Jeg har ventet på det. Grudd meg, til og med. Nå er jeg bare glad. Endelig er det noen som bruker «sutre»-begrepet! Det gir grunnlag for en debatt som jeg synes er viktig. Og interessant. Hvordan skal man gi uttrykk for følelser som ikke har med glede og lykke å gjøre, uten at det blir definert som sutring? Bør alle følelser settes i «positiv» eller «negativ«- boksen? Og når er det akseptert å være trist, misfornøyd, oppgitt, frustrert, nedfor, irritert? Eller er det ikke akseptert i det hele tatt?
Mye blir puttet i sutre-kategorien
Jeg bruker dessverre samme begrep overfor mine barn. Ofte, når de ikke er i godt humør og gjør som jeg sier, kommer de velkjente frasene: Slutt å sutre! Prøv å være litt positiv! Eller enda verre: Hvor er den blide, lille gutten min? Forferdelig. Bare en ekte antisupermamma holder på sånn. For det jeg egentlig sier er: Jeg liker deg ikke når du ikke er blid og medgjørlig. Eller enda verre: Jeg er ikke glad i deg når du ikke er blid og medgjørlig, og når du må sutre. Til mitt forsvar: Ja, barn sutrer. Det finnes ingenting som er mer irriterende enn når de piper som en utsultet fugl hver gang du spør om noe. Eller jamrer seg som en fornærmet katt, uansett hva du forsøker å gjøre. Men barn må også få lov til å være slitne, frustrerte, lei og sutre – uten at det skal stemples som forbudt.
Mammaer har ikke bare perfekte dager hele tiden
Vi mammaer er heller ikke blide og entusiastiske hele tiden. I alle fall ikke denne mammaen. Og jeg føler meg ofte som en dårlig og litt unormal mor når jeg leser ukebladoverskrifter og statusoppdateringer: «Mammalykke«, «Babylykke«, «Vår lille prins er født. Vi kunne ikke vært gladere!«, «Verdens beste Aurora er 3 år i dag. Takk for at du gjør livet vårt perfekt!». For det å ha barn for meg, betyr ikke at livet er helt komplett eller at jeg er gjennomlykkelig 24 timer i døgnet. Jeg ville gått i døden for dem når som helst. Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten dem. Men jeg er den samme, gamle dama som før, med alle mine drømmer, frustrasjoner, gode og dårlige sider. Mine barn er noen ganger verdens beste barn. Noen gang er de også verdens verste. Og som regel er de et sted midt i mellom. Og jeg elsker dem, med alle sine nyanser. Akkurat som jeg håper de elsker antisupermammaen sin.
Rom for det antisupre
Hele poenget med antisupermamma-bloggen var å gi uttrykk for andre sider av mammalivet. Ikke bare den rosa. Jeg ville vise at det i alle fall var en mamma i dette landet som ikke klarte, orket, eller gadd, å lage hjerter ut av eggene i matpakken, bake tre etasjers sjørøverkaker, eller som gråt fordi barna var borte en helg. Og jeg ville si det med glimt i øyet. For ikke å virke negativ eller sutrete. Og fordi jeg rett og slett er en humoristisk person. Av og til er jeg bare sur. Da blogger jeg ikke. Da sturer jeg. Sutrer, vil kanskje noen si. Ta meg sammen fra å sutre? Nei takk. Jeg forbeholder meg retten til å være sur av og til. Det er helt normalt, spør du meg.
Å jobbe med barn
Mange som jobber med barn (langt fra alle!), kommer med utsagn av typen: «Ikke klag! Jeg har tatt vare på barn i årevis. Og det var DINE barn, IKKE mine egne. Mens du satt på jobb med kaffekoppen din, skiftet jeg bleier på datteren din og lærte henne å takke for maten«. Skal dette også avskrives som sutring? Det å jobbe med barn er også et valg, tross alt. Jeg har selv jobbet med barn. Min erfaring: Det å jobbe med andres barn, i organisert form, med andre voksne, er noe helt annet enn å ha egne barn. På godt og vondt.
Frilanser’n
Nå jobber jeg frilans. Det gir fordeler som også barna nyter godt av. Jeg har mye tid med dem. De har en fleksibel hverdag. Ulempen er at jeg må levere saker, selv om de er syke en dag eller to. Deadline er deadline, og sykedager har jeg ikke. Nei, jeg sutrer ikke. Jeg synes ikke synd på meg selv engang. Dette er selvvalgt. Men jeg forbeholder meg retten til å fortelle at det er krevende å være hjemme med et hyper, febersykt barn. Tilbakemeldinger fra dere, om at dere kjenner dere igjen eller fikk dere en latter, gjør at jeg føler meg bedre. Og dermed blir jeg også litt greiere å være hjemme med! For ungen, altså. Så takk for støtte! Og har du en mening om dette? Den vil jeg gjerne høre, enten du er supermamma, antisupermamma, superpappa eller antisuperpappa. Alle nyanser er tillatt her!
Småsliten klem fra antisupermamma
