des 09

Barn er ikke små voksne, er et velkjent utsagn. Nettopp derfor reagerer jeg på bemerkninger som ”du skal behandle barna like respektfullt som du behandler mannen din. Brøler du til ham når han ikke gjør som du sier, kanskje? Eller truer med å ta fra ham datamaskinen?”.

"Hvis du bare skal sitte foran skjermen ..."

For det første: Ja, av og til gjør jeg det. Visse perioder av måneden kan jeg høres ut som en vrang løvinne. Og hvis han sitter for mye foran PC-en, kan det være jeg sier ukorrekte ting som ”hvis du bare skal sitte foran den skjermen, så vet jeg faktisk ikke hva vi gjør sammen”. Ideelt sett burde jeg sagt vennlig: ”Kjære, nå trenger jeg at du legger vekk den PC-en og er sammen med meg”. Og i stedet for å være en premenstruell heks, burde jeg gått løs på en punchingball i kjelleren. Av og til klarer jeg det. Mesteparten av tiden er jeg et feilbarlig menneske. Akkurat som resten av flokken.

Tankeeksperiment

Men det er noen vesentlige forskjeller innad i flokken: To er voksne og tre er barn. Like enkelt som det kan være å snakke fornuftig med mannen min, like umulig kan det være med barna. Nettopp derfor er det oppføre seg likt mot voksne og barn i alle situasjoner.  

For å illustrere dette har jeg laget et tankeeksperiment. Jeg forestiller meg at mannen min er en treåring. Ville jeg ha reagert annerledes på hverdagsutfordringene?

Beslutningsvegring og repeterende nyheter 

Det begynner når vi skal ut av døren om morgenen. Først vil han se nyhetene, helst spole tilbake og se dem flere ganger etter hverandre. Så, når jeg endelig får fra ham fjernkontrollen, klarer han ikke bestemme seg for hva slags slips han skal ha. Straks han har bestemt seg for det svarte, vil han ha det blå. Klokka går. Og sjefen min har ikke forståelse for menn med beslutningsvegring. Så i stedet for å si at det er en menneskerett å få velge slips selv, og snu ryggen til mens han bestemmer seg (hvilket kan ta halve dagen), er det mulig jeg truer med å ta yoghurten ut av matpakken hans. Yoghurt er det beste han vet, og det eneste sikre kortet jeg har i denne situasjonen. Jeg gjør det ikke for å være slem, jeg gjør det for å beholde jobben.

"jeg SKAL ha på meg finskoene!"

Jeg SKAL ha på meg finskoene!

Vil ikke gi slipp

Så er det å sette ham av på jobben. Han er veldig glad i meg og vil absolutt ikke gi slipp. Jeg elsker ham mer enn noe annet i verden, men jeg må rive meg løs – oog sjefen trekker han med seg inn. ”Kom nå”, sier han vennlig, ”I dag har vi masse morsomme arbeidsoppgaver til deg”.

Nå blir jeg ikke sint, bare lei meg. Gråter han ennå? Når jeg kommer frem på jobben ringer jeg sjefen hans og spør om alt er i orden. Ja da, sier han, han sender mail og programmerer og drikker kaffe og har mange å snakke med. Jeg kan bare ta det med ro.

Og da gjør jeg det – nyter noen timer for meg selv til vi sees igjen.

Klamrer seg til pulten

Når jeg skal hente ham på jobben vil han ikke hjem. Først klamrer han seg til pulten og brøler at han bare skal sende eeeen maaaail tiiiil. Når vi kommer ut i gangen vil han bare trykke på knappen på vannmaskinen. Og når jeg endelig får ham ut, vil han leke katt og mus-leken i stedet for å gå inn i bilen. Han slenger fra seg stresskofferten og springer rundt bilene mens han ler henrykt. Hver gang jeg prøver å bruke min myndige stemme blir det enda morsommere.

Nei, jeg tar ikke på meg godsmilet og sier ”nå kommer jeg og tar deg”, mens vi begge er i ferd med å bli rygget ned av andre biler. Jeg truer rett og slett med at han ikke får bruke PC-en sin hjemme hvis han ikke kommer NÅ. Det er ikke for å være slem, det er fordi jeg er sulten, sliten og redd.

Slett ikke sulten

Når vi kommer hjem setter jeg ham foran PC-en mens jeg lager mat. Men når middagen er ferdig vil han ikke komme. Han er slett ikke sulten og vil mye heller holde på med maskinen sin. Nei, sier jeg, nok PC for i dag. Og selv om han hyler og gråter, så klapper jeg igjen maskinen. For jeg vet at det er små sjanser for at han lukker den på egen hånd. 

Når jeg endelig får ham bort til bordet spiser han bare en bit fisk og griner på nesen. Uansett hvor mye jeg sier ”mm, dette var godt” og forteller at fisk er bra for kroppen. Da er det godt mulig at jeg blir på gråten og sier at musklene hans vil svinne bort hvis han ikke spiser litt, at han kan risikere å dø av underernæring. Jeg sier det ikke for å være slem. Jeg sier det fordi jeg vil beholde ham lengst mulig.

Han kommer aldri til å gi den fra seg frivillig

Han gir deg ALDRI fra seg frivillig

Vil bare spille på telefonen

Nå burde jeg ha snakket med ham. Men jeg har sånn behov for å slappe av litt. Så jeg ringer en venninne. Da vil han enten si ”hei” til henne hele tiden eller spille på telefonen min. TV-en er plutselig helt uinteressant. Og selv om jeg forstår at han bare vil være med i samtalen, kan det hende jeg finner frem en pakke kjeks, PC-en igjen (hurra for inkonsekvente mammaer) eller gjør noe annet upedagogisk. Jeg gjør det ikke fordi jeg er dum eller likegyldig. Jeg gjør det fordi jeg har et desperat behov for noen minutters ro etter en lang dag.

Vil ikke legge seg

Når det er sengetid vil han absolutt ikke legge seg. Og jeg vet at han kommer til å være trøtt og sur hvis han får for lite søvn. Flere ganger står han opp fra sengen og gjemmer seg fnisende og halvnaken bak planter og gardiner. Når jeg rolig og vennlig viser ham til sengen igjen, etter utallige klemmer og nattahistorier, er det mulig jeg tyr til en tom trussel: ”Hvis du ikke legger deg til å sove nå kan du glemme den fotballturen med gutta”. Eller jeg brøler sooooov med gråten i halsen.

Og endelig sovner han. Etter et par timer sover jeg også. I løpet av natten kan det hende jeg våkner med en fottromme mot magen eller en finger i øret. Men tross alt, så ligger han ikke lenger og hyler etter puppen min hele natten.

Gjemmeleken klokken 22.00 ...

Ingenting er morsommere enn gjemmeleken etter leggetid

Grenseløse i sine behov

Barn er grenseløse i sine behov. De er for små til å være fornuftige, og forhandle, og hjernen klarer ikke å regulere følelser på samme måter som hos oss. Og du er bare et menneske, som på en eller annen måte må overleve og ta vare på dine egne behov oppi den kaotiske hverdagen. Det vil være desperate stunder der du gjør ting du ikke er stolt av og der du i hodet ditt vet bedre. Men teori og praksis er to forskjellige ting. Det vet alle som har barn. Så ikke døm deg selv så hardt. Ut fra situasjonen gjør du trolig så godt du kan. Og innenfor husets fire vegger, og utenfor Facebook-veggen, er vi som regel ganske antisupre, alle sammen. 

Trøsteklem fra Antisupermamma

Enten så går det bra eller så går det over

Leave a Comment:

(2) comments

Synne Arnesen 10. desember 2018

Hahhaahaaaaaaaaaaaaaaaa 😀 SÅ bra!!!!!

Reply
    Kristine Henningsen 18. desember 2018

    😀

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: