Så godt sagt. Jeg er først og fremst MEG, jeg er tilfeldigvis/heldigvis mammaen til 3 stk barn i tillegg til å være megselv. Min eldste er snart 16 år, men jeg føler meg ikke som en mamma, vet ikke helt hvordan det skal føles, men jeg ER 100% mamma for dem og elsker dem over alt på jord.

Så godt å lese. Hadde veldig lik opplevelse som deg, jenta mi måtte også ut nødutgangen etter en lang natt med rier som ikke «virket». Da jeg våknet fra narkosen og fikk sett henne tenkte jeg bare at hun så skikkelig rar ut, kan umulig være min datter!For ei enorm nese!(var litt hoven stakkars..) men jeg hadde et enormt beskyttelsesinnstink med en gang. Morskjærligheten kom etterhvert den også, og er veldig sterk, 10 mnd etter ankomsten. Kanskje annerledes når man har tatt keisersnitt? Godt å lese at ikke det er bare meg som har hatt det slik 🙂

Takk til dere begge for kommentarer.

Line: jeg tror nok vi ubevisst har forestillinger om hvordan man er og skal føle seg som mor, på lik linje som at vi har visse forventninger til alder. Og når man kommer til det punktet, står ikke virkeligheten i stil. En gang i tiden var jeg overbevist om at jeg kom til å være «voksen» når jeg ble 20, men selv nå, halvveis til 60 og med mann, barn og rekkehus, føler jeg meg ikke spesielt voksen. Men jeg ER det likevel.

Elina: det finnes noe statistikk på dette, som viser at fødsler som oppleves som dramatiske øker risikoen for fødselsdepresjoner.

Ved keisersnitt, som jo ofte er hastesnitt og dermed kan oppleves ganske traumatisk, går man gjerne glipp av en del hormoner som utløses under en normal fødsel. Der hvor man egentlig skulle vaset rundt i kroppens egenproduserte lykkerus, ligger man kanskje heller omtåket i senga, proppet full av (nødvendige) smertestillende.

Men dette forsker de på as we speak. Man ser blant annet på om bedre oppfølging og omsorg for mor i etterkant av fødselen kan forebygge fødselsdepresjoner.

Nydelig og ærlig beskrevet. Jeg var også innom disse følelene som deg. Jeg slapp unna nødutgangen, men var likevel så slagen etter lang fødsel at jeg helst ville noen andre skulle ta hånd om babyen min. Ammingen gikk ikke etter boken heller…en flott helsesøster og jordmor hanket meg inn slik som med deg. Godt de finnes. Jeg har fikk oppleve at med baby nr 2 gikk alt som det skulle… enkel fødsel, enkel ammestart og stor lykke… så det går an for oss likevel!
Takk for at du har skrevet så fint og ekte!

Fint å lese, også kommentarene! Har ennå ikke forstått dette med morskjærligheten, hvordan det føles, det høres så fantastisk ut når andre beskriver det! Lillegutt er snart 5 mnd, men jeg føler meg absolutt ikke som en mamma. Har det fint med ham og alt, man mamma, nei. Ønsker så inderlig at det bare sier pang, og så skjønner jeg «greia»?

Som om jeg skulle skrevet det selv for 17 år siden!
Jeg måtte også ha hastesnitt med førstemann. Alle forberedelser, små bokser med frukt og nøtter og Enya på stereo’n ble raskt byttet ut med tårer, angst og redsel. Skjær meg på kryss og tvers, bare få ungen levende ut, tenkte jeg i det narkosen slengte meg inn i drømmeland. Da jeg våknet sånn halvveis satt pappaen der og fortalte meg at vi hadde fått en fin gutt. Verdens fineste. Han var litt slækk i strikken, så han lå på nyfødtovervåkingen og fikk hjelp til å produsere blodsukker.
Det kunne ikke vært mer irrelevant, for nå var jeg så tørst at jeg ikke klarte å tenke på noe annet. Og jeg fikk ikke det jeg ønsket meg mer enn noe annet; et glass vann. Jeg snøvlet i vei om billig cola på OBS, og prøvde febrilsk å bestikke alle hvitkledde i rommet.
Og da jeg fikk se poden for første gang, var jeg så omtåket at jeg ikke kunne skjønne hvorfor de ikke kunne gi meg noen flere piller og la meg sove istedet.
Ikke noe jeg var stolt av da jeg våknet morgenen etter. Ei heller at jeg hadde truet hun jeg delte rom med med å kvele henne om hun ikke fylte blomstervasen i vinduskarmen med vann og ga den til meg…;(
Da jeg hadde kommet meg ut av senga og ut på gangen, ble jeg med for å bivåne vidunderet som lå lenket til en haug med maskiner og ledninger på overvåkingen.
Jeg tenkte: De kunne gitt meg et barn fra Guatemala og insistert på at det var mitt, og jeg kunne ikke protestert. For jeg var dessverre ikke tilstede da han ble født!
Ingen dus belysning og myk musikk som ønsket ham velkommen til verden der, gitt.
Jeg pumpet meg for at han skulle få mat. Jeg satt der som ei ku på et tragisk lite rom sammen med både Litago og Dagros, som heller ikke kunne amme. Og hele tiden skammet jeg meg over å være misunnelig på pappaen som kom nydusjet og frisk, og som denne dagen ikke kunne bli så lenge, for han skulle ut på krympefest for å feire verdens fineste gutt med cognac og sigar.
Sånn gikk nu dagan. Jeg kjedet meg på sykehuset, og følte overhodet ingen glede. Ingenting var stas. Ungen, verdens fineste, var liksom ikke min. Han tilhørte en plastkasse med ledninger og dyne.

Men så. Etter fjorten fæle dager, koblet de ham fra alle maskinene. Nå virket han!
Solen skinte inn vinduet, og da jeg fikk løfte han ut av kassa, fri for ledninger, DA ble jeg mamma.
Da ble jeg den lykkelige mamma til en liten gutt. Verdens fineste.
Ammestyret forløp på samme måte som du beskriver, og etter to uker dreit jeg i alles meninger, og gikk over til flaske. Uten snev av dårlig samvittighet. Det var verdens fineste veldig fornøyd med;)

Åtte år senere ble jeg mamma til enda en fin gutt. Og jeg var mamma hele tiden. Det kunne ikke blitt bedre. Alt stemte denne gangen, og jeg kunne ha skrevet om det på Facebook. Med tilhørende bilder på instagram.
Men det eksisterte vel ikke den gangen…

Takk, jeg er veldig glad for å høre at det er flere av oss 🙂 Jeg elsker sønnene mine (har 2 under 3 år), men jeg synes fremdeles det er rart å kalle meg mamma. Og den store forelskelsen som noen snakker om at de kjenner for sitt nyfødte barn, den har jeg aldri hatt. Ellers må jeg bare si at jeg leser meg bakover i bloggen, nå som jeg endelig har funnet den 🙂

Bra skrevet. Jeg synes det var ganske mye fokus på morsdeprisjoner når jeg fikk barn. Jordmor og helsesøster fulgte opp og spurte hvordan jeg hadde det. Det de ikke spurte om var hvordan far hadde det – og han hadde det nok veldig som deg. Det var også tøft for meg, men ikke akkurat noe jeg følte jeg kunne ta opp med noen. Fordi far har jo ikke hormoner eller mammadeprisjoner. Venninnene mine tolket det dit at han var en dårlig ektemann og far som klaget på barnegråt og at livet var «ødelagt».
Nå er gutten snart 5 år og han er verdens beste pappa. Men det første året var tøft. Og jeg synes det også er lite info om at dette kan ramme alle foreldre.

Fantastisk å lese din historie!! Utrolig lik min egen – jeg hadde også keisersnitt, og alt føltes bare så rart og merkelig etter fødsel som jeg ikke var forberedt på. Skjønte heller ikke at jeg hadde fødselsdepresjon før etter en stund, da jeg måtte innrømme at det hadde «skyet over» i topplokket og at jeg trengte hjelp for å komme videre. Godt det ikke var så mye Facebook og Instagram for 10 år siden da jeg fikk barn, tror jeg hadde tippet helt over om jeg hadde sett alle disse perfekte innleggene til nybakte, superhappy mødre som sprekker av kjærlighet, for slik følte ikke jeg det. Heldigvis er det blitt mer stuerent å snakke om fødselsdepresjon nå enn det var for 10 år siden da jeg fikk barn!