jun 05

En venninne av meg sukket oppgitt over alle kravene fra datterens barnehage. Det var ikke nok med dugnader og avslutning til jul. Nei, det var overnattingsfester, hele helger med loppemarked, der foreldrene måtte bidra med alt fra å være selgere til kokker. Det var selvsagt høyst frivillig, alt sammen. Og samtidig svært viktig at foreldrene deltok, så barna fikk ekstra penger til morsomme aktiviteter (som kanskje også inkluderer foreldrene). Så de fikk maten de ønsket seg på overnattingsfesten. Flere ganger per uke fikk hun mailer fra styreren. Med krav og mas.Den ultimate avslutning (dån)

 

– Jeg mener, betaler vi ikke for å ha barna i barnehagen, sa hun oppgitt og slo ut med armene, –  Det er jo snart en heltidsstilling å ha henne der!

Hvor mange ganger skal man egentlig ha avslutning?

Jeg lo godt og gjenkjennende. Ikke angående barnehagen, for der har vi det rimelig greit. Der er det bare det vanlige 16- mai- toget, sommer- og vinteravslutninger, dugnader, Lucia og en barnekunstutstilling i ny og ne. Med andre ord mye av det vi kaller «avslutning». Nei, det var da eldstemann begynte på skolen at det virkelig begynte å røyne på. De første ukene var fullstappet med foreldremøter, konferansetimer, seremonier, foreldretreff og tonnevis med beskjedark i postmappen. For ikke å snakke om en og annen avslutning i ny og ne. Til slutt følte jeg det som om det var min mann og jeg som begynte på skolen. Og for en skolestart det var! Verre enn å begynne i ny jobb. Hvordan i all verden skulle dette gå etter hvert, når vi fikk tre barn på skolen?

Resten skal jeg klare å lære meg selv.

Jeg valgte å utebli fra enkelte foreldre- og SFO-møter. Å innrømme det er som å banne i kjerka. Men jeg har faktisk en jobb, et liv og to andre barn. Da jeg skulle få referat fra møtene, var det ikke stort nytt. Det meste hadde vi hørt på møtene uka før. Det er ikke det at jeg klandrer lærerne. Tvert i mot er jeg svært fornøyd med min sønns skole. Jeg tror rett og slett lærerne har fått så mye pepper opp gjennom årene at de, dessverre, har blitt livredde for å gjøre feil. Livredde for ikke å gi nok informasjon. Vel, jeg kan fortelle at jeg er et hederlig unntak. Alt jeg trenger å vite er at barnet mitt har noen å leke med, at han henger med i fagene og hvordan vi skal følge opp lekser. Resten skal jeg klare å lære meg selv.

Bli krampe-kjent.

Så er det alle arrangementene der vi foreldre skal bli kjent. Jeg er enig i at det er trygt og hyggelig at barnas foreldre kjenner hverandre. For all del! Men også her gjelder det å ikke overdrive. Når vi er på tredje rebusløp og grilling i løpet av en måned, kan det lett bli krampaktig. Skal vi se hverandre mer enn vi ser våre beste venner? Et eller annet sted må det være lov til å sette en grense og si nei. Jeg rekker herved opp hånden og sier at jeg synes det får holde med vslutning til jul og sommer, barnebursdager, 16 mai- tog, 17 mai-tog, dugnader, Lucia, foreldremøter og konferansetimer.  Vårsuppe, høstbiff, skolekafeer, rebusløp, avslutning til påske – alt sånt vil jeg helst slippe. Eller man kan slå det sammen så det blir en avslutning i ny og ne. Så slipper jeg å ha et tonn av dårlig samvittighet. Jeg er tross alt bare en antisupermamma.

Leave a Comment:

Leave a Comment: