Dette er en drøy påstand. Foreldre griper en hver mulighet for å slippe unna sitt barn? Dette har jeg heldigvis ikke førstehåndskunnskap om. Hvem er det du viser til her, foreldre du kjenner, historier fra de barnehageansatte? De fleste av oss har ikke mulighet til å være sammen med barna hele tiden. Vi har en ekte og nødvendig jobb å gå til. Ofte er vi redd barna skal få for lange dager i barnehagen, og stresser hjem. Når vi endelig har en dag fri fra denne runddansen er det ikke uvanlig å levere barna i barnehagen noen timer. Da kan ungene leke seg ut mens vi foretar oss noen luksusærend, som å gå til tannlegen eller ukeshandle på super`n. Eller kanskje vi rett og slett er så egoistiske at vi tar en etterlengtet pust i bakken. For i helgene er det ikke snakk om å hente seg inn. Å ha små barn hjemme er som regel mer slitsomt enn å være på jobb med voksne mennesker. Selv fikk jeg tre gutter på tre år. Og selv om jeg elsket dem, syntes de var verdens skjønneste og aldri ville hatt det annerledes, var jeg av og til så sliten på søndag kveld at jeg lå i fosterstilling og gråt. Og gledet meg til mandag. Det er fullstendig normalt, det er ingen grunn til å skamme seg - og det har absolutt ingenting med kjærlighet å gjøre.
Et barn stiller ingen urimelige krav. Alt de trenger er din oppmerksomhet og nærhet. Slutt å forsvar deg med utsagn som: Mine barn lærer så mye i barnehagen, det er nyttig å være der – slik at de ikke går glipp av noe. Men det er ikke virkeligheten. Det er ikke uvanlig med personalmangel og de ansatte gjør alt for å rekke alt. Men det er så vidt de rekker det. Tiden til å fokusere på ditt barn er ikke alltid der. Men din tid som forelder er til for det. Det store spørsmålet jeg stiller meg er: Hvorfor får du barn hvis du ikke ønsker å tilbringe tid med dem? Det er altfor mange foreldre som lyver til barnehagen for å slippe å være sammen med barna sine.
Eh, jo. Barn stiller urimelige krav. Det ligger i deres natur. De er ikke tamme ekorn på skulderen som bare er glad for å være nær deg, og hopper lykkelig for hvert måltid. Det kan være vidunderlige dager med dem, og det kan være dager da man går fra forstanden. Når de spør om alt, eller snakker konstant, og vil du skal være en gjøk oppi et tre, eller en snøplog på vei til butikken, eller en kanin under sengen, og alt de vil spise er kjeksen øverst i skapet, mens de ruller rundt i sofaen, og er overtrøtte fordi de langt i fra vil ta seg en blund, selv om både hun og du har sovet dårlig, og det er ikke tale om å ta på seg tøfler selv om føttene hans er som istapper og du bare venter på tre dager med halvsykt, helhypert barn hjemme. Sånt.
Enten eller?
Og når du snakker om å fokusere på barnet hele tiden, er det 50 tallets husmødre du aspirerer mot? Det har aldri vært vanlig at mor har gått hjemme som en smilende og fullengasjert gyngehest/ ludospiller/ kjempeteddybjørn. I perioden mødre flest var hjemme, før barnehagen kom på banen for fullt, ble som regel ungene sendt ut med de andre ungene i gata. Hele dagen. Der jungelens lov gjaldt. Og lunsjen var en matpakka i lomma.
Og foreldre som ikke ønsker å tilbringe tid med barna sine? Jeg forstår ikke hvor nyansene blir av. Må det bære enten eller? Enten vil du være sammen med barna dine døgnet rundt, og slette deg selv ut, eller ikke være sammen med dem i det hele tatt? Selv praktiserer jeg en gylden middelvei, som med alt annet. Jeg vil ha noen timer for meg selv, eller med andre voksne, når jeg har mulighet. Jeg trenger å høre meg selv tenke, snakke i hele setninger, ta i noe annet enn bæsj. Det er fullstendig normalt - og selv om du ikke har dette behovet, Jessica, så spar deg for å kritisere.
Del hemmeligheten din!
Løgner om arbeidstid og ferier er ikke uvanlig. Det skjer altfor ofte at foreldre legger til et par ekstra timer i barnets timeplan, eller kanskje tar litt ferietimer og lar barnet gå i barnehagen som vanlig. Tid foreldre kan bruke til rengjøring, hvile og underholdning. Egentid – rett og slett. Det evige maset om egentid som jeg hører overalt. Og klart egentid er viktig. Men det bør aldri gå utover barnet ditt. Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene. Egentid er ikke noe du kan plukke ut av barnehagen. Min mann og jeg valgte å få to barn. To barn som vi ønsker å bruke så mye tid med som mulig. To barn som vi ønsker å lære alt vi kan. Vi ønsker at barna våre kan få minner om varm suppe hjemme på sofaen, når de er syke. Ikke smertestillende og en tøff dag i barnehagen. Det er nå vi bygger grunnlaget for hvordan vårt forhold til egne barn blir i fremtiden. Og vi elger å være til stede.
Hvordan klarer du å ha egentid som ikke "går utover barnet"? Er barnet ditt der, og du har egentid samtidig? Eller trenger du rett og slett aldri å ha kroppen for deg selv? Del hemmeligheten med meg! I mens bestiller jeg meg en ny kaffe - og finner frem notatblokka. For jeg er sikker på at det er langt flere enn meg som lurer på hvordan du får dette til.
PS! Er det slik at foreldre flest gir barna smertestillende når de er syke, og sender dem 10 timer i barnehagen? Jeg kjenner visst ikke dem heller. Her får barna være hjemme når de har feber, og ja, de får spise i sofaen.
Hurra, du er normal!
Selvfølgelig, som de fleste småbarnsforeldre, blir vi utmattet og frustrerte. Men det er en del av å være forelder. Og uansett hvor trøtt og sliten jeg blir, så er det mitt ansvar. Ikke barnehagens, og ikke noen andres. Det er mitt ansvar som forelder. Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg. For jeg vet at tiden er kort, og i løpet av få år er jeg som mamma ikke så interessant lenger. Klemmene blir sjeldnere og sjeldnere. Derfor vil jeg ta vare på all den tiden jeg har med mine barn, her og nå. Noe annet ville vært et stort tap.
Åh, så deilig å høre! Et øyeblikk trodde jeg du var et romvesen. Et godt et, altså. Men nå tenker jeg at du er normal. Og da føler jeg meg mer normal også. Og jeg er enig - å være mamma trumfer alt. Men å nyte hvert sekund med ungene klarer jeg ikke, og det har jeg aldri klart. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan man skal klare å være euforisk når man ikke har sovet og vet man har 40 sprellende bleieskift foran seg, når man skal rekke butikken og tre småtroll flyr i hver sin retning over parkeringsplassen, når man har brystbetennelse som er så vond at man vil amputere hele puppestellet, når man sitter med en febervarm unge på fanget og googler "symptomer på hjernehinnebetennelse", når man sitter i bilen og griner fordi man har blitt altfor sint etter en brytekamp med en toåring og en bobledress, og vet man ikke rekker møtet på jobben, og at det venter noen anklagende blikk, når treåringen får et sinneanfall i det dere skal gå fra lekeparken som nesten sprenger trommehinnene dine og du kjenner de blikkene på deg.
Klem til deg også!
Samtidig elsker jeg ungene så det sprenger i hjerterøttene, og jeg er så stolt av dem at det er flaut. Og ja, jeg griper de fine øyeblikkene og holder dem fast så lenge jeg kan. Og nei, her har det heldigvis ikke blitt færre klemmer med årene. Snarere har det blitt flere, fordi jeg har et helt annet overskudd til å kose med dem, nå som det er mindre praktisk styr. Vi glorifiserer småbarnsårene. Men storbarnsårene kan vel være like fine? Og tenk om jeg får det samme forholdet til barna når de blir voksne, som jeg har til min mor og far?
Takk for praten, Jessica. Og tilgi meg. Jeg vet jeg har hisset meg opp til tider, men nå er jeg rolig igjen. For jeg tror på at vi kvinner bør støtte hverandre, også som mødre, med våre likheter og ulikheter. La oss bruke energi på å være rause og tolerante, hylle mangfoldet, og lære og la oss inspirere av hverandre - fremfor å angripe og skvise hverandre inn i kvelende båser. Det er tross alt kvinnedag. Så klem tilbake! Og gratulerer til alle mammaer, som gjør så godt de kan, akkurat som deg og meg.
Klem fra Antisupermamma
PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, deler jeg mine tanker og erfaringer med å være en uperfekt mamma med rak rygg. Hvordan slutte å få den meningsløse, dårlige samvittigheten fordi du ikke klarer å ta nyte hvert øyeblikk, og passer på deg selv? Her kan du lese om deg boken: Antisuper-boka!
