sep 30

Har du opplevd at fireårskontrollen ikke gikk helt som forventet?

Alt virket normalt

Vi hadde ikke forberedt minstemann på fireårskontrollen. Jeg sa bare i farten, nærmest på vei hjem, at vi skulle en tur innom helsestasjonen. Jeg hadde nesten glemt det. Alt virket normalt med gutten, så vidt jeg kunne observere i kaoset (med to små barn til, pluss en bikkje). Sånn er det ofte med nummer tre i flokken, ikke sant?

Likevel var det som om han forsto hva vi skulle, for i bilen sa han høyt og tydelig hva han het, både fornavn og etternavn, opplyste om hvilken barnehage han gikk i og hvor gammel han var. Han sa til og med at jeg het Kristine Storli Henningsen, også kalt mamma og muttern. Imponerende! Helt uten at jeg hadde sagt noe annet enn at vi skulle på helsestasjonen. Sannsynligvis har han hørt noe av en av de andre ungene i barnehagen, tenkte jeg. Og tenkte at dette kom til å bli ren plankekjøring. 

Så feil kan man ta.

Liam Piam

Det første helsesøster spurte om var: Hva heter du?

– Liam Piam.

Først så hun på meg. Jada, barn får mer og mer originale navn. Men nei, jeg har ikke kalt ham for Liam Piam.

Så kikket hun på sønnen min og gjentok spørsmålet: Hva heter du?

– Liam Piam.

Fire ganger etter hverandre svarte han dette. Uten å le. Uten å blunke. 

Jaså, så dere har øvd?

Nå begynte helsesøster å få en bekymringsrynke i pannen. Og jeg satt der, med et smil som ble stadig stivere, og forsøkte desperat i snakke fornuft til guttungen. Til slutt nærmest ropte jeg det ut i desperasjon: Men du vet jo hva du heter til etternavn, Liam? Du sa det jo på vei hit!

Da rettet blikket hennes seg mot meg. Jaså, sa hun, så dere har øvd litt på forhånd?

Nei, svarte jeg. og det var jo sant. Likevel føltes det som å ha blitt tatt på fersken i juks. 

Liam svarte greit på hvor gammel han har. Jeg trakk et lettelsens sukk, og tenkte at nå var alt i orden igjen, resten ville bli plankekjøring. 

Jeg tok feil, igjen.

Lamper på ørene

Da helsesøster spurte om hva Liam hadde på hodet, sa han:  Jeg vet ikke. 

Og dette var det originale svaret da helsesøster spurte om hva man gjorde med en lampe: Har den på ørene.

Helsesøster så skarpt på meg bak brilleglassene og sa: Jeg vet ikke med dere, men hjemme hos oss går vi ikke med lamper på ørene.

Jeg hadde lyst til å rope ut: Det gjør vi for f*** ikke hos oss heller. Ingenting er galt med oss – vi er helt normale mennesker!

Hemmelige signaler 

Men jeg så trolig smågal ut der jeg satt på stolen og desperat forsøkte å signalisere til sønnen min bak ryggen til helsesøster. Jeg hvisket (hveste!) og mimet svarene, men han ignorerte meg fullstendig. Og beholdt pokerfjeset. På ett tidspunkt var jeg redd han ikke tullet. Hadde det rablet for ham? Eller kunne han virkelig ikke disse tingene, hadde jeg vært så blind for min egen sønn?

Under hørseltesten, der man skal heve én finger i været for hver lyd, og helsesøster spurte om hva han hørte, hvisket han:

– Jeg hører ... Jeg hører ... Lego Star Wars! 

Og slik gikk det, i de underligste utsagn, eller bare dette: Jeg vet ikke.

Til slutt nådde jeg det absolutte nullpunkt. Jeg lente meg over lille lekebordet, så duploklossene raste ned på gulvet, og ropte til sønnen min: Jo, Liam, du vet, du vet, du vet! Jeg vet at du vet!

Da tok helsesøster en avgjørelse om å avslutte testen, og sa hun ville kalle oss inn igjen på nytt.

Liam virket fullstendig uberørt, og godt fornøyd med at vi endelig skulle forlate helsestasjonen.

Hvorfor sa du ikke det i sted?

Jeg var rimelig gåen da vi satte oss i bilen. Da vi kom til det første lyskrysset kikket jeg på sønnen min i bakspeilet og spurte:

– Hva har du på hodet, Liam?

– Hår.

– Ja, nettopp! Og hva gjør vi med rømmen som er i handleposen? 

– Setter den på middagsbordet.

– Akkurat! Hva heter du, da?

– Liam Storli Henningsen.

– Men du vet jo alt dette! Hvorfor i all verden ga du ikke de riktige svarene til helsesøster?

– Jeg vet ikke.

Aaargh, fireåringer!

Hilsen Antisupermamma 😀

PS! Slik ser han ut i dag (til venstre på bildet), noen år senere. Like avslappet som på fireårskontrollen. Og hvis du lurte på det? Ingenting er galt med guttungen – bortsett fra at han ikke er så glad i å gjøre som han blir fortalt.

Leave a Comment:

(11) comments

Lene 7. oktober 2013

Haha, gøy! Jeg lo høyt, høres ut som vår helsesøster dette her

Reply
    Kristine Henningsen 21. januar 2019

    Så gøy! Bekalger for supersent svar, ekte antisuper stil, i alle fall. Ja, har hørt om flere slike helsesøstere. Mon tro hvorfor de er sånn?

    Reply
yvonne jensen 13. oktober 2013

Sukk, skulle skrive noen ord om kaoset når vi var på fireårskontroll med eldstemann, men jeg velger heller å si at «jeg husker ikke» 😉 Men kan nevne noen ord om en dukke som spiste av potten, dinglebær i rumpasangen og selvfølgelig «vet ikke».

(Hva er alternativet når jeg ikke tror jeg er «human». Føler meg mye, mye mer som en blekksprut etter at jeg ble mor!)

Reply
    Kærra 23. august 2014

    akkurat bleksprut ja ! 😀

    Reply
    Kristine Henningsen 21. januar 2019

    Haha, herlig sagt!

    Reply
Kimberly Barlie 3. februar 2014

Studiegruppen min er i gang med prosjektpraksis og vi trenger fremdeles noen fler svar til undersøkelsen vår. Dersom dette er aktuelt for deg å svare på eller for noen du kjenner blir vi takknemlige for hjelp.

Vi er en gruppe 2års-sykepleierstudenter fra Høyskolen i Oslo og Akershus som har praksis knyttet til en svangerskapspoliklinikk. Vi skriver prosjektoppgave om fødselsangst, og ønsker at mødre som har opplevd dette kunne tatt seg noen minutter på å svare på vår spørreundersøkelse (åpne lenken under). Svarfristen er Onsdag 5.2.14. Håper så mange som mulig kan delta, på forhånd takk!

https://www.surveymonkey.com/s/H5TQXH5

Reply
    Kristine Henningsen 21. januar 2019

    Litt sent kanskje haha. Beklager det.

    Reply
Kærra 23. august 2014

haha LER 😀

Reply
    Kristine Henningsen 21. januar 2019

    Så bra! Latter er godt for sjela!

    Reply
Åse 25. januar 2019

Min mann tok med fireåringen på fireårskontrakt. Vi var superavslappet, vi visste at han var en trygg og normal liten gutt og ville takle alt. Idet de kom inn på kontoret til helsepleieren begynte gutten vår å hylgråte. Han gråt utrøstelig i 20 minutter og klarte ikke å gi et eneste svar. Mannen min ble sendt hjem med beskjed om at helsestasjonen skulle ta kontakt med barnehagen for å møte ham der… (min tanke: altså i en setting der de slemme og skremmende foreldrene ikke var tilstede). Da de kom hjem, gikk minsten og la seg og sov i fem timer. På spørsmål om hva som hadde skjeddd fortalte han at han hadde hatt så grusomt vondt i øret at han bare måtte gråte. En tur til legen – ørebetennelse. Jeg ringte helsestasjonen og fikk under tvil ny avtale en måned senere…

Reply
    Kristine Henningsen 1. februar 2019

    Så trist at det må bli sånn! Fint at vi har et helsevesen som prøver å passe på barna våre, men det trenger ikke være det samme som å sette foreldre flest under tvil.
    Håper det ordnet seg til det beste for dere!

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: