon, støtte, trøst og gode råd? Det finner du i boken, som mange mener har vært livreddende. Her kan du sikre deg et eksemplar av bestselgeren: Antisuper-boka!
