Frem til hver eneste skolestart har jeg klart å fortrenge det: Bokbindhelvete. Jeg mener, hvorfor er det ikke laget en bedre ordning på dette, som at bøkene bokbinder seg selv eller at man kan ansette noen for å bokbinde?
Lærerne sier det i samme tonefall som når de sier: Husk å sende med regntøy. Eller at det er viktig å gi barna frokost. Og så må dere huske å sette på bokbind. For det første, i majoriteten av tilfellene er det ikke barna, men vi foreldre som må gjøre dette. Og er det bare jeg som synes det er et sant mareritt? Det er som om bøkene ikke samarbeider, de er ikke skapt for å bokbindes. De gjør seg vrange og motsetter seg på alle måter, som en treåring du prøver å vrenge på en strømpebukse. Og med seg på laget har de teipen. Den forbaskede teipen.
Hvorfor må alltid teipen lime seg fast på begge sider av bordet? Eller krølle seg rundt seg selv, som en selvklebende slange?
Det er enkelte ting min mann og jeg ikke kan gjøre sammen, i fare for å bli skilt. Det ene er å pusse opp. Det andre er å sette på bokbind. Og det andre er verre enn det første. Lenge trodde vi at vi skulle slippe unna. Men noen hadde bare sittet lengre på bomben, for riktig å pine oss. Og i går gikk det et stikke drønn gjennom huset, da min sønn kom hjem og sa: Vi må sette bokbind på bøkene.
Mannen min og jeg så skrekkslagne på sønnen vår. Deretter på hverandre. Hvem skulle gå og se. I sekken hans. Etter antall bøker. Som måtte bokbindes.
Min mann listet seg som en soldat innpå fienden. Åpnet lokket forsiktig. Og så begynte marerittet. Bok etter bok. Opp av sekken. Som tørklet fra magikerens hatt. Og marerittet tok aldri slutt. Du er sikker på at det skal settes bind på alle disse? Ja. Læreren sa det, altså? Ja. Klart han gjorde det, freste jeg, den sadistiske ...
Men det er ikke mulig å slippe unna. De nakne bøkene hjemsøker deg hver eneste dag, i skolesekken, på kjøkkenbenken, stuebordet, stille anklager, sammen med barnas bemerkninger: Nå må vi sette på bokbind. Alle de andre foreldrene har gjort det, og læreren sier at ...
Også denne gangen prøvde mannen min og jeg å samarbeide. Jeg teiper og klipper. Du setter det på. Men det er så komplisert at det bare blir dilldall og dårlig stemning. Du holder jo feil! Det skal ikke være teip der, skjønner du vel. Se, nå ble alt stygt. Boka bulker seg overalt! Nå ødelegger jeg den i stedet. Hei, hva skjedde med teipen? Finn en eller annen oppskrift på dette. Hvor pokker er oppskriften!
Og når ungene forsøker, og baler minst like mye som oss, er det ikke mye pedagogikk igjen. Jeg får det ikke til, mamma. Nei, det er klart du ikke gjør det. Det er ikke meningen at man skal få det til. Bokbind er djevelens verk!
Hvorfor blir det bare bulker? Er det ikke meningen at bindet skal beskytte boka, og ikke ødelegge den?
Det endte med at mannen min forlot bordet i raseri. Og jeg var like sint: Noen må faktisk sitte igjen og gjøre dette her!
Snart kom han angrende inn. Og sa han gjorde hva som helst. Hva. Som. Helst. For å slippe bokbindingen. Og jeg forhandlet meg frem til at han skulle gi ungene kveldsmat, legge dem, ta oppvasken, vaske klær. Jeg fortsatte å pøse på, for jeg visste hvilken makt jeg besittet. Likevel var den tyngste byrden på min side, og vi visste det, begge to. Bunken av bøker uten bind syntes å aldri bli mindre. Teipen satte seg fast under bordet. Eller krøllet seg dobbelt akkurat når jeg klarte å holde bokbindet riktig. Og selvfølgelig klarte jeg å stikke saksa inn bak neglen, akkurat der det gjør mest vondt.
Siste boka. Han ser lur ut. Og det er matte. Dette lover ikke bra.
Men jada. De fikk bokbind. Every bloody one of them books. Med god hjelp av vin og potetgull, som jeg skamløst tok fra ungenes godteskap (ikke vinen, da). Etterpå føltes det som å ha besteget Mount Everest uten oksygenmaske. Og så kommer jeg til å fortrenge det, helt til neste skolestart. Da skal jeg hyre inn en profesjonell bokbind-påsetter. Det finnes ikke, sier du? Har du et minste talent for dette - si opp dagjobben din! Bokbind-påsetter kan seile opp til å bli det nye prestisjeyrket, der du høster heder og ære, penger og grenseløs takknemlighet. Og du vil redde minst en antisupermamma fra sammenbrudd.
Bokbindover og ut.
Utslitt, men fattet. Takk til vin og godteri som har lindret smerten underveis.
