feb 27

Hå hå, bare vent!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne setningen opp gjennom årene. 

Det begynner allerede når man er kjærester. 

​Gru deg til fødselen 

I forelskelsens rus føler man seg som Romeo og Julie, og er rygg mot rygg mot verden. Helt til bedreviterne avgir sin dom: Hå hå! Bare vent til barna kommer. Det er først da dere ser om forholdet er liv laga. 

Så begynner du å få en liten kul på magen og gleder deg over kjærlighetsbarnet som vokser frem.
Men bare vent! Når du kommer lenger ut i svangerskapet er det ikke så rosenrødt lenger, kan bedreviterne fortelle deg.
Du blir tung og lei og bare gleder deg til å skvise ungen ut. 

Og du? Det er bare å grue seg til fødselen også – du kommer til å skrike etter dop og maskingevær, og ikke klare å sitte normalt på en måned. 

... men den er bare et komma

Så er du endelig fødselen over, og dere ser på det lille nurket med hjerter i øynene.
Men fødselen er bare et komma, kan oraklene fortelle deg, det er nå den virkelige jobben begynner.

Du kommer deg gjennom de tre første månedene, og føler du er over den verste kneika. Søvnen begynner kanskje å regulere seg, og bleieskiftene var ikke så ille som du hadde trodd. 

Men bare vent! Når poden begynner med fast føde blir det uutholdelig å skifte bleier. For ikke å snakke om når tennene melder sin ankomst. Da blir det ikke mye søvn å få, kan jeg love deg.

Så overlever du det også. Men bare vent! Når ungen begynner å gå, det er da det virkelige marerittet starter. Da må du gjete henne overalt og kan glemme å gå på do alene.

Gjeting, basilusker og trass

Så er du over gjetefasen  og gleder deg over at nurket har begynt i barnehage. Endelig kaffepauser og voksenkontakt igjen.
Hå hå! Kaffepause? Voksenkontakt? Bare vent! Nå kommer du til å bli smittet med alskens basilusker og være sykmeldt fra jobben annen hver uke.

Men du kommer deg gjennom den fasen også. Og da er det surfing noen år fremover, vel?

Surfing? Nå kommer trassalderen, jenta mi. Du har ikke opplevd vilje før nå. Slepe ham hylende med deg hjem fra barnehagen. Raserianfall på kjøpesenteret. Slåss på henne strømpebuksen. Ligge halvdød i en meterlang seng til hun bestemmer seg for at det er greit å sove, sånn rett før midnatt.

Men du kommer deg over det også. Og nå har du faktisk tid til å trekke pusten litt, i følge "bare vent"- menneskene. Hvis du ikke har fått nummer to da. Da får du hele regla med at "en er som ingen, men to er som ti”. 

... og så kommer tenårene

Så begynner barna på skolen. Årene løper avgårde og hverdagen er som et maratonløp av lekser, fotballcuper, dorullsalg, dugnader, foreldremøter. Du kommer til å føle at du har startet på skolen selv, så mye må du involvere deg. 

Og ja, du gjettet riktig: Bare vent! For snart kommer det mest krevende av alt: Tenårene. Stålsett deg, for du har ikke opplevd noe før denne fasen. Smugrøyking, drikking, overnatting hos kjærester, utestengelser fra venneflokken, svingende hormoner, tatoveringer, drama og mer drama. Og ikke før har du trukket pusten, så er de unge voksne og skal ha hjelp til flytting og penger til å reise til en øy i Malaysia med backpackere du ikke kjenner og ...

men hva skjer nå? Her snur "bare vent"-menneskene på skråsikkerflisa.

Lengte tilbake, sa du?

Nå vil de plutselig at du skal begynne å lengte tilbake. Til alt du har grudd deg til og gått gjennom. Fødsel, amming, bleieskift, de første skrittene, tannfellingen, skolestarten, maratonløpet, tenårene. Nå kommer det et rosa lys rundt utfordringene og frustrasjonene. Tiden går så fort, sier de, du må nyte hvert sekund mens ungene er små. Var det ikke vidunderlig den gangen de var babyer og du kunne sitte hele dagen og snuse dem inn? Da de alltid var like ekstatiske når du viste deg i barnehageporten? Ga deg ditt første tannløse smil? Plukket markblomster til deg på veien hjem fra skolen? Ville rømme hjemmefra når de ikke fikk viljen sin, og endte opp i hagen?

Barn, foreldre og livsfaser er forskjellige. Det er bare du som vet hva du synes er utfordrende, og hva du nyter, uansett alder. Derfor skal vi ikke gå rundt å fortelle hverandre hvordan alt skal bli, hva vi burde føle og tenke, hva vi skal grue eller glede oss til, være glad vi er ferdige med eller lengte tilbake til.

Dessuten er det meningsløst å grue seg til fremtiden. Det du forbereder deg på som mor trenger slett ikke å komme, mens det du ikke forbereder deg på kan treffe deg i ansiktet på et hvilket som helst tidspunkt. 

Så forsøk å være her og nå, som best du kan, enten du nyter en harmonisk stund med familien eller har lyst til å slenge dem ut av vinduet. Familielivet er ikke en oppgave du skal bli ferdig med, eller løse, det er her og nå, hele tiden, og skal leves, på vondt og godt. 

Hilsen Antisupermamma 🙂

(nyter øyeblikkene og forsøker å håndtere resten – uansett alder)

PS! I kveld er det siste mulighet til å stemme meg fram til finalen i "Vixen Awards 2019". Hvordan i all verden havnet jeg som semifinalist i kategorien "Folkets Favoritt" blant alle disse eminente bloggerne? Ikke vet jeg, men jeg er evig takknemlig for alle som har stemt meg frem. Det betydde mye, etter årevis med drifting og skriving av denne bloggen. Kommer jeg til finalen, lover jeg å stille med vrengt bukse bakfrem, slik jeg av og til ble observert under levering i barnehagen (dette er en historie for seg selv). Her kan du stemme meg frem, og kanskje se et uperfekt innslag blant de strigla bloggerne på Vixen: Folkets favoritt. Jeg krysser fingrene og er ALTFOR spent (apropos hva man ikke forberede seg på, lzm).


Leave a Comment:

Leave a Comment: