mar 02

Hva var det som fascinerte meg sånn ved Albert Åberg-universet som barn? Jeg tror det var dette enkle og samtidig mystiske livet. De levde der, side om side i leiligheten, Albert og faren, med sine små og store hendelser, gleder og utfordringer. Uten en mamma. Og med jevnlig besøk av Skybert, denne karakteren som jeg ikke helt forsto om var et ”ekte” spøkelse eller bare i Alberts hode.

Det var en egen ro hos den lille familien Åberg, selv når stemningen surnet eller ikke alt gikk etter planen . Alt skjedde i sakte tempo, eller kanskje det het normalfart den gangen. Pappaen så ut til å ha kronisk lav puls. Han svinset ikke rundt og sørget for at Albert fikk i seg mat fra bunnen av, stresset med å kjøre ham til fotball, karate, svømming og piano, leste pedagogiske eventyrer på sengekanten, svarte alle de  570 gangene han ropte i løpet av dagen, kastet seg på skitur til Kikut hver helg, utstyrt Albert med ishockethjelm og vernehansker hver gang han skulle holde holde på med hammer og spiker. Trærne utenfor hadde fått avsagde greiner og sanden gjort støtsikker.

Nei, pappaen til Albert satt bak avisen med pipa og en kopp kaffe, og mumler til svar mens han leste. Av og til sa han noe, som røpet at en del av ham fulgte halvt med i bakgrunnen, og at radaren kom når det var grunn til det: forsiktig med hammeren, Albert.

Av og til var pappa Åberg sur. Han var rett og slett ute av humør, enten for noe Albert hadde gjort eller for noe helt annet. Ingen av dem laget noe drama ut av det. Kanskje snakket de litt om det på sengekanten.

For det er jo helt naturlig, ikke sant? Vi lever oppå hverandre, døgnet rundt, og ingen kan være blide fra morgen til kveld. Vi får hverandres smil og glede, og vi må tåle hverandres surhet og irritasjon.

Det er ikke sånn at vi mister alle følelsene på skalaen selv om vi blir foreldre, og bare blidheten og tålmodigheten står tilbake. 

Men hvordan ville det ha vært hvis pappa Åberg levde i dag, og var  en kvinne?

Trolig ville bøkene og filmene ville skapt furore i alle kanaler. Hun ville blitt hengt ut på sosiale medier. En mamma som satt bak avisa med pipa og mumlet ”pass deg for hammeren” når poden holdt på med sine kreative prosjekter? Som tillot seg å være sur? Som tenkte på egne behov, ja, var regelrett lat noen timer.

Jeg har skjønt at jeg i stor grad ligner pappaen til Albert Åberg. For det meste i bakgrunnen og med ungeradaren på. Av og til stepper jeg inn på deres arena, når de trenger det eller jeg har overskudd til å tulle og tøyse.

For ja, det er fullt mulig å være en mamma som ikke konstant løper rundt og tørker svetten mens hun forsøker å fikse et hvert problem og oppfylle hele familiens behov. Det verste av alt: Jeg tror det blir bedre inneklima av det også.

Etter at ungene nådde en viss alder og sluttet å fly formålsløst rundt der det var vann eller biler, har jeg sluttet å fotfølge dem. Jeg lar dem holde på med sine kreative prosjekter. De har fått utforske verden uten et sikkerhetshelikopter rundt seg, med en pilot som konstant har roperten mot dem: Ikke så høyt opp! Nei, du kan ikke gå inn der! Nå må du la henne få leken, da. Er du tørst? Nå tror jeg du begynner å bli trøtt. Ikke skjær deg på den, nå da. Skal mamma hjelpe deg? 

De vet jeg er der. I bakgrunnen. Tilgjengelig når det begynner å brenne. Da setter jeg plaster på et sår, tørker noen tårer, hjelper med noe som er for tungt eller sitter for godt fast. Ellers har de fått lov til å snuble og gråte. Oppdage og le. Ikke klare og bli fortvilet. Mestre og være stolte.

Akkurat som pappaen til Albert alltid er til stede for Albert - uten å glemme sine egne behov. På den måten holder han seg, stort sett, tilfreds og i vater. Og da blir Albert det samme, Dessuten lar han Albert tåle ubehag, han viser egne følelser, han stoler på at Alvert skal få det til.

mailerDe kommer alltid, alltid, fra kvinner. Som er fortvilet og utslitte. Som bruker hele dagen og lange kvelden på å forsøke å fikse alt for ungene og dekke deres minste behov. Og er de fornøyde med jobben de gjør? Langt i fra. De setter så strenge krav til seg selv at det aldri blir godt nok. Har de tatt hensyn til seg selv, og kjenner på glede og overskudd, så stikker det i magen. Jeg burde vel heller gjort noe for ungene? Og gjør de for mye for ungene, og ender med å bli slitne og irriterte, så får de dårlig samvittighet fordi de snappet til dem.

Mammaer er sin egen nådeløse bøddel, og straffer seg selv hardere enn de ville behandlet sin verste fiende. Vi tar som em selvfølge den beinharde jobben vi gjør, mat, oppfølging, alt, og måler oss på alt det "på toppen" - som er et overskddsfenomen.

Det må vi rett Er det rart vi blir svidd i kantene? Eller enda verre - totalt utbrent. Deprimerte og sengeliggende. For ja, for mye stress over tid skaper belastning på systemet og kan få alvorlige fysiske konsekvenser. I verste fall tar det årevis før du kommer tilbake til den energiske og livsglade personen du engang var. Før alt slitet, før alle kravene. Som du i stor grad påførte deg selv.

Du trenger ikke å gjøre alt du tenker du bør og . Alle setninger med disse ordene fungerer som energisvamper.  Bli mer late og slurvete!setter inn støtet der det trengs og gir blaffen i alt som ikke er viktig. Og ikke glem å være sur!

Eller kopier pappaen til Albert: Gjem deg bak avisen en times tid og mumle til svar.  Med god samvittighet.

Du forventer vel ikke at ungene skal oppføre seg som smilemaskiner? Så slutt å forvente det av deg selv også. Du er ingen mammarobot. Du er et menneske av kjøtt og blod. Du kan ikke være evig pedagog på hjemmebane. Barna har godt av å bli kjent med deg som et helt vanlig menneske. Det lærer de mye av, både nå og for ettertiden - når de møter andre andre vanlige mennesker.

Pappaen til Albert er et helt vanlig menneske, som ikke prøver å være noe annet. Han har for lengst skjønt at han ikke kan svare alle 570 gangene Albert roper. Da blir han jo utslitt, ikke sant? Menn er kanskje enkle, men de er ikke dumme. 

Så slutt å irritere deg over dem – lær av dem i stedet. Løper beina i ring og hodet går i spinn? Jo fortere det går, og jo mer du gjør på en gang, jo mer trenger du å skru av innimellom. 

Pappa Åberg trenger ikke bli syk og sliten for å definere seg selv som en brukelig pappa. Han vet at for å klare å ta vare på Albert, må han også ta vare på seg selv.

Stopp opp! Og lær av pappaen til Albert. Jeg er sikker på at hvis vi hadde intervjuet ham, hadde han sagt med rolig stemme og ​pipa i hånden: "Jeg gjør så godt jeg kan og mer får jeg ikke gjort". 

Tar du en kikk på hvor bra det har gått med Albert, hvordan han lever videre og gleder nye generasjoner, ser du at ”så godt jeg kan” er mer enn godt nok. Og kanskje er pappa Åberg den beste vi mammaer kan aspirere mot i disse "sykt perfekt mamma"-tider, der ingen blir perfekte. Perfekt er en illusjon. Vi blir dessverre bare syke mens vi prøver.

Klem fra Antisupermamma Åberg​

PS! Torsdag 15. september holder jeg et webinar, eller nettreff, om hvorfor barna trenger ditt uperfekte jeg. Det er helt gratis, og jeg lover. Her kan du melde deg på: 

Webinar

Oj, oj, oj! Er det kanskje ikke kaffe, men øl han drikker? 

Leave a Comment:

(1) comment

[…] Hva kan vi lære av Albert Åberg sin pappa? Mye, tror jeg. […]

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: