Takk for at du er modig nok til å skrive dette!

Utrolig bra skrevet og veldig gjenkjennbart! Jeg er ei kruttønne av dimensjoner og sta som et esel. To av mine barn har arvet begge disse egenskapene, så du kan jo tenke deg…

Mine barn begynner å bli store og voksne, og det er ikke mange av mine eksplosjoner de husker. De som de husker ler de også godt av nå. Jeg tror det er både riktig og viktig det du sier om at de har bedre av å vokse opp sammen med mennesker enn sammen med roboter. 🙂

Takk for et finfint innlegg.
Jeg har tre på tre år og de er blandet kjønn, men kjenner meg godt i gjen i hva du skriver..
Nå har eldste fått «diagnosen» ODD, og det går gjerne en kule vamt her hjemme fortsatt – selvom jeg VET at hun ikke klarer bedre.
Jeg hadde forresten det samme styret med ullstrømpebukser opp og ned i mente dag ut og dag inn – tilslutt satte jeg henne utenfor døra i bomullstights (som var det hun insisterte på å ta på seg i 8- grader) og lot henne vente (med døra åpen) til vi andre hadde kledd på oss. (Hun hadde resten av yttertøyet på, untatt ullbuksen som hun også nektet ).
Da kom hun raskt temmelig slukøret inn og gikk med på ull.. Siden har jeg ikke hatt problemer med diskusjonen om ull. «Det er vinter -dere fryser dere fordervet hvis ikke»- (ref.FROST) og det er end of discussion..

Men det er som du sier – de må skjønne grenser, og de må skjønne at vi også «bare» er mennesker. Jeg jobber kontinuerlig med mitt temprament og det blir gradvis bedre – jeg klarer å avlede oftere, trekke pusten å telle til ti (metafor, ja) og jeg klarer å være konsekvent å forklare enklere og tydeligere, – samt at jeg er blitt mye bedre på diplomati. Dvs. inkludere barna i avgjøelsene. Noe som også har kommet naturlig ettersom de blir eldre.

Har tygget meg snart ferdig med boken » Your Explosive Child» ( som også finnes på norsk) og finner mange av rådene der svært virkningsfulle. Den boken kan jeg faktisk anbefale, selvom det ikke er sånn at ungen(e) er uhåndterlig problematisk som en regel…

Synes du gjør en fantastisk jobb, jeg! Stå på! Alt blir enklere etterhvert, gjør det ikke? Mvh

Takk!

Takk!! Her sitter jeg med tårer i øynene og kjenner meg alt for godt igjen! Så godt å vite at jeg ikke er den eneste krutt-tønna i verden, og så utrolig godt du setter ord på at vi mamma`er «alltid» går rundt med dårlig samvittighet når vi opplever at vi ikke mestrer og at vi «feiler».
Og jeg er så hjertens enig! Vi skal vise følelser! Vi skal le, gråte, være sinte, være lei oss, krangle og leke.. Alt i skjønn forening. Fordi ungene skal kjenne igjen følelser når de gradvis forlater redet. Jeg tror jeg kunne ha skrevet et laaaangt innlegg, men jeg lar det være! Du har sagt det meste alt 😉

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og jeg kunne ikke vært mer enig! Endelig er noen ærlige på hva det vil si å være mamma, på godt og vondt. For det er det, både godt og vondt. Det er aldri bare smilende glansbilder og rosa cupcakes med sommerfugler på. Det er hardt arbeid, frustrasjon, skuffelser, prøving og feiling, men samtidig og mest av alt er det å være mamma preget av et svulmende mammahjerte og ubetinget kjærlighet <3

Tusen tusen takk

Tusen tusen takk

Og som min pappa alltid har sagt til meg og som jeg har som en leveregel: «La ikke solen gå ned over din vrede»

Dette er vel noe som også rammer oss fedre? Kjenner meg hvertfall godt igjen…
Flott skrevet!

Takk❤️

Akkurat nå ble jeg litt mindre monster! <3

Bra skrevet om evige utfordringer!
Som min 4 år gamle sønn sa spontant en morgen. «Mamma jeg er kjempeglad i deg…… selv om du er litt kranglete.»
Jeg unnskyldte meg for å være kranglete, men fikk til svar at det var jo helt greit altsa. Ingen fare med det.
Neivel da så.

Takk for at du deler og at du løftar opp oss andre hissigprompane frå sumpen av dårlig samvit! Klart det er sunt for ungane å sjå oss bruke følelsar – så lenge vi ikkje går over streken! Eg har sjølv sagt at dei som seier at dei aldri har vore skikkelig sinte på ungane sine enten hugsar skikkelig dårlig eller er, som du òg skriv, robotar.

Tusen takk for et veldig bra og tankevekkende innlegg!! 🙂

Oi oi oi.., som høygravid hormonell følelsesmessig bombe som sprekker i tide og utide på 4åringen i huset, traff det skikkelig i hjerterota!

Fint innlegg, bortsett fra karakteristikken av «roboter». Det er normalt å bli sint innimellom, men det er også normalt å ikke bli det.

Dette var gjenkjennelig og treffende, takk for det! Minnet meg på disse kloke ordene: Barn tar mer skade av dårlig klima enn et uvær i ny og ne.

Fantastisk! Tusen takk!

Åh, nå rant tårene så masse at den lille valpen vår la fra seg leken og kom og skulle trøste. Utrolig fint skrevet om å være menneskelig, og ikke minst barns uendelige evne til å tilgi, varme og trøste.

Utrulig flott skrevet! Vil legge til at dette i høyeste grad gjelder for pappaer også. I hvertfall den moderne pappaen, som er i stor grad likestilt med mor på alle områder av hverdagen. Påkledning, kjøring til barnehage, handling, osv. Skjønner selvfølgelig at du skriver ut i fra ditt ståsted, som er å være mamma 🙂

Jeg kan ikke huske at jeg overhode var særlig sint før jeg fikk barn. Jeg skremte både ungene, mannen min og meg selv med raseriet. Så ble lunta lenger med årene, og jeg har blitt en lyttende og nærmest tålmodig tenåringsmamma. Også tenåringer vil gå uten strømpebukse i minusgrader, og helst med minikjole. ☺

Veldig flott innlegg om det å være mamma, eller pappa 🙂 noe av det bedre jeg har lest på lenge. Tårene spratt og jeg kjente meg godt igjen 🙂 fortsatt god søndag til deg og dine 🙂

Ett kjempeviktig tema. Jeg klarer ikke å være pedagog 24/7 i heimen.
Jeg husker fremdeles med gru at jeg ligger på soveromsgulvet til 4åringen hulker og hylskriker «xxx, hvor er du!» Da hadde han hadde gjemt seg, like før leggetid. Jeg var høygravid og på randen av sammenbrudd, fant han ikke noe sted. Jeg var livredd for at han hadde gått ut av huset ol.
Da jeg endelig fant han var han blid som ei sol og forsto ikke alvoret. Ei heller hvorfor jeg gråt og var sint.

Den kvelden la jeg meg med en klump ekstra i magen. Dagen etter husket ikke 4åringen noe annet enn at jeg ikke hadde sunget nok sanger før leggetid..

Dette var akkurat det jeg trengte å lese, etter en litt for «tøff» morgen med mye sinne fra både meg å 3-åringen. Men vi kom oss i barnehagen og vi var verdens beste venner når vi skilte lag. Ja, jeg blir skikkelig sinna innimellom, men jeg prøver å være flink til å forklare hvorfor etterpå, og alltid be om unnskyldning begge to. Mammaer og pappaer tar også feil, selv om vi selvfølgelig «alltid» vet best;-) Keep up the good work:-)

1000 takk 🙂

Hei du. Du er veldig modig som tørr å si dette her. Jeg er fornøyd.
Mvh Anders

Hei og takk for det viktigste og klokeste jeg har lest om barneoppdragelse på lang tid. Jeg gråt masse når jeg leste dette, jeg kjente så godt igjen følelsene du beskrev og den dårlige samvittigheten. Jeg tror også sterkt på å vise følelser, være den man er på godt og vondt ovenfor barn, jeg tror på å prate med de og være tydelig og klar og ikke minst- si unnskyld når det kreves. Jeg vil så gjerne gå foran som et godt eksempel og modellere ved eksempel. Dette innebærer jo ikke å være perfekt, men å være ekte og ærlig, ydmyk og sårbar.
Du beskriver noe menneskelig og ekte og veldig fint, og er en god motvekt til alle de pedagogiske rådene som ikke alltid er mulig å leve opp til. Takk!
Hilsen mamma til gutt på 4 år

Hej! Det är intressant det du skriver om barnen och de vuxnas reaktioner. Men jag håller inte riktigt med dig på alla fronter. Jag tror inte att man är en robotförälder bara för att man försöker hålla uppe den pedagogiska reaktionen i hemmet. Jag tror snarare att vi lyckas bevara hemfriden och att vi visar våra barn att även om omständigheterna är stressiga, så har jag bestämt mig för att jag ska göra mitt rätt. Även om den andre parten är superjobbig och jätteolydig så håller jag mitt humör under kontroll. Mina barn avgör inte när mitt tålamod ska ta slut. Det tror inte jag är speciellt tryggt för dem. Man kan visa känslor för barnen även om man inte blir arg, man kan markera gräns även fast man inte «får nog». Då är det egentligen bara den där «får nog» känslan som sätter punkt, inte dina vanliga ord som du försökte förmedla trevligt. Om man är rädd men blir arg – så misslyckas man ju lite med att förmedla det man egentligen upplever..? Jag tror på att visa barnen att man blev väldigt rädd och att man sedan talar allvar med dem. Inte blir arg och freakar ut. Sånt tror jag skapar en förälder som får kämpa för respekt lite senare i livet.

Med vänlig hälsning, Elsa

Lest dette innlegget før, men kom over det igjen her jeg sitter med dårlig samvittighet etter å ha blitt monstermamma ved leggetid i dag. Hjemme alene i fire døgn med en sjalu storebror på 3 og en uskyldig lillesøster på 8 uker. 3 åringen vet å tøye strikken.. Rart hvordan de små man elsker høyere enn himmelen kan gjøre en skikkelig sint! Teksten din trøster denne monstermammaen i kveld hvertfall! Skal gi goingen min en ekstra god klem i morgen tidlig 🙂

Nå sitter jeg og hylgriner her i sofaen. Det har vært to grusomme dager her i hjemmet, hvor trykkokeren har blåst mer enn en gang, og femåringen i huset har gjort sitt ypperste for å strekke strikken lengst mulig. Jeg føler meg som den verste i verden og kanskje jeg ikke burde hatt barn, kanskje jeg er fullstendig uegnet som mor. Så leser jeg dette. Jeg må nok fremdeles jobbe hardt for å reagere på bedre måter når femårstrassen setter igang, men nå føler jeg meg litt mer menneskelig og litt mindre som at mine barn tapte mammalotteriet. Tusen takk fra bunnen av mitt hjerte!

Takk. Denne teksten trengte jeg nå!

[…] Michaelsen skriver i boken “Supermamma, monstermamma” om alle følelser i mammahjertet. Antisupermamma har delt både i bok og blogg om egne erfaringer med kort lunte, og lesere blir trøstet av […]