Jeg leste en gang om et ektepar en gang som hadde vært gift i 70 år. Kona ble spurt om hun noen gang hadde vurdert skilsmisse. Nei, ikke skilsmisse, sa hun – men mord!
Jeg lo godt. Og gjenkjennende. For hjelpe meg, så forbannet man kan bli på sine nærmeste. Så sint, så frustrert og så inderlig lei.
Absurd trebokstilværelse
Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Uansett hvor høyt du elsker den andre, er det krevende å bo med et annet menneske. Noe annet ville vært absurd. Jeg mener: Du finner en livsledsager, og plutselig er det forventet at du og dette fullvoksne mennesket, med andre vaner og bakgrunn og interesser, skal klikke sammen som to puslebrikker og leve friksjonsfritt sammen i en treboks resten av livet?
Jo da, vi hører gamle traverektepar mumle om at ”man må jo jobbe for det” og ”vi har selvsagt også hatt våre vanskeligheter”, men jobbingen og vanskelighetene snakkes ikke om på en skikkelig måte. Fremdeles lever vi etter ”happily ever after”– idealet. Vi møter Drømmemannen og gifter oss, av romantiske grunner, får barn og ser for oss at vi skal leve lykkelig sammen resten av livet. Selv om det strider mot all logikk og statistikk.
Forventninger = skuffelse
Jeg tror roten til mange brudd er høye forventninger. Da er veien kort til skuffelse. Nettopp derfor tvinger jeg meg til å senke forventingene til et nullpunkt. Du vil kanskje tolke det som at jeg er negativ eller pessimistisk. Det stemmer ikke. Jeg bare omkobler hjernen, lurer den litt, for å ikke gå unødige turer i kjelleren. For eksempel: Da ungene var på bleiestadiet hadde mannen min og jeg null forventninger til ferien, uansett hvilket eksotisk sted vi skulle til. Det kommer sikkert til å bli et helvete, sa vi til hverandre. Du vet det ikke blir ferie, ikke sant? Vi skal bare være foreldre i varmere strøk.
Vi var forberedt på at ungene kom til å være akkurat som hjemme: Skrike, drite, grine, sutre, snuble. Vi antok at den andre voksne kom til å være akkurat like lat, eller masete, som hjemme. Det er ikke alt som forandrer seg, selv om palmene suser og havet bruser. Eller ribba er perfekt stekt og vinduet ligner et postkort.
Det var smart. På den måten ble vi ikke skuffet – og det gjorde alt lettere å takle. Vi fant gode ordninger på gjetingen, fremfor å ligge i sjokk på stranden over at ungene ikke satt smilende i skredderstilling og bakte sandkaker. Eller de var ferdige med å bake pepperkaker etter en halvbrent mann og kone (og slik følte vi oss også), og heller ville være stjerna i toppen av tre enn å være med og pynte. Vi var overrasket og glade hver gang det oppsto øyeblikk som faktisk kunne minne om en ferie. Hei, skål! Dette er faktisk hyggelig.
Det ble ikke som da en av mine venninner var på bryllupsreise på Maldivene, og hun og hennes nybakte ektemann røk opp i tidenes krangel. Hun sto og hylgråt i bungalowen og ropte: ”Hvis vi ikke klarer å være venner i disse omgivelsene, hvordan i all verden skal vi klare det når vi kommer hjem?”.
Let etter gullet fremfor dritten
Det gikk bra med dem. Kanskje ble det lettere da de kom hjem til hverdagen og forventingene senket seg. Ikke vet jeg. Jeg har for lengst sluttet å tro at jeg har fasiten på det perfekte ekteskap. Jeg har et langt samboerskap og et enda lengre ekteskap, og befinner meg nå i ekteskap nummer to. Det har tålt 15 år, tre unger, en bikkje og omtrent like mange flyttinger. Kanskje skyldes det at jeg har blitt rausere og rundere med årene. Senket idealene og kravene. Ikke minst: Ungene har blitt større.
Før jeg ble mamma kunne jeg ikke forsto at par med små barn gikk fra hverandre. Da jeg hadde verpet ut tre stykker på tre år, forsto jeg ikke hvordan småbarnsforeldre klarte å holde sammen.
I en periode var det lett å se alt mannen min ikke gjorde og ikke var, fremfor alt han faktisk gjorde og var. Hvorfor sto han ikke opp klokken syv med ungene, smurte matpakker og tok dem med ut på tur – som den og den pappaen – så jeg kunne få sove? Og hvorfor ga han dem pølser, nå igjen? Jeg så ikke hvordan han satte seg på huk og tok seg tid til å trøste dem, hver eneste gang de var lei seg. Hvordan han gadd å høre på meg, igjen og igjen, hver gang jeg måtte grine ut slitenheten og frustrasjonen når ungene endelig var i seng.
Det er så lett å fokusere på det som ikke er fremfor det som faktisk er. Vi blir blinde for det etter hvert. Tar det for gitt. Tror det er en slags grunnpakke som ligger i bunnen hos kjæresten, og så begynner vi å lete etter alt som burde vært på toppen. I stedet kan vi prøve å se det fine som finnes i grunnpakken. Lete etter gullet vi engang fant.
Lykke eller krise?
Har du sett tabloidoverskriftene hver gang kjendisene får barn? ”Fant lykken med Petter” (hadde han den i baklommen?). ”Sprekker av babylykke” (det er mer vanlig å sprekke av raseri, etter tredje våkenatten). De kan virke så uskyldige, disse overskriftene. Men jeg tar dem på ramme alvor. Fordi jeg vet det setter et rosa press på nybakte mødre. Nå skal vi bli så lykkelige at vi nesten sprekker! Og da er fallet så inderlig hardt, for alle som ikke føler det sånn.
Mange par begynner i terapi for å redde et skrantende forhold. Terapeuten forsøker ofte å spole forholdet tilbake i tid, for å se når utfordringene startet. Svært ofte oppstår den første krisen samtidig med det første barnet. Når lykken skulle vært komplett. Kanskje hadde det vært enklere hvis vi var bedre forberedt på virkeligheten? Hvis vi forsto og aksepterte at det også er voksesmerter når familien utvides?
Selv var jeg i en slags rus etter fødselen, både fordi den smertefulle fødselen var over, fordi ungen hadde ti fingre og like mange tær, og faktisk var ganske så søt. Men hverdagen kom raskt, med skitne bleier, intens skriking, brystbetennelser og nattevåk. Sprekkeferdig av lykke? Det var heller små, gylne øyeblikk oppi kaoset. Et tannløst smil som fikk meg til å le, selv om jeg var altfor trøtt til det. En stund midt på dagen der vi begge klarte å sove. Sola som tittet frem under en trilletur.
Egentid på do
Lykke er en følelse og ikke en tilstand. Derfor går det ikke an å få overdoser av den og den er alltid forbigående. I småbarnsperioden kommer den som regel i glimt. Resten er en 24 timers jobb. Som skal deles på to. På en arbeidsplass blir det fort konflikter når en kollega ikke gidder å gjøre jobben sin, og det blir flere oppgaver på de andre. Urettferdig, ikke sant? Sånn føles det på hjemmebane også. Derfor blir det fort krangling om hvem som skulle stått opp med ungene, skiftet den siste bleia eller vært gjeter den fjerde runden på glattisen.
Jeg begynte å irritere meg over hvor mye tid mannen min plutselig skulle tilbringe alene – på dass. En periode vurderte jeg å ta det ut i egentid. Særlig var doen populær når vi skulle være i et juleselskao om ti minutter og ungene løp halvnakne rundt i alle retninger. Hva i h … holder du på med der inne, ropte jeg, har du fått tarmslyng? Og han svarte: Herregud, hva slags sted er dette! Skal jeg ikke få være i fred på dass en gang?
Ta humor på alvor
Vi har hatt noen flyturer som har vært absurde, der jeg har holdt på å sende babyen gjennom skanneren, tåteflasker har flydd som torpedoer over setene og vi slo kidnappingsalarm når ungen gjemte seg under setet og smugspiste rosiner.
Vi har grått. Rast. Og vi har ledd. Kanskje ikke der og da, men etterpå. Noen sier forholdet er ferdig når man ikke har sex lenger. Jeg sier det er over når man slutter å le. Humor kan være limet når alt er i ferd med å rakne. En brobygger over orkanen. Plaster på et sår som ikke vil gro. Så ta humor på alvor. Det kan redde både dagen og forholdet.
Kjærligheten kommer og går
Aksept er en annen viktig faktor. Å godta samlivet som det er. Det vakre i det imperfekte.
Kjærligheten kan komme og gå. Det vil være dager, kanskje perioder, der dere ikke liker hverandre spesielt godt. Der luften er kjølig og mørk, eller det putrer som i en geysir. Der du har vondt i magen og lurer på hva som er meningen med hele familiegreia. Der du føler at alt du sier blir misforstått og vrengt på, og det du egentlig trenger er en klem og et forståelsesfullt blikk.
Vi har hatt slike perioder. Det glir som oftest over av seg selv. Andre ganger må vi gå mer aktivt inn og jobbe med det. Uansett lager vi sjelden drama rundt dramaet. Vi aksepterer at det er sånn det er i et livslangt forhold. Det går opp og ned, skifter fra det ene til det andre, akkurat som været, bølgene, alt som er organisk og levende. Og så lar vi ikke muligheten for en god latter, eller en hyggelig stund, gå fra oss. Vi griper øyeblikkene. Og slik overlever vi orkaner og mørketid.
Til det kommer lysere tider. Ofte skjer det helt av seg selv, akkurat som når stormen løyer og solen titter frem bak skyene. Det er livet, på sitt mest magiske. Ungen det ikke gikk så bra med i barnehagen får det bedre på skolen, mannen din har en god periode på jobben, du kommer i gang med treningen. Det positive får en omvendt dominoeffekt på hele familien, og byggverket reiser seg igjen. Dere kan gi hverandre en klem. Være stolt av at dere er sammen. I tykt og tynt. Det er verdt noe, ikke sant?
Limet i familien
For ungene er det verdt alt. Du og pappaen er limet i familien. Noen ganger klarer man ikke å være kjærester, og brudd er det eneste riktige. Da er et godt samarbeid gull verdt. Er du fremdeles kjæreste med pappaen til barna, så ikke glem å være akkurat det. Mange blir så opptatt av å være en såkalt perfekt mamma at de glemmer at de også er kjæresten til mannen sin. Det er trygt og morsomt og deilig ekkelt for barn å se at mamma og pappa er glade i hverandre. Jeg ser hvordan det glimter til hos barna når jeg kysser pappaen deres (selv om de skriker æææææsj!). Jeg husker hvordan jeg som barn forsøkte å tvinge mamma og pappa vekk fra hverandre hver gang de ga hverandre en klem. Og samtidig smilte inn mot beina deres.
Størst av alt er kjærligheten. Men hvem har sagt at den er perfekt?
Jo større noe er, jo mer komplisert blir det som regel – og jo mer må det romme. I den ekte kjærligheten bør det være rom for lyset og mørket, gleden og sorgen, sinnet og harmonien. For meg er samlivet en grunnmur som tåler en støyt, selv om huset enkelte ganger er i ferd med å blåse av. Og når vi har spikret plankene på plass igjen, kan vi sette oss med ryggen mot veggen og nyte sola mot ansiktet. Da minner jeg meg selv på hva jeg har i grunnpakken. En som kjenner og elsker meg, fordi og på tross av. En som tuller og trøster og tar sin del av det - til tider - overveldende ansvaret. I slike stunder kan jeg kjenne sola varme helt inn. Og tenke at vår uperfekte kjærlighet, den er det største av alt.
Førjulsklem fra Antisupermamma
