jul 31
Hva slags mamma ville du være før du fikk barn?
Selv så jeg for meg en supermamma som laget mat fra bunnen av, sang for barna hver kveld, leste for dem, tok dem med ut i skog og mark, lekte med dem, svarte og forklarte skikkelig på alle spørsmål – alt med vennlig stemme og et smil om munnen.
Alt er så enkelt før man får barn, ikke sant? Man vet rett og slett ingenting om det før man står med begge beina i bleieskiten. Selv braklandet jeg, og det har du trolig forstått ut fra mine overnevnte idealer. Når du får tre gutter på tre år handler den første tiden om en eneste ting: Overleve fra du står opp om morgenen til siste, lille menneske er i snork.
Nå har jeg tenåringsbarn, og selv om det også byr på utfordringer, er jeg ikke like tåkete og sliten som da barna var små. Men jeg har ikke glemt. Og nylig da jeg var på butikken ble minnene vekket til live igjen. En mamma handlet med sine to, små døtre. Et av barna satt i vognen og spurte og skravlet konstant. Den andre løp rundt og rundt vognen, så moren konstant måtte bremse, samtidig som hun dro med seg alt av matvarer – som de selvsagt ikke skulle ha.
Mens moren sto og lempet noe ost oppi vognen lente datteren seg fremover og spurte henne: Hva heeeeter du?
Moren så på henne med et apatisk blikk og svarte tonløst: «Jeg er moren din, og det vet du godt».
Jeg måtte snu meg bort og smile. Og det var først og fremst av gjenkjennelse. For jeg husket så inderlig godt hvordan det var. Når jeg selv gikk der, med poser under øynene og håret i en skjev hestehale, og forsøkte å få med meg alle matvarene vi måtte ha. For Gud forby at vi måtte ta turen en gang til!
Jeg var alt annet enn i det lekne, morsomme hjørnet når jeg vandret rundt med tre små, som enten hadde brytekamp blant smørpakker og tomater nedi i vognen, eller løp rundt i butikken og langet ut med karatespark til hverandre, lekte gjemsel rundt hermetikkhyllene, maste om å få alt med sukker, spurte om hvorfor gresset var grønt, eller de som jobbet i butikken hadde blå klær, eller jeg hadde så rare klær.
For etter at jeg hadde kledd på tre duracell-kaniner, var det ikke mye tid igjen til å ordne seg selv.
En gang oppdaget jeg at jeg gikk rundt i butikken i boblejakke og tøfler. En annen gang stilte jeg på jobb i en slags todelt trikot. Jeg skulle ha en lang ullgenser over, det var hele poenget, men den hadde jeg i morgenkaoset glemt å ta på meg. Dermed ble det stram tights og en enda strammere topp, med bar (postgravid) mage og vintersko. Det er den eneste gangen jeg husker sjefen kikket på meg med hevede bryn. Eh … er dette siste skrik fra Paris?
(Ja, jeg unngikk kantinen den dagen).
En annen gang da jeg skulle levere barna i barnehagen, hørte jeg en pappa som pratet i telefonen mens jeg gikk nedover trappen: «Du, jeg ringer deg opp igjen. Det er bare en jeg må snakke med her».
Han stoppet meg i trappen og forsøkte på en diplomatisk og vennlig måte å gjøre meg oppmerksom på antrekket mitt. Jeg bare lurer på om du skal ut blant folk etterpå, sa han, eller om du skal rett hjem. For buksen din, vel, jeg tror det er noe rart med den.
Da jeg kikket nedover meg selv oppdaget jeg ikke bare at buksen var vrengt, med alle sømmene ut. Den var også bak frem, så snøringen foran hang som en lang, sort hale bak meg i trappen.
Derfor følte jeg bare empati med mammaen i butikken denne dagen. Jeg fikk lyst til å gi henne en varm klem og si at det blir bedre. Det kommer tider da du orker å tøyse med barna og stramme hestehalen igjen. Jeg lover deg: Det blir bedre <img class=» width=»16″ height=»16″ />
Trøsteklem fra Antisupermamma
Trigger goes here

Leave a Comment:

Leave a Comment: