Har du vært på fireårskontrollen noen gang? Og det gikk litt annerledes enn ventet?
Altså, det er mulig det bare er meg. Eller mine barn.
Men det er som om de svarer og gjør helt andre ting enn ellers, når vi kommer på fireårskontrollen på helsestasjonen.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er glad det er siste gang. Og siste gang, det var i dag.
Den berømte Fireårskontrollen
Vi hadde ikke forberedt minstemann på fireårskontrollen i det hele tatt. Bare at vi skulle en tur på helsestasjonen. Men det var som om han skjønte det, for i bilen sa han høyt og tydelig hva han het, både fornavn og begge etternavn, hvilken barnehage han gikk i og hvor gammel han var. Han sa til og med at jeg het Kristine Storli Henningsen, også kalt mamma og muttern. Imponerende.
Da vi kom inn til helsesøster derimot, fikk fløyten en helt annen låt. Hva heter du for noe, spurte hun. Han så på henne med verdens mest selvsikre glis og sa:
-Liam Piam!
Ja, ha ha, helsesøster og jeg lo litt. Og så spurte hun igjen: Hva heter du for noe?
– Liam Piam!
Når helsesøster skuler
Nå var hun ikke fullt så mild i målet.
Og jeg satt der, smilet begynte å bli litt krampeaktig, og forsøkte å lokke ordene ut av fireåringen: Men du vet da hva du heter til etternavn, Liam? Du sa det jo på vei hit!
– Jaså, så dere har øvd litt på forhånd, sa helsesøster og så litt skarpt på meg.
Nei, sa jeg, lettere indignert, absolutt ikke! Og selv om jeg kunne ha vært troende til det, så snakket jeg helt, helt sant. Liam svarte greit på hvor gammel han har. Men da hun spurte han om hva han hadde på hodet, altså hår, sa han: Jeg vet ikke. Og sånn svarte han i grunnen på de aller fleste spørsmålene: Jeg vet ikke. Eller riv ruskende galt, på ting han absolutt vet. Som hva man gjør med en lampe: Har den på ørene. Har den på ørene. Helsesøster så litt sjokkert på meg bak brillene og sa: Jeg vet ikke med dere, men hjemme hos oss går vi ikke med lamper på ørene.
Tegnspråk bak ryggen til helsesøster
Og slik fortsatte Fireårskontrollen. Jeg ble mer og mer fortvilet, og gjorde tegnspråk bak ryggen til helsesøster, prøvde å hviske og mime svarene til ham, men forgjeves. Og under hørselstesten, der han skal ta opp en finger for hver lyd, hvisket han bare: Jeg hører … Lego Star Wars. Og ellers gikk det i de underligste utsagn, eller rett og slett: Jeg vet ikke. Til slutt lå jeg over det lille bordet og nærmest ropte det til ham: Jo, du vet! Jeg vet at du vet!! Helsesøster så på meg som om jeg var lettere nevrotisk, og lurte sikkert på om hun skulle ringe inn en bekymringsmelding (på meg, altså). Fullstendig blind for eget barn. Eller i total fornektelse.
Jeg vet ikke
Så kommer vi ut etterpå, og jeg er rimelig gåen. En smule oppgitt spør jeg:
– Hva har du på hodet, Liam.
– Hår, vel!
– Ja, nettopp! Og hva gjør vi med rømmen som er nede i posen?
– Setter den på middagsbordet!
– Ja, nettopp! Så hvorfor i all verden sa du ikke det inne hos helsesøster?
– Jeg vet ikke.
Aaargh! Fireåringer, altså!
