Barn er ikke små voksne, er et velkjent og sant utsagn. Nettopp derfor reagerer jeg på bemerkninger som ”du skal behandle barna like respektfullt som du behandler mannen din. Brøler du til ham når han ikke gjør som du sier, kanskje? Eller truer med å ta fra ham datamaskinen?”.
For det første: Ja, det gjør jeg. Visse perioder av måneden kan jeg absolutt høres ut som en vrang løvinne. Og hvis han sitter for mye foran PC-en, kan det være jeg sier ukorrekte ting som ”hvis du bare skal sitte foran den skjermen, så vet jeg faktisk ikke hva vi gjør sammen”. Ideelt sett burde jeg ha smilt vennlig og sagt: ”Kjære, nå trenger jeg at du legger vekk den PC-en og er sammen med meg litt. Kan du klare det, tror du?”. Og i stedet for å være en premenstruell heks, burde jeg ha gått løs på en punchingball i kjelleren. Av og til klarer jeg det. Mesteparten av tiden er jeg et helt feilbarlig menneske. Det er min mann også. Og det er alle mine barn.
Og så er vi barn og voksne, med et godt skille i mellom. Der det er mulig å snakke fornuft med en voksen, eller forhandle, er det av og til umulig med et lite barn. Derfor er det også umulig å behandle voksne og barn likt. Det er logisk, ikke sant? Og for å illustrere det har jeg laget et lite tankeeksperiment. Jeg forestiller meg at mannen min er en treåring. Ville jeg ha reagert noe annerledes på hverdagsutfordringene?
Det begynner når vi skal ut av døren om morgenen. Først vil han se nyhetene, helst spole tilbake og se dem flere ganger etter hverandre. Så, når jeg endelig får fra ham fjernkontrollen, klarer han ikke bestemme seg for hva slags slips han skal ha. Straks han har bestemt seg for det svarte, vil han ha det blå. Klokka går. Og sjefen min har ikke forståelse for menn med beslutningsvegring. Så i stedet for å si at det er en menneskerett å få velge slips selv og snu ryggen til mens han bestemmer seg (hvilket kan ta halve dagen), er det mulig jeg truer med å ta ut yoghurten av matpakken hans. Yoghurt er nemlig det beste han vet – og det eneste sikre kortet jeg har i denne situasjonen. Jeg gjør det ikke for å være slem, jeg gjør det for å beholde jobben.
«jeg SKAL ha på meg finskoene!»
Så er det å sette ham av på jobben. Han er veldig glad i meg og vil absolutt ikke gi slipp. Jeg elsker ham mer enn noe annet i verden. Men jeg må rive meg løs og sjefen trekker han med seg inn. ”Kom nå”, sier han vennlig, ”I dag har vi masse morsomme arbeidsoppgaver til deg!”. Her blir jeg selvsagt ikke sint, bare lei meg. Så jeg må ringe sjefen hans når jeg kommer frem til min egen jobb og spørre om alt er i orden. Ja da, sier han, han sender mail og programmerer og henter seg kaffe og har mange å snakke med. Jeg kan bare ta det med ro! Og da gjør jeg det – nyter noen timer for meg selv.
Når jeg skal hente ham på jobben derimot, vil han ikke hjem. Først klamrer han seg til pulten og brøler at han bare skal sende eeeen maaaail tiiiil! Når vi kommer ut i gangen vil han bare trykke på knappen på vannmaskinen. Og når jeg endelig får ham ut, vil han leke katt og mus-leken i stedet for å gå inn i bilen. Han slenger fra seg stresskofferten og springer rundt bilene mens han ler henrykt. Når jeg prøver å bruke min myndige stemme blir det enda morsommere. Da er det ikke sikkert jeg tar på meg lurifaksblikket og sier ”nå kommer jeg og tar deg” mens vi begge er i ferd med å bli rygget ned av andre biler. Det er heller sannsynlig at jeg truer med at han ikke får bruke PC-en sin hvis han ikke kommer. Det er ikke for å være slem, det er fordi jeg er sulten, sliten og redd.
Når vi kommer hjem setter jeg ham foran PC-en mens jeg lager mat. Og når jeg endelig er ferdig, vil han ikke komme. Han er slett ikke sulten og vil mye heller holde på med maskinen sin. Nei, sier jeg, nok PC for i dag. Og selv om han hyler og gråter, så klapper jeg igjen maskinen. For jeg vet at det er små sjanser for at han lukker den på egen hånd. Når jeg endelig får ham bort til bordet spiser han bare en bit fisk og griner på nesen. Uansett hvor mye jeg sier ”mm” og forteller at fisk er bra for hjertet og prøver å skape god stemning rundt bordet. Da er det godt mulig at jeg blir på gråten og sier at musklene hans vil svinne bort hvis han ikke spiser litt, at han kan dø av underernæring. Jeg sier det ikke for å være slem. Jeg sier det fordi jeg vil beholde ham lengst mulig.
Han kommer aldri til å gi den fra seg frivillig
Nå burde jeg ha snakket litt med ham. Men jeg har sånn behov for å slappe av litt. Så jeg ringer en venninne. Da vil han enten si ”hei” til henne hele tiden eller spille på telefonen min. TV-en er plutselig helt uinteressant. Og selv om jeg forstår at han bare vil være med i samtalen, kan det godt være jeg finner frem en is, PC-en igjen (hurra for de inkonsekvente) eller gjør noe annet upedagogisk som kan gi meg noen minutter. Jeg gjør det ikke fordi jeg er dum eller likegyldig. Jeg gjør det fordi jeg er en sliten mamma med et desperat behov for å slappe av.
Når det er sengetid vil han ikke legge seg. Og jeg vet at han kommer til å være trøtt og sur hvis han ikke sover nok. Flere ganger står han opp igjen fra sengen og gjemmer seg fnisende og halvnaken blant dører og planter og gardiner. Og når jeg rolig og vennlig viser ham til sengen igjen, etter utallige klemmer og historier, er det mulig jeg tyr til en tom trussel: ”Hvis du ikke legger deg til å sove nå, kan du glemme den fotballturen med gutta”. Eller jeg brøler ”sooooov” med gråten i halsen. Og endelig sovner han. Etter et par timer sover jeg også. I løpet av natten våkner jeg med en fottromme mot magen eller en finger i øret. Men tross alt, tenker jeg, så ligger han ikke lenger og hyler etter puppen min hele natten.
Gjemmeleken er morsomt rundt midnatt …
Barn er grenseløse i sine behov, de er for små til å forstå forhandling og fornuft og alt det der. De er rett og slett et barn og ikke voksne. Og jeg er bare et mammamenneske, som på en eller annen måte må overleve og ta vare på mine egne behov oppi det hele. Det vil være desperate stunder der jeg gjør ting jeg ikke er stolt av og der jeg i hodet mitt vet så mye bedre. Men teori og praksis er to forskjellige ting. Det vet alle som har barn. Så ikke døm deg selv så hardt. Ut fra situasjonen gjør du trolig så godt du kan. Og innenfor husets fire vegger og utenfor Facebook-veggen er vi som regel ganske antisupre, alle sammen. Vi er rett og slett mennesker.
Klem fra Antisupermamma
