aug 25
Jeg har aldri vært glad i å trene. Jeg har prøvd å bli treningsnarkoman mange ganger, fordi jeg vet det er bra for meg. Men jeg har aldri ikke noe sug etter det neste «skuddet».
Jeg er verdens verste turkamerat også. Mannen min prøver å lokke meg med fantastisk utsikt. Den utsikten kan du stikke et visst sted, sier jeg. Send meg et bilde når du er oppe. Og jeg mister selvkontrollen når jeg anstrenger meg – blir rasende på alt og all.
Så har «Sadisten» (min mann) fått meg med på en daglig tur til toppen av en slalåmbakke. Hvordan han fikk manipulert meg til dette, begriper jeg ikke. Men jeg forsøker å finne mine egne metoder for å få meg selv opp til toppen.
Inspirert av Marit Bjørgen forsøker jeg å forestille meg at det er en bjørn bak meg i skiløyp.
Problemet er bare at jeg er så sliten at jeg ikke er redd for den imaginære bjørnen. Vær så snill og spis meg, tenker jeg, få slutt på lidelsen!
Men nå har jeg jaggu gått samme turen, opp på toppen, hver dag i snart to uker. Og det verste av alt: Jeg begynner å komme i bedre for.
Hva nå? Kommer jeg til å starte en treningsblogg (himmelen forby – i så fall blir den særdeles antisuper). Skal jeg bli som et av disse menneskene som springer med pannebånd rundt hodet og en grønn juice i hånden og jubler over at vi endelig er på toppen av knatteknitteknuten, før sola har stått opp?
Nei, du. Så langt går det nok ikke. Men jeg gjennomfører. Det får være mer enn bra nok.
Akkurat som vi gjennomfører hver eneste dag, som mammaer, med både oppturer og nedturer. Når barna er i seng kan det av og til føles som å ha nådd toppen av Mount Everest – uten surstoffmaske.
Da fortjener vi en stor klapp på ryggen. Og kanskje en aldri så liten sjokoladeplate ?
Klem fra Antisupermamma (ja, du gjettet riktig – liker seg best i sofaen!)

Leave a Comment:

Leave a Comment: