aug 19

En dag jeg var liten og lekte i gata, kom en av naboguttene bort til meg og sa: Faren din er gæren.

Øynene hans var store av sensasjon. Han snakket om min far, som fikk meg til å le så det verket i magemusklene. Han snakket om min far, som kunne holde tale foran hundrevis av mennesker på tysk, selv om han bare kunne noen få ord ("det er jo bare å bruke kroppsspråket"). Han snakket om min far, som tok med seg vin og konjakk på foreldre og barn-pikniken i første klasse ("må vi voksne drikke brus?").

Ja, sa jeg og lekte ufortrødent videre. Jeg ble verken lei meg, skamfull eller sint. Jeg var stolt av pappaen min, som var sprø og annerledes med rak rygg.

Din medfødte galskap

Jeg tror de fleste av oss er født med en dose galskap. Den ligger innkapslet i kroppen, og mens årene går visner den langsomt av mangel på næring. Vi blir opptatt av å være godtatt, og det tenker vi at vi blir hvis vi er mest mulig lik de andre. Innenfor firkanten. En god kopi. Særlig når vi får barn. Som forelder må du gjerne bli så gørrkjedelig du kan. En pedagogisk mammarobot som gjør alt etter boka, og helst oppdrar pappaen til å bli like gørrkjedelig og firkantet. 

Min far nektet å gi fra seg sin dose galskap da han ble voksen. Det passet ham å ha et familieliv, og han elsket jobben sin som drosjesjåfør, man det passet ham ikke å være som alle andre.

Temperamentet forsøkte han aldri å legge lokk på. Hvis jeg hadde venner på besøk som ikke oppførte seg, kunne han bli like forbannet som om det var en voksen han snakket til. Og til en gutt som hadde plaget meg i lang tid, og var mange år eldre, hadde han følgende beskjed: Hvis du ikke slutter med det der, sender jeg deg rett til slakteren.

Gutten plaget meg ikke igjen.

Gledesutbrudd 
Temperamentet til pappa kunne også gi seg utslag i gledesutbrudd. Disse ilingene som kan oppstå i kroppen, uten at vi helt vet hvorfor, og som kan få et barn til å le høyt eller en kanin til å hoppe to meter rett i været.
Min far tok vare på disse øyeblikkene. Han kunne rulle ned vinduet og rope høyt til folk på gaten, eller tøyse med folk i køen på postkontoret. Folk skvatt tilbake og så sjokkert på ham. Og jeg lo. For jeg forsto at det var et utslag av livsglede, noe som bobler over innvendig, noe som ikke har visnet eller forsteinet. 
Radar og stikkveier

Verre var det da han skjemte meg ut for vennene mine, i perioden da jeg ville være tøff, med de kuleste klærne og den riktige musikken. Da kunne han finne på å spole frem til en Return-låt på kassettspilleren, og synge enda hesere enn vokalisten. På full styrke inni Saaben. Mens jeg satt der med en kompis etter to, og kokte opp i baksetet. 

Ikke alle av mine venner var like heldige som meg. Pappa hadde en egen radar for de som trengte det. Ofte tok han frem gitaren og spilte litt sammen med dem. Eller bare hørte, snakket, var til stede. Selv om jeg ikke var hjemme. Han hadde ikke mistet kontakten med unggutten i seg selv. Det har han ikke ennå, selv om han er over 70.

I ettertid har flere fortalt meg hvor mye det betydde for dem. En som var naturlig og nær, uten spørsmål, krav og forventninger. Å bli sett uten å bli invadert.

Da jeg begynte på videregående på andre siden av byen forsov jeg meg ofte. Min far fikk meg alltid på skolen i tide. Han kjørte meg i drosjen, med skiltet på opptatt, gjennom hager og kirkegårder og himmelen vet hva. Min far har alltid kunnet stikkveiene.

Også de som ikke var stikkveier.

Forfengelig tenåring med poserende far i kulissene

Ikke redd for å feile​

Min far har aldri vært redd for å feile. Han har kastet seg ut i det meste han har hatt lyst til. Og har det ikke gått bra, har han forsøkt igjen. På den måten har han vist meg at det er greit å være feilfull. At det viktigste er å våge. At det går an å prøve igjen. Helt til du får det til. Da jeg ikke besto matteeksamen på skolen, sa han: Det kan være du stryker flere ganger. Du må bare ikke gi deg.

Jeg klarte det til slutt. Så vidt. Da åpnet min far sjampisen. Han brydde seg ikke om karakteren. For ham hadde jeg vunnet. 

Du vil falle mange ganger, jenta mi. Det er bare å reise seg og prøve igjen!

Brudd og nye dager

Da jeg ble voksen og opplevde mitt første samlivsbrudd, trodde jeg aldri jeg ville klare å smile igjen. Hvert pust føltes slitsomt, hver matbit uoverkommelig, hver dag endeløs. Smerten nektet å slippe taket. Og andres ord hjalp så godt som ingenting. Det var jo bare andres ord.

Hver dag kom pappa. Til leiligheten der jeg plutselig bodde helt alene, blant minner og knuste drømmer. Han sa ikke så mye. Så på tv. Småpratet, uten å kreve svar. Laget mat. Leste avisa. Vasket over gulvet.  Sov på sofaen. Jobbet. Kom tilbake. Og hver kveld før jeg la meg sa han det samme:

I morgen er det en ny dag.

Det var alt jeg klarte å forholde meg til, der og da. Det lille håpet gjorde det litt lettere å puste. Spise. Sove. Og jeg visste at han lå på sofaen der ute. Det fjernet ikke smerten, men den ble lettere å bære. Å vite at noen var med meg i mørket, og ikke forsøkte å hale meg ut i lyset.

Det tar tid å komme opp av mørke hull. Det krever tålmodighet. Det beste du kan gjøre for en som er på bunnen er å tilby deg å sitte ved siden av. Helt til vedkommende langsomt, men sikkert, begynner å klatre opp mot lyset igjen. 

Ler av egne tabber

Min far gråter like lett som han ler. Da han mistet onkelen sin, og jeg var syv år, trøstet jeg ham med svai rygg. Like ofte ler han, og gjerne av sine egne tabber. Han kan le av seg selv til han besvimer. Slik lærte jeg at det ikke gjør noe å dumme seg ut – tvert i mot produserer det gode historier. Og mennesker som klarer å le av seg selv er mye mer sjarmerende enn de selvhøytidelige. Dessuten skaper de en trygghet rundt seg: Rundt oss er det lov å gjøre feil og dumme seg ut.

Hele følelsesskalaen har vi hatt hjemme hos oss. Det har vært rom for både gleden og dritten, og alt i mellom, innenfor de fire veggene. Både min far og jeg har mye temperament. Av og til har taket hevet seg så høyt at jeg har lurt på om det vil komme ned igjen. Men heller det enn at taket senker seg ned og presser oksygenet ut av oss. Heller det enn å gå på tå hev i seig luft, der det føles umulig å bevege seg. Alt annet enn det rungende usagte som holder sårene åpne.

Høy temperatur er ikke farlig. Du dør ikke av feber, det er de lumske infeksjonen som kan ta knekken på deg.

Rakettoppskyting på hytta

Pappa lever ennå. Hver eneste dag. Til det fulle. Mine barn har fått en bestefar som er full av kjærlighet, følelser, temperament og galskap. Da vi markerte at sommeren var over med rakettskyting på hytta (vi har snåle tradisjoner i vår familie), og jeg så fargene eksplodere over svabergene, gikk det et lys opp for meg også. Det gikk opp for meg hvor mye min far har gitt ved å gjøre det enkleste av alt: Være seg selv. 

Han har vist meg at det ikke er farlig å vise seg sårbar, gråte, le høyt, bli forbannet, være frustrert. Følelser er ikke farlige. Sinne er topplokket som fyker av, og det kommer alltid på plass igjen. Tårer er følelser i flytende form. Latter er en feiring av livet. Frustrasjon glir som regel over i noe annet, og hverdagsirritasjon kan bli morsomme anekdoter i ettertid. Hvis alt gikk smertefritt, hva hadde vi hatt å le av?

Da min far kom hjem fra drosjeskiftene var han ikke opptatt av hva han hadde tjent, men av hvilke historier han hadde samlet. Han fortalte med hele kroppen, så min mor og jeg forsvant inn i et annet univers. Middagen ble magisk. Og denne evnen til å se de store fortellingene i de små episodene, å grave gullet ut av gråsteinen, smittet over på meg. Jeg begynte å skrive små historier selv. I dag er jeg forfatter og blogger, og lever av å formidle historier.

Pappa og bestefar

Verden trenger ekthet

Antisupermamma har jeg også blitt. For jeg tror verden trenger mer ekthet og galskap. Flere mennesker utenfor firkanten.

Den dagen min far går bort, vil det ikke bare være en personlig sorg over å miste en far. Det vil kjennes som et tap for samfunnet, som mister en av sine originaler. En som går foran og viser sine nyanser med rak rygg, uten filter, og på den måten inspirerer andre til å tørre å være seg selv.

Dessverre er det mange som forstår dette for sent. De hakker løs på seg selv halve livet, og føler at alt de gjør er feil, eller at de ikke strekker til. De kikker ut, på hva alle andre gjør, i stedet for å kikke inn og bli mer av seg selv.

Husk at det er dette barna dine, og hele samfunnet, trenger så sårt: 

Din ekthet. Din imperfeksjonisme. Din dose galskap. Ditt vakre, ufullkomne jeg.

Da blir livet enklere, morsommere, rikere, mer spennende – for deg og alle rundt. Så vær så snill, skap uperfekte ringer i vann.

"Morra di er gæren"

Jeg har arvet mye av galskapen fra min far. Det ser jeg på som en gave, som jeg tar godt vare på.  Kanskje kommer den dagen da noen sier til en av ungene mine: "Morra di er gæren".

Da håper jeg de reagerer som jeg gjorde den dagen i gata: Ja. Det er hun.

Og så leker de ufortrødent videre.

Hilsen Antisuperdatter 

Takk for galskapen og selvtilliten, pappa. 

Leave a Comment:

(16) comments

Tina 21. august 2016

Utrolig fin fortelling!

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Tusen takk Tina!

    Reply
Lena Ronge 22. august 2016

Nå fikk jeg et rusk i øyet. Mannen min også, da jeg leste høyt for ham.Takk!

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Å, så koselig Lena! Tusen takk for at du gjorde det! Hilsen Antisupermamma som svarer på kommentarer på ekte sent vis.

    Reply
Hilde 22. august 2016

For en super far du har!:-) <3

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Takk for kommentar <3 Ja, det har jeg virkelig!

    Reply
Randi 23. august 2016

Jeg var egentlig lei av dette antisupermaset i en hverdag hvor jeg strever med å finne meg selv i et følelsesmessig kaos av tidsklemmen, tidstyver, krangling, klemming og huslige sysler. Så leste jeg dette innlegget. Jeg trengte det. Tusen takk! Godt skrevet!

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Kjære Randi,
    Selv om det er over to år for sent svart på denne kommentaren (på ekte antisupert vis) så ønsker jeg å takke for det likevel! Og det er godt at innlegget ga deg noe, kjære mamma. Stå på videre! Klem fra Antisupermamma

    Reply
Merethe 24. august 2016

Så hærlig å læs!! Nu både flira æ og tåran trilla 🙂 Takk ska du ha!!

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Tusen takk kjære deg! Så hyggelig å høre at det traff! God førjulsklem fra Antisupermamma

    Reply
Unn 17. desember 2018

Herlig ❤️tusen takk for nydelig morsom og rørende lesing

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Bare hyggelig kjære deg. Og tusen takk for at du leser og kommenterer <3

    Reply
Nina 18. desember 2018

For en herlig fortelling om din far. Jeg sitter her med klump i halsen og tårer i øyekroken over den kjærligheten og stoltheten du formidler over din far. Og ikke minst kjenner jeg at han skulle jeg gjerne truffet.

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Kjære Nina. Tusen takk for at du deler og tar kontakt! Og det er så godt at du ser hva jeg mener, ikke minst hvordan pappa er <3 for han er herlig, og jeg er så heldig!
    Stor juleklem fra Antisupermamma

    Reply
Ann-Renee 18. desember 2018

Utrolig flott skrevet! Alle kunne trengt en pappa som deg. Skulle ønske jeg var litt sånn selv også. Men det er klarer jeg ikke…

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    Kjære Ann-Renee,
    Om det er hva du ønsker så anbefaler jeg deg å ta små skritt av gangen. Først gjør du små små ting som ingen andre legger merke til men som gjør DEG glad. Som du også kan kalle «galskap». Etterhvert vil det føles så godt og naturlig at det kommer mer av seg selv. Da kommer også selvtilliten, og du blir en glede for mange mange! <3 Antisuper klem fra meg.

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: