jul 20

Har du mistet besinnelsen en, eller flere ganger, i ferien?

La oss være ærlige: Når du har familien rundt deg døgnet rundt, og ser hver eneste himling med øynene, hører hvert slurp, hvert snork, hver skrikende lyd fra mobilen, hver slengbemerkning, hver rap, lukter hver promp og hver svidde kotelett …

Legg til, for min del, timevis med kjøring hver dag – gjennom Europa – og 10 dager i safaritelt i trettifem grader. Da hadde det vært én eneste grunn til at topplokket ikke fløy av innimellom: Jeg hadde vært en robot.

Sure kafferester – og enda surere kjerring

Morgenen etter at vi kom frem til campingplassen ved Garda-sjøen i Italia, var jeg mer enn sliten. Vi hadde kjørt nærmest nonstop nedover, og jeg hadde delt en campingseng med en snorkende mann og sagt (ropt!) til barna flere ganger gjennom natten: Legg vekk mobilene. Dere holder ikke bare dere selv våkne, men meg også.

Den morgenen så jeg frem til en eneste ting: En kruttsterk kopp kaffe.

Men selvsagt var det ikke kaffe igjen på kjelen. Så da var det å lage ny, på den italienske espressokannen. Den må du skru fra hverandre, og ennå var den varm fra forrige runde. Jeg måtte bruke grytevotter for å få den opp, og den ville ikke rikke på seg. Til slutt dro jeg i hanken, for å få bedre tak, og da åpnet den seg endelig.

I det samme røk hanken. Den fløy bortover gulvet, mens grut og sure kafferester sprutet ut over hele meg.

Hvorfor i all verden dro du i hanken, sa mannen min. Hvorfor skrudde du den så hardt sammen, glefset jeg tilbake. Så der var den hyggelige ferietonen satt.

Verdens verste mamma

I neste øyeblikk oppdaget jeg at vi ikke hadde vann. Kan en av dere hente vann, sa jeg til de to tenåringene som satt bak hver sin mobil.

Uten å ta øynene fra skjermen understreket de at de hadde ferie. Og da de forsto at de ikke kom unna, begynte de å peke på den andre: Han kan gjøre det.

Da rant det over for meg. Jeg ble som hun meksikanske moren som flyr etter ungene med en sandal mens det ryker ut av ørene. Bortsett fra at sandalen var erstattet med en vannkanne. Da spratt de opp av stolen, og sto nærmest i kø for å hente vann. Men da var det nok for kjerringa. Dere har gjort nok, sa jeg. Eller, det er jo nettopp det dere ikke har gjort. Men nå er det for sent – ut, bort, vekk!

Så gikk jeg ned i kjelleren, bokstavelig talt, for å fylle vann. Varm, trøtt, sliten, kaffetørst, selvmedlidende. Tårene begynte å renne mens jeg hørte vannet fylle seg i kannen. I slike stunder er det lett å kjenne seg som verdens verste mamma, en som ikke får familien til å fungere på ferie en gang.

De ekte feriebildene

Vet du hva som er bra i en sånn stund? Det er å være på camping. Når man går inn på sosiale medier kan man få inntrykk av at «alle» ligger i en hengekøye mellom to palmer, smilende, med et sovende barn på brystet. Eller sitter på stranden og kikker over kanten på en bok, på barna som fredelig bygger et sandslott i vannkanten. Eller sitter med et glass vin i solnedgangen og ser på en mann som griller det beste du vet, mens han ser forelsket på deg over stekeosen («vi går for femten år til, kjære»).

Det er slike bilder, poster og reklamer vi blir fóret med, gjennom hele ferien. På campingen derimot, får du servert det ekte livet. Der får du realiteten inn fra alle kanter. Moren i naboteltet som deklamerer at nå er det nok, nei, hun orker slett ikke å lage frokost nå, og det vet hun ikke om hun orker igjen, noen gang, pappaen som sier klart nei til mer sparking av ball mellom bilene, og i neste sekund later som om han ikke ser at det fortsetter (like konsekvent inkonsekvent som meg), moren som ser ut som om hun har satt en likegladsprøyte på seg selv når datteren roper mor for fjortende gang, eller pappaen som stanger pannen i teltstangen når barna begynner å krangle om basketballen – igjen.

Jeg så alt sammen. Akkurat som jeg så alle mammaene og pappaene som smurte inn små kropper med solkrem, laget brødskiver og grillet pølser, spilte kort og yatzy, tålmodig lærte barna å svømme, og stupe, tok dem imot når de kom fra sklien, skar opp maten i små biter, blåste på skrammer, plastret på sår, klemte bort gråten, bar dem sovende inn i teltet og trygt i seng. Hver eneste dag, hver eneste kveld, hver eneste natt.

Vi foreldre er bare mennesker som gjør så godt vi kan. Og vi gjør mye mer enn vi tror.

Intenst å være på ferie

Det er intenst å være på familieferie. Det er uvant å være så tett på hverandre, og ofte er det liten tid til tilvenning. Pluss på forventningen om den perfekte familieferien, der alle skal slappe av og være sitt beste jeg, så har du oppskriften på tårer og frustrasjon.

På jobb fungerer det sånn: Hver måned er det noen som trekker litt av lønna din, så du skal få utbetalt en pott med feriepenger når sommeren er her. Men det er ingen som trekker tålmodighetspoeng fra foreldrejobben hver måned, så du får en ekstra pott i ferien.

Løsningen kan være å senke forventningene og minne deg selv om at du bare flytter familien, fysisk. Ellers er dere akkurat de samme. Barna vil krangle, gubben være like irriterende, du like amper, bikkja like masete.

Ikke de strigla minnene som blir igjen

Trøst deg også med at det ikke er de strigla ferieminnene som sitter igjen. Ofte er det imperfekte episoder som setter spor, på en god måte, når alt får modnes litt. Et at de beste ferieminnene mine fra barndommen er da jeg var på hest-og prærietur gjennom Danmark med mammaen, tanten og kusinen min. Dette var turen da alt gikk galt: Hesten tråkket på meg, så foten ble stor og blå, og vi endte opp på en nudistleir der det sto nakne menn og helte whisky over meg. Mamma fikk sånn forstoppelse at hun satt skrikende på en utedo en hel dag. Hesten gikk konstant feil vei. Og mye, mye mer.

Hvor mange ganger har vi ikke snakket om denne turen, slik mannen min, barna og jeg ler av alle våre ferieopplevelser da det ikke gikk etter planen?

Se, allerede nå skriver jeg med humor om den morgenen da kannen på kaffekannen fløy av, sammen med topplokket på kjerringa. Som min ene sønn pleier å si: Når det har gått noen år husker man det meste som bra, nesten uansett hvordan det har vært.

Uperfekte sommerminner skaper perfekte minner. Og uperfekte er vi alle sammen, enten vi innrømmer det eller ikke. Ellers hadde vi vært roboter. Det hadde kanskje vært praktisk, for å håndtere 40 varmegrader både inne og ute, men hjelpe meg – så himla kjedelig.

Klem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

Leave a Comment: