jun 13

Kjære sønn,

Var det deg som ble lagt på brystet mitt, etter flere år med prøving og feiling og håp og skuffelser, 9 måneder i magen og 14 timer med en smerte jeg ikke ante eksisterte. Var det deg som plutselig lå der med det røde storkebittet i pannen, ynket deg som en snømus og fomlet etter brystvorten min. 

Desperat og skamfull

Var det deg jeg ikke klarte å gi nok mat, så vi gråt om kapp, og jeg måtte ned på apoteket for å kjøpe morsmelktillegg. Desperat og skamfull. Det føltes som å gå på en lyssky plass og kjøpe dop.

Var det deg som skrek halve døgnet fordi du ikke tålte morsmelktillegget. Var det deg som gråt hver gang vi hadde lagt deg og forlot rommet, fordi du ikke ville være alene.

Var det jeg som tråkket rundt i åttetall i stua mens jeg gråt i kor med deg. Var det jeg som stadig sa jeg ville fraskrive meg oppgaven, og samtidig måtte inn om natten og sjekke om du pustet. Var det jeg som rugget sengen din hver kveld til jeg fikk melkesyre i armene, og bare så frem til det ene døgnet i uka da besteforeldrene tok deg.

Klarte ikke fikse noe

Var det deg som var syk nesten sammenhengende de to første leveårene. Var det deg som aldri likte deg i kaos med mange barn, som gråt hver dag jeg forlot deg i barnehagen og sto alene og betraktet de andre som lekte. Var det deg som slet med de sosiale kodene, med språket, med utviklingen, med det meste. 

Var det jeg som sto på andre siden av veggen og gråt etter at  jeg hadde levert deg i barnehagen, som følte meg som en forbryter og samtidig lengtet sårt etter noen timer med ro. Var det jeg som skammet meg, mest over meg selv fordi jeg følte alt var min feil. Et eller annet sted måtte jeg ha feilet som mor, ettersom det ikke gikk så bra med deg. Og nå klarte jeg ikke å fikse noen ting.

En ny start

Var det deg som begynte på skolen og elsket rutinene og skolefagene – og de andre elsket ditt behagelige og diplomatiske vesen. Var det deg som ble satt til å ta deg av nye elever, fordi lærerne forsto at du visste litt om å stå utenfor. 

Var det jeg som så hvordan du hadde vokst på det du hadde vært gjennom, og forsto at det kan være like fint å la en konflikt gå som å gå inn i den. Var det jeg som var så lettet over å se deg sånn, i full blomstring, at jeg måtte gråte en skvett hver kveld,

Rusmisbruker eller fotballspiller

Er det deg som kommer inn i sengen min hver morgen før du skal på skolen og gir meg en klem. Er det jeg som trekker deg ned og forsøker å pakke deg sammen som en baby, for å ta igjen for alle gangene jeg ikke holdt deg med glede. 

Er det deg som gjør lekser, øver på fotball og passer på brødrene dine, og spør om jeg synes du er en grei gutt. Er det jeg som sier at du er mer enn grei, du er den beste sønnen jeg kunne fått.

Hvem blir du i fremtiden? Blir du rusmisbruker, ender du opp på gata, vil jeg vandre gatelangs hver kveld og speide etter deg og aldri, aldri gi opp, fordi du er barnet mitt, uansett hvor stor du blir. Eller vil du bli kokk, som du har lyst til nå, og invitere meg på middag, og vi vil le og snakke om at matlagingsgenene på ingen måte er fra meg. Blir du alvorlig syk, vil jeg sitte ved sykesengen din hver dag og tenke at alle som har friske barn ikke må ønske seg noe annet i hele verden. Eller vil du spille på et fotballag, som du drømmer om, og jeg vil stå på sidelinjen og heie altfor høyt.

Skjør og foranderlig

Du snakker om når du en gang skal reise ut i verden alene. I de tyngste stundene fantaserte jeg om den dagen, når skrikingen og gråtingen og bæringen og ruggingen endelig ville være over. Jeg hungret etter noen timer for meg selv. Nå vet jeg at timene går fort. Det er ikke lenge til dagen du forlater meg. Jeg trekker deg nærmere, og det kjennes godt og vondt på en gang. Du er her nå, og en dag er du ikke her lenger. Livet er uforutsigbart og i konstant endring, enten vi vil eller ikke. Det eneste som hjelper er å være her og nå, forsøke å ikke dvele ved fortiden eller bekymre seg for fremtiden.

Fremtiden kan du ikke kontrollere. Derfor er det meningsløst å se for seg det verste. Forberede deg på alt det vonde som kan komme. For det skjer sjelden. I stedet gir livet deg andre utfordringer. Og gleder. Glem ikke at fremtiden kan ha noen fine overraskelser på lur også. Det blir ikke alltid så bra som man skulle ønske. Men det kan også bli bedre enn bra.

Aldri for sent 

Fortiden får du ikke gjort noe med.  Men det er aldri for sent å reparere en turbulent og smertefull start. Det hender ennå at jeg går inn til sønnen min sent om kvelden, når han har sovnet og det er stille i huset. Kroppen har blitt lengre og storkebittet blekere. Men ennå er det min lille gutt som ligger der.

Jeg sier at jeg elsker ham. Ser for meg at ordene synker inn i drømmene og er med ham ut i en ny dag. At de er med ham alle dager, også den dagen jeg ikke er her lenger. Da har han fått det aller viktigste.

Klem fra Antisupermamma

PS! Vil du være med på vår antisupre adventskalender? Vi har spurt flere mammaer om hva de sliter med i førjulstiden, og hva de ønsker seg mer av – og laget tips ut fra svarene. Gode råd, etterlengtet trøst og tøys og moro kommer lukevis til deg som melder deg på. Kanskje kan du gå inn i førjulstiden med lavere skuldre og mer glede? Her kan du skrive deg på den antisupre adventskalenderen – og neste luke kommer straks din vei:

Share
Tweet
Share
Share
Share

Leave a Comment:

(12) comments

Astrid 14. juni 2016

Kjære antisupermamma, jeg er en annen antisupermamma med to gutter (som blir tre gutter om kun fire-fem uker) som synes du skriver helt fantastisk om det å være mamma. Min eldste er langt yngre enn din, men har også hatt større utfordringer enn mange andre i sitt lille liv, og jeg skylder deg et tusen takk for inspirasjon og ideer til hvordan snakke med han om og hjelpe han til å håndtere det som er vanskelig. Denne teksten fikk meg til å gråte, vonde og gode tårer om hverandre. Så takk.

Reply
Christine 14. juni 2016

Takk

Reply
Grete 15. juni 2016

Ååååååhhhh… gråter nesten litt… så vakkert…

Reply
Kvinnesnekkeren 15. juni 2016

Så utrolig fint!
Måtte gråte litt allerede i første avsnitt, jeg! Og etter det bare fortsatte jeg. Snufs. En vidunderlig fin tekst <3

Reply
Marthe 25. juni 2016

Kjære antisupermamma. Denne teksten er noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten mellom en mor og sitt barn noen gang. Jeg har selv en liten gutt på tretten måneder,men det rare og litt fine er at teksten din fikk meg til å tenke på min egen mor,og vårt forhold som ikke alltid er eller har vært like enkelt.. til tross for det er jeg så veldig glad i henne,og hun i meg. Jeg sendte henne like godt linken til bloggen din,og ba henne lese dette innlegget.
Tusen takk for at du deler tankene dine med oss. Det er til stor glede og hjelp.

Reply
Forfatterfrue 4. juli 2016

Kjære, gode, flotte, rause Antisuper. Du er super.

Tusen takk for at du har skrevet og delt dette innlegget. Det var helt nydelig.

Reply
Lene 7. desember 2018

Wow.. Her kjente jeg meg igjen! Var nesten skummelt å lese.. Fantastisk bra skrevet. Rørende..

Reply
    Kristine Henningsen 7. desember 2018

    Tusen takk Lene! Ja, jeg har fått tilbakemelding om at det er mange – veldig mange – som føler det sånn.
    Førjulsklem fra Antisupermamma 🙂

    Reply
Rebecca 7. desember 2018

Kjære du. Jeg er mamma til 5 nydelige gutter – dette var så ektefølt skrevet at gjenkjennelsen fikk meg til å hikstgrine. Du er bare best. Ha en strålende jul med de find små mennene dine :-* klem

Reply
    Kristine Henningsen 7. desember 2018

    Tusen takk kjære deg! Veldig flott med tilbakemelding, det setter jeg stor pris på!
    Varme førjulsklemmer til dere alle fra Antisupermamma!

    Reply
Marianne 7. desember 2018

Tusen takk for at du skrev denne nydelige teksten. Tårene triller, for jeg er der du var akkurat nå: med den lille gutten som bare gråter og gråter og som jeg synes det er litt vanskelig å bli skikkelig glad i. Jeg vet jo at han ikke gjør det med vilje, men jeg er så sliten. Det var enormt trøstende å lese dette, få ting i perspektiv og minne meg selv på det jeg jo egentlig vet: det er en periode. I morgen blir litt bedre <3

Reply
    Kristine Henningsen 7. desember 2018

    Jeg forstår din slitenhet så godt, Marianne. Du er så utrolig sliten av en grunn. Dette er ikke lett, men du klarer det. Som du sier. Ett skritt av gangen.
    Og vit at du ikke er alene. Det er veldig mange der ute som føler akkurat som deg.
    Tusen takk for at du kommenterer og gir tilbakemelding, det varmer veldig <3 stor førjulsklem fra Antisupermamma!

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment:

Previous Post La barna leve Next Post Barna trenger Ingenting

Antisupermamma

Følg meg her:

antisupermamma@gmail.com

Send meg en melding

Antisupert foredrag?

Jeg har holdt antisupre foredrag til alt fra grandiose bedrifter til bittesmå foreninger.

Jeg tilpasser temaet til det dere trenger og ønsker. Her er noen eksempler:

God nok som du er. Hvorfor slunkne pølsemiddager og frustrerte hverdagstårer gjør deg til verdens beste mamma.

"Learning by failing". Hvorfor det er viktig å skape rom for feil på en arbeidsplass, og hvor fruktbart og nyskapende det kan være å feile.

Le det lettere. Om hvordan humor og latter bygger bro, gir perspektiv, skaper nye tanker - og bør taes på ramme alvor.

SMS = Slurv med stil. Slurving er undervurdert og urettferdig utskjelt. Jeg forteller deg hvordan slurving gjør hverdagen enklere og morsommere, og er gull for helsa.

previous arrow
next arrow

Copyright 2019. Alle rettigheter.