Huff, det krøller seg i magen min når jeg leser dette. Den store skrekken er jo at det skal skje noe med egne barn. Jeg har også som deg tenkt at det er viktig at barn får utfolde seg, leke og lære, og slå seg litt. I teorien høres jo det bra ut, men jeg merker jo at det ikke er like greit når lillejenta mi på bare 9 måneder ramler på trynet. Da har man lyst til å sikre med både hjelm og skumgummi-puter overalt. Synes du var flink som beholdt fatningen opp i alt 🙂

Ah – frysninger.
Fordi det er skrekken å få en sånn telefon fra barnehagen.
Fordi det gikk så bra.
Fordi du deler.
Fordi jeg kjenner meg så innmari igjen (aldri være sint på han og alltid si ja til å pusle ha ha – det har jeg tenkt mange ganger det).
Fordi du ikke har tenkt bli hysterisk selv om det unektelig hadde vært ganske praktisk av og til.
Fordi du høres ut som en skikkelig super antisupermamma 😀

Ofte er det hårfin balanse mellom at det går bra og at det dessverre ikke gjør det. Kjenner meg igjen i følelsen ved å forberede meg på det værste. Tror nok dessverre endel supermammaer bekymrer seg veldig mye, også når det ikke er en «krise», å kombinere bekymring (angst) og hele tiden være perfekt og smile til verden er nok veldig slitsomt.

Du er heldig som har gode menn rundt deg, ikke alle har det.