aug 09

Det er flere år siden jeg la denne bloggen på is. Så ble jeg kontaktet av en journalist før ferien, som ville intervjue meg om familieferie. Spør dere meg virkelig ennå, sa jeg, jeg trodde ikke det var behov for bloggen min lenger? Det er trolig mer behov for den enn noen gang, svarte hun.

Og når jeg ser artiklene og forumene og postene som florerer i sosiale medier, ikke minst KOMMENTARENE, må jeg si meg enig. Det er behov for en motstemme til mye av det som formidles.

Ikke minst, og enda mer sjokkerende: Problemstillingene er akkurat de samme!

Mammapolitiet kjører fortsatt rundt med fulle blålys og kaster om seg med virtuelle advarsler, pekefingre og bøter.

For eksempel nå, i disse postferie-tider. Mange mammaer har skrevet om at de er slitne, at det er mer krevende å ha ferie med barna enn å være på jobb, at de drømmer om en ferie etter ferien.

Og hvem kan klandre dem? Det er jo sant! Da barna var små (nå har jeg tenåringer) grudde jeg meg til ferien. Ikke fordi jeg ikke elsker barna mine. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Det var rett og slett fordi det var en 24 timers jobb som ventet. Ja, selvsagt var det gode stunder, fine minner, alt det der. Men fri var det ikke. Det var fri når barnehagen startet igjen. Punktum.

Det som hjalp meg mest i denne perioden var tre ting:

  • Snakke med andre mammaer som også var på felgen i ferien. Da følte jeg meg mer normal, og det var en felles trøst i å dele. Ikke minst kunne vi le sammen av de absurde «feriedagene», og det gjorde alt lettere!
  • Ringe mamma og gråte. Bare gråte, og bli trøstet og forstått og minnet om at det kommer bedre tider.
  • Minne meg selv på at dette var en periode. Stadig ble barna større og mer selvgående, og gradvis begynte feriene å minne om fri og moro.

Det som IKKE hjalp var folk som sa jeg burde skamme meg, og som predikerte om at jeg måtte nyte hvert sekund med barna, fordi de ble så fort store.

Hva i all verden er galt med større barn? Og hvilken robot er det som klarer å nyte hvert sekund av tiden med små barn? Er det i det hele tatt mulig å nyte hvert sekund av noe som helst som varer lenger enn et minutt?

Mange ganger lurer jeg på om menneskene som gnåler om hvor fort tiden går, og hvor ensartet fantastisk småbarnsperioden er, har glemt hvordan det faktisk var. Småbarnstilværelsen er krevende. Vi sover minst i denne perioden, tålmodigheten blir kontinuerlig satt på prøve, det er mye logistikk, masse engstelse og redsel og bekymringer (som skaper et høyt stressnivå), diskusjoner om fordeling av oppgaver , og barneoppdragelse, søskenkrangling og skyldfølelse.

Det er ingen undersøkelser som viser at vi er på vårt lykkeligste i denne fasen av livet. Snarere tvert i mot. Parforholdet er mest utsatt for brudd når man er småbarnsforeldre, og ekstra stor er faren i ferien.

Er det bildene som får oss til å glemme? Jeg var på Liseberg i helgen, med barn og tantebarn. Der så jeg en mor foran en smågrinete unge i en sportsvogn. Hun gjøglet febrilsk for å få datteren til å smile. Til slutt fikk hun blinkskuddet sitt. Så er det kanskje sånn hun husker det i ettertid, at ungen bare satt i vognen og smilte.

Jeg husker derimot en annen sommer på Liseberg. Da var de to eldste gamle nok til å ta de store karusellene med pappaen sin, mens jeg passet toåringen. Alt han ville, hele dagen, var å sitte i vognen og kaste smokken sin så langt han kunne. Så begynte han å skrike, og jeg måtte gå og hente den. Sånn holdt vi på, i time etter time. Ikke klarte jeg å avlede ham og ikke klarte jeg å få ham til å sove.

Da er det siste du trenger noen som slenger et Astrid Lindgren-sitat etter deg, om hvordan all tid med barn oppleves som meningsfull, eller at du burde nyte hvert minutt av smokkekastingen.

Du trenger et menneske som pappaen jeg møtte på den dagen. Trolig småbarnsforelder, han også. Alt jeg husker er at han kom bort til meg og smilte trøstende, og sa at han så hvordan jeg hadde gått rundt i mange timer og hentet inn en smokk (som jeg var livredd for å miste, for da hadde virkelig katastrofealarmen gått!).

Det var alt jeg trengte for å føle meg bedre – en som så meg og forsto. Ikke skammet og viste meg pekefingeren.

Jeg husker også ferier ved sjøen, der vi hadde en slags illusjon om late dager. Vi glemte det faktum at barna ikke er late. Minstemann våknet klokken 6, og hans eneste ønske var å krabbe rundt og rundt hytta, som en sau, og spise alt han fikk tak i av grønt. Jeg gikk krokbøyd etter ham og tok planter ut av munnen hans, mens jeg ba til høyere makter om at det ikke var giftig. Treåringen ville balansere helt på kanten av fjellet, og ble rasende da vi tok ham bort eller forsøkte å holde ham i hånden. Så var det rundene med spysyke, uten innlagt vann, der vi sto og skylte av oss skiten under en iskald sisterne.

Er det ikke lov å si at man er sliten da? Er det så forferdelig å si at man trenger noen hviledager etterpå? Er det ikke akseptert å si at man er glad når barnehagen starter, så man kan komme i rutine og ta seg en kopp kaffe uten å bli dratt av stolen?

Det er fullt akseptert å si at man har hatt en tøff dag på jobben. Det er ingen som sier: Hvorfor i all verden tok du den jobben, når du blir så sliten?

Det er lov å klage på ektefellen også – og være sliten av hele forholdet. Det går opp og ned, får vi høre da, det er hard jobbing å være gift.

Men barn, se, det er brått noe annet. Som mammaer skal vi helst være takknemlige lykkeroboter som ikke ytrer et negativt ord om foreldrelivet.

Hvorfor?

Jeg tror heller på å ventilere. Jeg tror at vi alle blir bedre foreldre når vi fritt får lufte frustrasjoner, bekymringer, sinne og slitenhet – og blir møtt med forståelse og en klapp på ryggen. Det er det som gjør at vi orker å gå noen skritt til, det er det som gjør at alt blir lettere, og dermed er det også dette som gagner barna våre mest.

Postferie-klem fra Antisupermamma 🙂

Leave a Comment:

Leave a Comment: