jan 29

Jeg rekker nesten ikke åpne utgangsdøren før sønnen min stryker forbi meg, slenger fra seg sekken, løper inn på do og låser døren bak seg. Så hører jeg gråten hans. Høy og sår. Den gir gjenklang i flisene.

Hamrer på døren

Jeg står på utsiden og hamrer på døren. Hva er det? Slipp meg inn!

Jeg aner ikke hva som har skjedd, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal nå gjennom til ham. Et øyeblikk er jeg redd han skal gjøre seg noe der inne. Skal jeg forsøke å sparke opp døren?

Så tar jeg til vettet. Det hjelper ikke at vi er to som er hysteriske. Jeg puster og legger munnen inn mot dørglippen, forsøker å snakke meg inn med rolig stemme. Og til slutt vris nøkkelen om. Sønnen min står midt på gulvet med lute skuldre. Rød i øynene. Pusten i korte rykk.

Strøk på tre prøver

Jeg tar rundt ham. Stryker ham over ryggen. Hva har skjedd, hvisker jeg. Først er han stiv og stille. Så begynner han å gråte igjen. Høye hulk. Og til slutt kommer det:

Jeg strøk. På alle tre prøvene.

Prøvene han hadde studert til i flere dager, prøvene han trodde hadde gått så bra, prøvene han hadde gledet seg til å få tilbake. Nå er nederlaget et faktum. Svart på hvitt står det det på arkene: Suspenso.  Suspenso. Suspenso.

Han er 12 år og har begynt på ungdomsskole i Spania. Det var tøft nok å gå et år på barneskolen i samme land. Men ungdomsskolen er noe annet. Selv for de spanske barna, som har gått på skole siden de var tre år, er det en tøff overgang. De får tilnærmet eneansvar for egen læring, det er enda mer lekser og prøver og karakterer, og nivået er høyt. Når spansk ikke er morsmålet ditt er det selvsagt enda vanskeligere, og min sønn må google annet hvert ord i samfunnsfagsboken og konkurrere med medelevene i "lengua" (tilnærmet faget "norsk" i Norge). 

Største motstands vei

Sønnen min har selv valgt å begynne på ungdomsskolen. Vi flytter hjem til Norge til neste år, og fordi det er høyere nivå på spansk skole kunne han fint ha gått gikk siste året på spansk barneskole om igjen, og begynt på ungdomsskolen i Norge etter det. Han kunne til og med gått i klasse med broren sin, som også er hans bestekompisen, ettersom han er et trinn under. Lærerne på barneskolen rådet ham til dette. Det vil være det beste på alle måter, sa de, blant annet for å forbedre språket. De vet også, som jeg, at han er sjenert av type, og det ofte tar tid å knytte nye vennskap.

Men nei. Min sønn velger største motstands vei: Han skal begynne på ungdomsskolen.

Du vet hvor høyt nivået er, sier jeg. Og at det blir et helt nytt miljø for deg? 

Ja, sier han, og er fast bestemt i sin avgjørelse. 

Vil gå alene

Han vil ikke følges første skoledag. Jeg står i morgenkåpen i vinduet og vinker til ham. Ser den tynne ryggen med den digre sekken forsvinne bak hjørnet. Det kjennes verre enn første skoledag. Da kunne jeg holde ham i hånden i skolegården, vite at han ble tatt vare på av de voksne på skolen, at han forsto det som ble sagt og hadde vennene sine rundt seg. Nå vet jeg ingenting. Hvordan skal dette gå?

Det går ikke bra i det hele tatt. Jeg står på badet og holder rundt sønnen min mens han rister av gråt. Det er tre måneder inn i det nye skoleåret. Fremdeles går han alene i friminuttene. Og nå har han strøket på tre prøver.

Vil du slutte, spør jeg. Vi kan sikkert få deg inn på den gamle skolen igjen. Jeg skal hjelpe deg. Du har jo bevist så mye allerede. Tenk hva du har turt, hva du har lært, hva du har oppnådd!

Han er trøstbar nå. Lener seg inn mot meg. Gråten har stilnet.

Med kinnet mot brystet mitt rister han på hodet. Nei, sier han. Jeg fortsetter.

Tåler det ikke

Dag etter dag forlater han huset, med den tunge sekken på ryggen. Jeg står i morgenkåpen og vinker, og tar i mot ham når han kommer hjem. Ikke lekt med noen i dag heller, nei. Sliter med å forstå bøker og oppgaver og lekser og prøver. 

For hver dag blir jeg mer og mer urolig, trist, fortvilet, frustrert, rådvill. Jeg er i ferd med å strekke meg over min egen tålegrense. Hvor går hans?

Er han i ferd med å utvikle skape sosial angst? Henger selvtilliten i en tynn tråd? Skal jeg gripe inn? I så fall når – og hvordan? Kanskje jeg skal snakke med læreren bak ryggen hans. Spørre de andre foreldrene om barna deres vil være med ham hjem. Eller vil det bare gjøre vondt verre?

Selv vil han ikke at jeg skal gjøre noe, det gir han tydelig uttrykk for. Jeg tar meg i å savne da han var mindre, og det meste kunne løses med en plasterlapp og en kopp kakao. Fremdeles er han et barn. Og samtidig så stor at jeg ikke kan trøste eller hjelpe ham på samme måte.

Euforisk stolthet

Min sønn fortsetter å gjøre lekser og studere hardt når han kommer hjem, hver eneste dag. Og hver morgen har han et smil om munnen. Han er sikker på at i dag, akkurat i dag, blir det en god dag.

Og en dag blir det akkurat det.  Det er som om om han har gått i flere måneder i oppoverbakke med den tunge sekken på ryggen, og nå er han over toppen. Alt blir lettere. Han kommer i lek med to gutter i parallellklassen, og samme kveld skal de på kino. Noen dager etter kommer han hjem med svaret på en prøve. Han har bestått. Han har mer enn bestått. Og han er så glad at han ikke klarer å holde ansiktet i ro. Det har et uttrykk jeg aldri han sett hos ham før.

En euforisk stolthet.

Stille elv

Det samme ansiktet som hadde en gråblek farge da han var liten, fordi han var så mye syk. Ingen bukser ville sitte rundt livet hans. Og jeg tenkte at han aldri kom til å vokse seg stor og sterk. Nå står han foran meg, og har snart tatt meg igjen i høyde. Og hva er egentlig styrke?

Sønnen min har aldri tatt igjen når noen har gjort ham noe, og han snur ryggen til og går når noen er ufine. En periode jobbet jeg med å tøffe ham opp, kastet på ham peptalker og judotrening. Hva tenkte jeg skulle komme ut av det? 

Det er lett å se på såkalte "vulkanmennesker" som sterke. De som stikker seg ut i terrenget, lager buldrende lyd og spyr ut kraft og temperament. Men man skal aldri undervurdere hvor mye kraft det kan være i en stille elv. Elva gjør ikke så mye ut av seg, men den flyter utrettelig og og glir smidig gjennom hindringer, uten å ødelegge for noen.

... og til slutt går det bra

Jeg var også redd for at sønnen min ikke skulle klare seg på skolen. Da han gikk i barnehagen slet han med å følge den forventede utviklingen, og det var snakk om å utsette skolegangen hans et år. Nå står han foran meg, med karakterkortet i hånden, og det har gått langt bedre enn ventet. Vi er like sjokkerte, begge to. Nå er det jeg som begynner å gråte. Det er måneder med uro og stress og frustrasjon som har bygget seg opp, og nå renner alt ut kroppen. 

Ikke gråt, sier sønnen min. Jeg bare tenker på deg, sier jeg, hvor tøft det må ha vært i hele denne perioden. Og jeg har vært så usikker på om jeg skulle gripe inn. Det har vært vondt å se på. 

Ja, sier han, det har vært kjempevanskelig. Men du vet hvordan det er: Først er det tøft. Så går det lettere og lettere. Og til slutt går det bra.

Nei, jeg vet ikke. Det er han som vet.

Karakterkortet flyter ut og blir borte. Jeg ser ikke lenger tallene som står der. Jeg ser at sønnen min har fått karakter.

Klem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

(2) comments

Hege 29. januar 2019

For et nydelig innlegg!

Utrolig sterk gutt du har ❤️ Jeg kjenner meg veldig igjen, og ble veldig rørt av innlegget ditt. Så godt å høre at det har fått bra!

Reply
    Kristine Henningsen 1. februar 2019

    Tusen takk for det Hege! <3

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: